Månedlige arkiver: mai 2017

Fortell det videre!

Søndagstanker — Søndag 28. mai 2017
Søndag før pinse

«Ikke fortell det videre», hviskes det inn i øret. Hemmeligheter kan være spennende. Men den største hemmeligheten av dem alle, ropes ut! Jesus er stått opp – han lever! Jeg håper mine konfirmanter hører.

Tekst: Evangeliet etter Johannes kap. 15, 26-27

Når Talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Far, sannhetens Ånd som går ut fra Far, da skal han vitne om meg. Men også dere skal vitne, for dere har vært hos meg fra begynnelsen av.

Denne søndagen feirer jeg konfirmasjon i Mangen kapell. I løpet av min tid i Aurskog menighet har jeg hatt 47 konfirmasjonsgudstjenester med over 500 unge konfirmanter. Nå er de spredt over hele landet i jobb og utdannelse, ja, noen også utenlands. Flere har stiftet familie, og noen har allerede døpt sine barn i samme kirke hvor de selv ble konfirmert. Jeg gleder meg over dem alle sammen. I løpet av denne tiden har jeg fortalt dem en helt usannsynlig god fortelling – den om Gud som sendte sin Sønn til jorden for å dele våre liv, og som etter kamp med synd og død, vant livet tilbake.

Det er en fantastisk fortelling, og den er sann! Ingen har ennå klart å overbevise meg om noe annet. Fortellingen er overbevisende og faktabasert. En konfirmant utbrøt etter å ha hørt: Tror du virkelig selv på dette? Ja, det er nesten for godt til å være sant.

I dagens korte tekst forteller Jesus at Gud sender Talsmannen, et av navnene på Den hellige Ånd, til oss. Talsmannen gir liv til troen og overbeviser oss om at Jesus virkelig er vår frelser. Talsmannen er som en ombudsmann som hele tiden har fokus på sin sak – som barneombudsmannen, som alltid tenker og taler barnas sak. Den hellige Ånd taler Guds sak – Jesus.

Uten Talsmannen kunne troen lett bli tørr og akademisk, ja bare nærmest en konstatering av fakta om Jesus. Men med Talsmannen kommer bibelfortellingene til live, jeg blir grepet av dem, jeg lar meg begeistre og jeg blir preget av dem.

Når man er ung konfirmant er det mye å bli grepet og preget av. Venner er viktige, men fortsatt er foreldrene viktigst. De går foran med sitt eksempel, i liv og ord hjelper de den unge til å forstå hvorfor og hvordan ting henger sammen. Selv den «tøffeste» konfirmant roper på mor eller far når fare eller sykdom truer. Tryggheten i den voksne er avgjørende viktig. På samme måte er Talsmannen avgjørende viktig for at troen skal få feste seg og vokse. Men for å tro, må det fortelles først. Ingen kommer til tro uten å få ta del i fortellingene om Jesus. Kanskje aner vi Gud i naturen, men det er en Gud uten ansikt. Når vi hører fortellingen om Jesus får Gud et ansikt og form. Først da kan vi våge å tro en forpliktende tro. En tro som har et ankerfeste og som ikke forandrer seg etter hvilket humør eller situasjon vi er i. Og troen får farge og liv med Talsmannens hjelp.

Derfor forteller jeg den samme historien år etter år. Akkurat slik mine forgjengere har gjort, ja, helt tilbake til apostlenes tid. Fortellingen om Jesus er fortellingen om livet, om kjærlighet, om nåde, om sannhet. Det er en fortelling som tåler vekslende ideer og ideologier. Den tåler å motsies, og den tåler å etterprøves.

Den har satt sterke spor, og senest 17. mai opplevde jeg det.  I en fullsatt Aurskog kirke delte vi gleden over grunnlovsdagen med gleden over å høre Jesus til.

Døpt til Kristus – til et liv i Kristus – til et fellesskap hvor vi deler tro, håp og glede. Og på nest bakerste benk satt et knippe konfirmanter som delte gleden med meg. Fortell det videre!

