Månedlige arkiver: april 2017

Hvem leder den som leder deg?

Søndagstanker — Søndag 30. april 2017
3. søndag i påsketiden

Jeg er nettopp kommet tilbake fra en reise til Tallinn, hovedstaden i Estland. Der møtte jeg flere ledere i kirken. En av dem, Sven Jonatan, er leder for gjenoppbyggingen av barn- og ungdomsarbeidet i hundrevis av menigheter i landet. Han skal inspirere, legge til rette, motivere og løfte nødvendigheten av å møte barn og unge med god og livsnær kristen forkynnelse. Et enormt ansvar. Sven er 24 år og blir allerede sett på som en erfaren leder.

Sven Jonatan er leder i et land hvor kommunismens ledere og deres maktmisbruk har ødelagt generasjoners tillit til den kristne kirke. Man har løyet til, presset, tvunget, drept, arrestert og diskriminert kristne barn, unge og voksne. Hans fars skolelærer møtte opp i kirken og noterte seg hvilke barn som gikk i kirken for så å latterliggjøre dem i klassen etterpå. Hans kristne foreldre mistet jobben.  Selv i dag opplever Sven at når unge mennesker kommer til en befriende og livgivende tro på Jesus, blir de kastet ut hjemmefra av sine foreldre. Foreldre, som den nyvunne friheten til tross, fremdeles lever med kommunismens ideologiske løgnbilder av kirken i sine sinn. Dårlige ledere har satt sine spor.

Det er mange typer ledere. God eller dårlig, en leder er et eksempel, både i liv og ord. Og for å være en god leder må du selv ha noen som leder deg. Du må ha en standard, en etisk bevissthet og en integritet som ikke snur etter vær og vind, gode eller dårlige meningsmålinger. Hva er sant? Hva er løgn? Hva er saken? Mange ledere gjennom historien har ledet med seg selv som standard. Det har aldri endt godt. Hvis profitt, ens eget vaklende ego eller totalitær politisk ideologi er standarden, faller byggverket, med katastrofale følger for andre.

Tekst: Evangeliet etter Johannes kap. 10, 11-18

Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene. Men den som er leiekar og ikke gjeter, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme, og ulven kaster seg over dem og sprer flokken. For han er bare leiekar og har ingen omsorg for sauene. Jeg er den gode gjeteren. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, slik som Far kjenner meg og jeg kjenner Far. Jeg gir livet mitt for sauene. Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min stemme, og det skal bli én flokk og én gjeter.

Far elsker meg fordi jeg gir livet mitt for siden å ta det tilbake. 18 Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig. For jeg har makt til å gi det og makt til å ta det tilbake igjen. Dette er oppdraget jeg har fått av min Far.

Det er èn god leder. Hans navn er Jesus. Han er standarden som gir ens egen ledelse noe å strekke seg etter. Han er den som ikke gir deg opp og som inspirerer deg til selv å ikke gi opp. Han er den lederen som gikk i døden for sine venner, og som gjorde det med åpne øyne. Han definerer seg selv som gjeteren for alle mennesker, uavhengig av tid og sted. Ikke som en politisk og ideologisk motivert leder, men som Gud egen sønn. Jesus er ikke på valg, han er.

En leder som har Jesus som kilde til etisk refleksjon og som eksempel på integrert ledelse, kan selvsagt feile. Sven fra Tallinn, har Jesus som sin leder. Med han som inspirasjon, prøver han å lede de han er ansvarlig for. I møte med en befolkning, som er blitt forgiftet av løgn og frykt, representerer han noe nytt. Han står for noe større enn seg selv som har vist sin slitestyrke gjennom årtusener. Han er en av mange unge som rister av seg fortiden og står for noe rent, sant og varig.

Det er ikke tilfeldigheter som styrer hvordan et samfunn blir og hvordan vi oppfører oss mot hverandre. Lederne vi velger påvirker oss og former samfunnsutviklingen. Derfor er det avgjørende viktig at vi spør oss: Hvem leder lederne?!

Vel overstått påske!

Søndag 23. april 2017 —  2. søndag i påsketiden

For et merkelig uttrykk! Vel overstått… Akkurat som om det var om å gjøre å bli ferdig med påsken, eller julen, eller ferien. Kanskje er det slik at vi alle lengter tilbake til hverdagen, slik at vi kan glede oss til ferie og fest igjen. For uten hverdag, ingen fest.

Etter påskefeiringen har hverdagen kommet tilbake. Men etterdønningene varer lenge.  Visste du at dønninger på havet kan vandre hundrevis av kilometer. Selv om de ikke er så høye og dramatiske som vindbølger kan de ha en energi stor nok til å velte en oljerigg.  Slik også med Jesu død og oppstandelse. Den energien forandrer fortsatt menneskers liv, snart to tusen år senere.

