Søndagstanker — Søndag 12. mars 2017
2. søndag i fastetiden
Finn Hågen Krogh var nær å gi opp i stafetten i Lahti. Ustjugov presset ham hele veien. Men han klarte å finne mental styrke til å fortsette. Det gav ham seieren. Å holde fast på håpet gir fokus og styrke.
Det finnes tusen eksempler på mennesker som holder fast på håpet. Håpet gir utholdenhet. I motgang, i prøvelser og sykdom kan det være avgjørende å holde fast på håpet. En sterk drivkraft til å holde håpet opp er kjærligheten. I dagens tekst er den avgjørende.
Tekst: Evangeliet etter Matteus kap. 15, 21-28
Så dro Jesus derfra og tok veien til områdene omkring Tyros og Sidon. En kanaaneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte: «Herre, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg! Datteren min blir hardt plaget av en ond ånd.» Men han svarte henne ikke et ord. Disiplene kom da og ba ham: «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.» Men han svarte: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.» Da kom hun og kastet seg ned for ham og sa: «Herre, hjelp meg!» Han svarte: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» «Det er sant, Herre», sa kvinnen, «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.» Da sa Jesus til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Og datteren ble frisk fra samme stund.
Kvinnens kjærlighet til sin datter, gjorde at hun ikke gav opp. I møtet med den fremmede mannen nødet hun ham til å gi hjelp. Siden har hun vært en inspirasjon for mange som har opplevd en livssituasjon hvor alt annet enn håpet synes borte.
Bibelen forteller om et levende håp. Et levende håp tilgjengelig for alle mennesker. Håpet om redning fordi Jesus Kristus stod opp fra de døde. Det redder kanskje ikke din vanskelige økonomi eller helbreder din sykdom. Men det gir et håp som tåler alt det vonde du må oppleve. Jeg fikk nettopp del i en slik håpshistorie. En kvinne var rammet av kreft. Hun orket ikke lenger å være aktiv i kirken hvor hun hadde hatt en ledende rolle. Alt syntes uvesentlig. Men en fortelling holdt henne opp gjennom fem års kamp for livet. Det var fortellingen om Jesus og disiplene som krysset Genesaretsjøen. Det blåste opp til storm. Disiplene var redde, og til tross for stormen lå Jesus og sov i båten. Den kreftsyke kvinnens liv var i storm og kaos og Jesus syntes borte. Men hun holdt fast på at Jesus var i «stormen», i hennes liv. Han lå og sov, men var aldri borte. Til slutt vekket disiplene Jesus og han stilte stormen – og kampen mot kreften. Hun ble frisk. Og uansett, sa hun, ville Jesus være med henne, selv om hun gikk under.
Vårt håp lever – han heter Jesus. Det er et håp som utholder alt.