Hvorfor svarer han ikke, da!

Søndagstanker — Søndag 21. mai 2017
6. søndag i påsketiden

Det var en oppgitt konfirmant som kom med dette utbruddet. Jeg hadde nettopp sagt at Gud alltid hører når vi ber. Jeg skjønner hans frustrasjon. Det hadde vært så lett hvis vi fikk svar på alle spørsmål og ja til alle bønner. Samtidig tror jeg virkelig Gud hører vår bønn, og jeg tror også at Gud svarer.

Tekst: Evangeliet etter Lukas kap. 18, 1-8

Jesus fortalte disiplene en lignelse om at de alltid skulle be og ikke miste motet:

«I en by var det en dommer som ikke fryktet Gud og ikke tok hensyn til noe menneske. I samme by var det en enke som stadig på ny kom til ham og sa: ‘Hjelp meg mot min motpart, så jeg kan få min rett.’ Lenge ville han ikke, men til slutt sa han til seg selv: ‘Enda jeg ikke frykter Gud og ikke tar hensyn til noe menneske, får jeg hjelpe denne enken til hennes rett, siden hun plager meg slik, ellers ender det vel med at hun flyr like i synet på meg.’»

Og Herren sa: «Hør hva denne uhederlige dommeren sier! Skulle ikke da Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt? Er han sen til å hjelpe dem? Jeg sier dere: Han skal sørge for at de får sin rett, og det snart. Men når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?»

Teksten for i dag forteller om en enke som ikke gir seg i møte med en vrang dommer. Hennes utholdenhet gir resultater, hun får maset seg til sin rett. Heldigvis slipper vi å mase på Gud. Det står at han ikke er sen til å hjelpe! Allikevel opplever mange av oss at vi ber, gjentatt, over år, uten at noe skjer. Hører Gud?

Jo, Gud hører. Det er i hvert fall slik jeg har opplevd det. Men det er sjelden det skjer på en oppsiktsvekkende måte. Det skjer i det stille, og det skjer ofte i takt med at jeg også er åpen for forandring. La meg forklare:

Av og til skimter vi Gudsriket, som en solstråle av det hellige som treffer oss. Her om dagen fikk jeg møte en ung mann. For ti år siden var han en rastløs ungdom som satte sitt urolige preg på ungdomskveldene jeg hadde på Aur prestegård. Etter det mistet jeg kontakten med ham. Nå sto han foran meg og fortalte om et liv i rus, et liv i skam og dårlige valg. Men han hadde møtt Jesus og lagt det gamle livet bak seg. Mange hadde bedt for ham og vi fikk et glimt av Gudsriket gjennom hans nye liv.

Men de fleste svar på bønn får jeg ved selv å bli endret.  Jesus lærte oss en bønn, og i den bønnen er det like mye meg som endres som verden rundt meg. Når jeg ber Fader Vår, ber jeg om hjelp til selv å tilgi, hjelp til selv å ikke falle i fristelse, hjelp til å få det jeg trenger. På den måten endres jeg, og jeg kan se mine medmennesker og mine omgivelser i et nytt lys. Vi oppfordres til å være utholdende i bønn. Ved å være det, forandres vi gradvis og vi ser tydeligere vår egen rolle i det vi ber om. På den måten svarer Gud på bønn, ved å gi oss vilje, kjærlighet og evne til å kjempe mot urett, mot utnytting av andre, mot overgrep og hat. Det er ikke alle andre som skal endre seg, det er meg og mine prioriteringer. Høres det for «kjedelig» ut? Vel, jeg overlater til Gud å sørge for de kjappe svar når det er nødvendig. Jeg trenger å ta øreproppene ut, slå av musikken og nyhetene som konstant fyller mitt hode, legge vekk mobilen og avisene, og være i ro. Slik kan jeg lytte, både til egen stemme, egen samvittighet, Bibelens ord og andre rundt meg, og gjennom det høre Guds svar. Det kan være et tålmodighetsprosjekt i vår urolige tid.  Hvis vi hele tiden jakter på øyeblikkelige svar, står vi i fare for å miste troen som en følge av vår utålmodighet. La ikke stress og jakten på kjappe løsninger fordrive troen. Det er nettopp i slike situasjoner at vi trenger å se våre liv i et større perspektiv – med troens øyne.