Tekst: Evangeliet etter Johannes kap. 21, 1-14

Siden åpenbarte Jesus seg enda en gang for disiplene ved Tiberiassjøen. Det gikk slik til: Simon Peter, Tomas, som ble kalt Tvillingen, Natanael fra Kana i Galilea, Sebedeus-sønnene og to andre av disiplene hans var sammen der. Simon Peter sier til de andre: «Jeg drar ut og fisker.» «Vi blir også med», sa de. De gikk av sted og steg i båten. Men den natten fikk de ingenting.

Da morgenen kom, sto Jesus på stranden, men disiplene visste ikke at det var han. «Har dere ikke noe å spise, barna mine?» sa Jesus til dem. «Nei», svarte de. «Kast garnet ut på høyre side av båten, så skal dere få», sa Jesus. De kastet garnet ut, og nå klarte de ikke å dra det opp, så mye fisk hadde de fått. Disippelen som Jesus hadde kjær, sa da til Peter: «Det er Herren.» Da Simon Peter hørte at det var Herren, bandt han kappen om seg – den hadde han tatt av – og kastet seg i sjøen. De andre disiplene kom etter i båten og dro garnet med fisken etter seg. De var ikke langt fra land, bare omkring to hundre alen.

Da de var kommet i land, så de et bål der, og det lå fisk og brød på glørne. «Kom hit med noen av de fiskene dere nettopp fikk», sa Jesus til dem. Simon Peter gikk da om bord i båten og trakk garnet i land. Det var fullt av stor fisk, ett hundre og femtitre i alt. Men enda det var så mange, revnet ikke garnet. Jesus sa til dem: «Kom og få mat!» Ingen av disiplene våget å spørre ham: «Hvem er du?» De visste at det var Herren. Så gikk Jesus fram, tok brødet og ga dem, det samme gjorde han med fisken.

Dette var tredje gang Jesus åpenbarte seg for disiplene etter at han var stått opp fra de døde.

Etter de voldsomme opplevelsene i påsken, har Peter og disiplene trukket seg tilbake til det kjente – hverdagen. De gjenopptar jobben, de øser ut båten, henter frem utstyret – garn, årer og arbeidsklær, og legger ut. Det er noe godt med det kjente slitet. Man vet hva som skjer. Det er jo spennende når ting skjer, men det kan bli litt for mye av og til. Jeg tror Peter måtte ha en pause. Han hadde vært gjennom et følelsesmessig jordskjelv i påsken.

Men dønningene satt i, for å si det sånn! Jesus er ikke et påskefenomen. Også i hverdagen etter påsken er han den oppstandne! Og han møter sine venner på en måte de kan forstå. Med et måltid, stekt fisk og brød, rundt et leirbål.

Slik er det. Det er ikke bare helligdagene som er hellige – hverdagene er også det. Det er hellige, fordi vi møter den hellige også da. Derfor er ingen dag forgjeves eller unødig. Ingen dager er bortkastede eller overflødige. Rutinene bærer oss mer enn festene, hverdagene er flere enn helligdagene. Det er i det daglige livet troen lever, uten de store ord, men med dyp forankring. For hvis den ikke duger i hverdagen, er festtroen lite verdt.

«Kom og få mat», ropte Jesus til vennene sine. «Kom, for alt er gjort ferdig», sier jeg i kirka når vi har nattverd. Rundt måltidet får vi næring til hverdagstro og hverdagsslit. Vel overstått…

Han er oppstanden! Halleluja!

Søndagstanker — Søndag 16. april
Påskedag

I dag, påskedag, feirer vi livet. I dag kan vi hilse hverandre med ordene «Jesus er oppstanden». Og vi kan svare, slik våre ortodokse trossøsken gjør: Ja, han er sannelig oppstanden!

I dag feires det over hele verden – graven er tom. Jesus stod opp fra de døde. Døden er beseiret, livet vant. Jeg synger med mine trossøsken fra Tanzania:

«Han er oppstanden, halleluja. Lov ham og pris ham, halleluja.
Jesus, vår frelser, lenkene brøt, han har beseiret mørke og død.
Lov ham og pris ham vår frelser og venn! Han som gir synderen livet igjen.
Halleluja, vi skyldfrie er, Halleluja, vår Jesus er her!»  

Tekst: Evangeliet etter Lukas kap. 24, 1-9

Ved daggry den første dagen i uken kom kvinnene til graven og hadde med seg de velluktende oljene som de hadde laget i stand. Da så de at steinen var rullet fra graven. Og de gikk inn, men fant ikke Herren Jesu kropp. De visste ikke hva de skulle tro, men med ett sto det to menn hos dem i skinnende klær. Kvinnene ble forferdet og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Men de to sa til dem: «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Han er ikke her, han er stått opp. Husk hva han sa til dere mens han ennå var i Galilea: ‘Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han stå opp.’» Da husket de hans ord. Og de vendte tilbake fra graven og fortalte alt dette til de elleve og til alle de andre.

