Søndagstanker — Søndag 14. mai 2017
5. søndag i påsketiden

Denne søndagen har jeg samtalegudstjeneste med konfirmantene i Aurskog. De skal fremføre fortellinger fra Bibelen, og både de og jeg er nervøse. Men av erfaring vet jeg at det kommer til å gå bra. Og etter søndags samtalegudstjeneste er det kun konfirmasjonsgudstjenesten igjen før de skal møte verden som konfirmerte.

Det er både flott og vemodig å ha konfirmanter. Flott fordi jeg blir kjent med så mange flotte ungdommer som jeg blir glad i, vemodig fordi mange av dem slutter å komme til kirken etter konfirmasjonstiden. I mine drømmer fortsetter de å komme til kirken, fordi de er grepet av noe de ikke finner andre steder – ro, tro, hellighet, høytid, tilhørighet. Da ville de bære «rik frukt» som Jesus selv sier, og jeg er sikker på at livet hadde blitt litt mindre farefullt og komplisert for en del av dem.

Tekst: Evangeliet etter Johannes kap. 15, 1-8

Jeg er det sanne vintre, og min Far er vinbonden. Hver grein på meg som ikke bærer frukt, tar han bort, og hver grein som bærer frukt, renser han så den skal bære mer. Dere er alt rene på grunn av det ordet jeg har talt til dere. Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg. Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre. Den som ikke blir i meg, blir kastet utenfor som en grein og visner. Og greinene blir samlet sammen og kastet på ilden, og de brenner. Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, be da om hva dere vil, og dere skal få det. For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og blir mine disipler.

Nå sier jeg ikke at konfirmantene som slutter å gå i kirken, mister sin tro. Troen er ikke avhengig av oppmøte i kirken. Tro er ikke avhengig av kunnskap, ferdigheter og evne til å formulere seg, hverken skriftlig eller muntlig. Tro er en gave gitt av Gud, ja, selv de minste av oss, får denne som dåpsgave. Men det hevdes at barn som ikke får nærhet med andre dør. Uten nærhet og tilkobling mister vi rett og slett evnen til å leve. På samme måte er troen avhengig av tilkobling.

For man skal ikke være naiv og tro at troen brenner like klart og enkelt livet gjennom uten å gi den næring. Slik en gren får næring gjennom å være på stammen, slik får tro næring av nærhet med Gud. Og nærhet til Kristus, som vi er døpt til, får vi gjennom bønn, nattverd, fellesskap og bibel. Derfor oppmuntrer jeg mine konfirmanter å være konfirmanter gjennom hele livet – for det å bli konfirmert er å bli bekreftet av Gud.

Og er det noe mennesker i dag trenger, så er det bekreftelse – positiv bekreftelse! Artisten Eva Weel Skram fortalte i Lindmo på NRK1 lørdag om hva ubetenksomme, negative ord kan føre til. Hun ble kalt «en feit gris» av en medelev, og de ordene førte til at hun sluttet å spise og slet med spiseforstyrrelser i ti år! Selv med en støttende familie som gav masse positive tilbakemeldinger, klarte disse ordene å brenne seg fast og forme livet til en ressurssterk ungdom. Det er tragisk, og forteller mye om ordenes makt. Derfor har jeg tro på de guddommelige ordenes makt til å fastholde og styrke ungdom og deres møte med en krevende samtid. I gudstjenesten møtes du av ord og løfter om nåde, velsignelse, om frihet og frelse, om samhold og tilhørighet. Slike ord nærer troen og styrker både barn- og voksentro.  I de ordene finner vi mening i livet og meningen med livet.