Styrk din tro

Søndagstanker — Søndag 14. mai 2017
5. søndag i påsketiden

 

Denne søndagen har jeg samtalegudstjeneste med konfirmantene i Aurskog. De skal fremføre fortellinger fra Bibelen, og både de og jeg er nervøse. Men av erfaring vet jeg at det kommer til å gå bra. Og etter søndags samtalegudstjeneste er det kun konfirmasjonsgudstjenesten igjen før de skal møte verden som konfirmerte.

Det er både flott og vemodig å ha konfirmanter. Flott fordi jeg blir kjent med så mange flotte ungdommer som jeg blir glad i, vemodig fordi mange av dem slutter å komme til kirken etter konfirmasjonstiden. I mine drømmer fortsetter de å komme til kirken, fordi de er grepet av noe de ikke finner andre steder – ro, tro, hellighet, høytid, tilhørighet. Da ville de bære «rik frukt» som Jesus selv sier, og jeg er sikker på at livet hadde blitt litt mindre farefullt og komplisert for en del av dem.

Tekst: Evangeliet etter Johannes kap. 15, 1-8

Jeg er det sanne vintre, og min Far er vinbonden. Hver grein på meg som ikke bærer frukt, tar han bort, og hver grein som bærer frukt, renser han så den skal bære mer. Dere er alt rene på grunn av det ordet jeg har talt til dere. Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg. Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre. Den som ikke blir i meg, blir kastet utenfor som en grein og visner. Og greinene blir samlet sammen og kastet på ilden, og de brenner. Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, be da om hva dere vil, og dere skal få det. For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og blir mine disipler.

Nå sier jeg ikke at konfirmantene som slutter å gå i kirken, mister sin tro. Troen er ikke avhengig av oppmøte i kirken. Tro er ikke avhengig av kunnskap, ferdigheter og evne til å formulere seg, hverken skriftlig eller muntlig. Tro er en gave gitt av Gud, ja, selv de minste av oss, får denne som dåpsgave. Men det hevdes at barn som ikke får nærhet med andre dør. Uten nærhet og tilkobling mister vi rett og slett evnen til å leve. På samme måte er troen avhengig av tilkobling.

For man skal ikke være naiv og tro at troen brenner like klart og enkelt livet gjennom uten å gi den næring. Slik en gren får næring gjennom å være på stammen, slik får tro næring av nærhet med Gud. Og nærhet til Kristus, som vi er døpt til, får vi gjennom bønn, nattverd, fellesskap og bibel. Derfor oppmuntrer jeg mine konfirmanter å være konfirmanter gjennom hele livet – for det å bli konfirmert er å bli bekreftet av Gud.

Og er det noe mennesker i dag trenger, så er det bekreftelse – positiv bekreftelse! Artisten Eva Weel Skram fortalte i Lindmo på NRK1 lørdag om hva ubetenksomme, negative ord kan føre til. Hun ble kalt «en feit gris» av en medelev, og de ordene førte til at hun sluttet å spise og slet med spiseforstyrrelser i ti år! Selv med en støttende familie som gav masse positive tilbakemeldinger, klarte disse ordene å brenne seg fast og forme livet til en ressurssterk ungdom. Det er tragisk, og forteller mye om ordenes makt. Derfor har jeg tro på de guddommelige ordenes makt til å fastholde og styrke ungdom og deres møte med en krevende samtid. I gudstjenesten møtes du av ord og løfter om nåde, velsignelse, om frihet og frelse, om samhold og tilhørighet. Slike ord nærer troen og styrker både barn- og voksentro.  I de ordene finner vi mening i livet og meningen med livet.