Midt i dødens verden, feirer jeg livet. Jeg har nettopp mottatt meldingen om at Ingrid Toverud er død.  Hun var en av mine medgitarister i bandet «De Små Grå». Vi spilte og turnerte i seks år sammen. Gjennomførte 102 oppdrag sammen, i kirker, bedehus og forsamlingslokaler. Hun lærte å spille gitar vel 80 år gammel, og vi gledet oss sammen over musikken, sangene og minnene knyttet til dem. Ingrid gav ikke opp, selv når fingrene ikke ville henge med. Hun sang frimodig, samtidig som hun beklaget sin manglende musikalitet. Hun gav ikke opp! Ingrid var et flott medmenneske, med et ektefølt engasjement og tilstedeværelse. Jeg sørger, men gleder meg også. Jeg fikk være tett innpå Ingrid i seks år – og jeg tror jeg får se henne igjen, i et annet liv. I Guds klare nærvær, på et sted hvor Gud:

   «… skal tørke bort hver tåre fra deres øyne,
   og døden skal ikke være mer,
   heller ikke sorg eller skrik eller smerte.
   For det som en gang var, er borte.» (Åp. 21.4)

Kvinnene som kom til graven ble minnet om hva Jesus hadde sagt. Da husket de, og dere frykt ble erstattet av tro – troen på den oppstandne og levende Kristus.

Denne troen gjennomsyrer mitt liv.  Den gir meg håp, den gir meg glede, den gir meg mening. Og jeg er ikke alene. Vi er mange som synger:

Jesus, Guds sønn, død på et kors,
for alle for oss, lever i dag.
Ja, han er her, ja, han er her.
Herren vår Gud vil vi takke!

God påske!

Den siste opptreden

Søndagstanker — Søndag 9. april 2017
Palmesøndag

Musikeren David Bowie gav ut sangen Lazarus rett før sin død. I videoen til sangen ligger han svøpt i likklær, skjelvende i en seng og gir sin farvel. Sangen gav ingen mening, inntil han døde noen dager senere, herjet av kreft. Platen «Blackstar» ble hans musikalske oppstandelse.

Tekst: Evangeliet etter Johannes kap. 12, 12-24

Dagen etter fikk folkemengden som var kommet til festen, høre at Jesus var på vei inn i Jerusalem. Da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham, og de ropte:
           Hosianna!
           Velsignet er han som kommer
           i Herrens navn,
           Israels konge!

Jesus fant et esel og satte seg opp på det, slik det står skrevet:
          
           Vær ikke redd, datter Sion!
           Se, din konge kommer,
           ridende på en eselfole.

Dette skjønte ikke disiplene med det samme. Men da Jesus var blitt herliggjort, husket de at dette sto skrevet om ham, og at folket hadde hilst ham slik.

Alle de som hadde vært til stede da han kalte Lasarus ut av graven og vekket ham opp fra de døde, vitnet om det. Det var også derfor folk dro ut for å møte ham, fordi de fikk høre at han hadde gjort dette tegnet. Fariseerne sa da til hverandre: «Der ser dere at ingenting nytter. All verden løper etter ham.» Det var noen grekere blant dem som var kommet for å tilbe under høytiden. De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne se Jesus.» Filip gikk og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus. Jesus svarte: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.

Timen var kommet. Det er nå det skal skje. Det store gjennombruddet som skal sette han på kartet. Lasarus ble hans store hit! For mange ble Jesu oppvekkelse av Lasarus det tegn de ventet på. Nå var det ingen tvil lenger – Jesus var mer enn en profet. Var han selve frelseren?

«All verden løper etter ham», sier fariseerne. Populariteten til Jesus var påfallende og uunngåelig. Ikke bare hans landsmenn, jødene, var spente og nysgjerrige. Også utlendingene i Jerusalem ville vite mer. Et internasjonalt gjennombrudd var under oppseiling.

Men akkurat som David Bowie, visste Jesus at hans siste opptreden gikk mot døden. Han kom for å dø. Han kom for å falle i jorden som et hvetekorn og dø, slik at noe nytt kunne vokse opp.

Han måtte ta en for laget – han måtte settes til side, slik at både jøder og utlendinger, vi inkludert, skulle få nye livsbetingelser. Som Paulus sier det i etterklokskapens lys: «Gjennom ham har både vi og dere adgang til Far i én Ånd». Palmesøndag står jubelen rundt Jesus på sitt høyeste – kontrastene til den kommende uken er brutal.