Lei av å vente?

Søndag 7. mai 2017 — 4. søndag i påsketiden

Det sies at tålmodighet er en dyd. Men tålmodigheten har stadig dårlige vilkår i mitt liv. Kanskje det kommer med alderen? Jeg venter et raskt svar på min sms og når bilen foran meg kjører litt for sakte, ser jeg etter en mulighet til å kjøre forbi. Jeg vet jeg er ikke alene om å ha det slik. Men den lengste ventetiden av dem alle står Jesus for – om en liten stund skulle han komme tilbake?  Nå har vi ventet lenge. Kommer han tilbake?

Tekst: Evangeliet etter Johannes kap. 16, 16-22

Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg.» Da sa noen av disiplene hans til hverandre: «Hva mener han med å si: ‘Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg’ og: ‘Jeg går til Far’? Hva mener han med ‘om en liten stund’? Vi skjønner ikke hva han snakker om.» Jesus visste at de ville spørre ham, og han sa: «Snakker dere om det jeg sa: ‘Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg’? Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men sorgen skal bli forvandlet til glede. Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere.»

Å jobbe i en menighet er å lære tålmodighet. Jeg møter barn, unge og konfirmanter, voksne og eldre. I undervisningstimer og i gudstjenester, på ungdomsklubber og på seniortreff forteller jeg om den oppstandne Kristus som en gang skal komme igjen. Og i ventetiden skal vi leve et liv vendt mot Gud og vår neste. Det er gode nyheter jeg melder – Gud er kommet oss nær i Jesus, og en dag skal vi se han ansikt til ansikt. Da skal vi legge alle våre småligheter og bekymringer til side, og få leve uhindret og fritt. En skulle forvente jubel over slike nyheter. Allikevel nøler folk. Kan det være sant? Er det så enkelt? Gjelder det meg?

Her må man gå små skritt om gangen. Samtidig er det mange små og store gleder å oppleve underveis. Forrige helg hadde jeg 32 åtteåringer på besøk i kirken. De var tårnagenter og vi undersøkte kirken fra tårn til kjeller. Masse entusiasme, glede og undring. Og på søndagens gudstjeneste sang de «Deg være ære» for full hals, til stor glede for resten av menigheten. Slike øyeblikk varmer. Og når de drar med seg mamma og pappa til nattverden, står jeg og deler ut med klumpen i halsen. Barna er så tillitsfulle. De har ennå ikke lært seg å reservere seg. De opplever tillitt  og gir tillitt tilbake.

Martin Luther, den store reformatoren skal ha sagt: «Om jeg visste at verden gikk under i morgen, ville jeg likevel gå ut i min hage og plante et epletre i dag.» Vi kristne, har et oppdrag mens vi venter. Vi skal gjøre godt. Å vente på Jesus skal ikke gjøre oss passive. Vi trenger hverandre, i familien, i nabolaget, i lokalsamfunnet. Engasjer deg i menighet, i idrettslag og velforeninger og interesseorganisasjoner. Del ditt liv med andre, slik at andre blir rike av din erfaring.  Del ditt overskudd med den som mangler, slik at ord som solidaritet og nestekjærlighet kan få virke i praksis. Da blir ventetiden ikke så lang allikevel. For det er mye å gjøre. Hvert år går mine konfirmanter fra dør til dør og samler inn penger til Kirkens Nødhjelp. De gjør en fantastisk jobb. De redder mennesker de overhodet ikke kjenner. Før de går hjem den dagen, takker jeg hver enkelt av dem for at de har reddet livet til et menneske. Det er kristenliv i praksis.

Jesus kommer igjen. Det står fast i kirkens og den kristnes tro. Når han kommer vet vi ikke. Fyll derfor ventetiden med det gode. Engasjer deg og bli beriket. Hva kan du gjøre for å gjøre ventetiden kortere? En dag skal vår glede bli fullkommen, inntil da kan vi glede oss i tjeneste for hverandre.