Søndagstanker — Søndag 26. februar 2017
Fastelavnssøndag

Av og til får jeg det til. Ordene glir lett ut og de gir mening. Enkelte prekener føler jeg går rett hjem. Det er en deilig følelse. Men det er så lett å bli misforstått. Særlig når du snakker om Gud, Bibelen, Jesus og de store spørsmålene i livet. Flere ganger har jeg sagt ting som har blitt forstått på en helt annen måte enn jeg mente. Og selv om jeg virkelig får sagt det på en god måte i en preken eller i en skriftlig tekst, så blir det bare tomme ord uten kjærlighet i formidlingen.

Tekst: 1. Kor. 13, 1-7

Om jeg taler med menneskers og englers tunger,
men ikke har kjærlighet,
da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.

Noen ganger har jeg tenkt at siden jeg har god kjennskap til Bibelen og kirken og den kristne tro og overlevering, så burde jeg få spesiell innflytelse og respekt.  Det er tross alt jobben min… Men det er et hovmod som står for fall! For hva hjelper det meg om jeg kan vinne en faglig diskusjon, hvis min meningsmotstander går lutrygget eller trassig vekk! Hva hjelper det en konfirmant at jeg står på mitt hvis jeg ikke klarer å svare på hans spørsmål?

Om jeg har profetisk gave,
kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap,
om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell,
men ikke har kjærlighet,
da er jeg intet.

Andre ganger kjenner jeg på hvor godt det er å hjelpe! På en reise til Kenya, i regi av Kirkens Nødhjelp til Kenya, fikk jeg gleden av å besøke en enke som hadde fått økonomisk støtte til å dyrke opp et lite landstykke. Der skapte hun et levebrød for seg og sine to barnebarn. Ja, hun klarte til og med å sende barnebarna på skolen. Deres foreldre var døde av aids. Hos henne plantet jeg et tre som skulle gi bær som hun kunne presse lampeolje ut av, slik at barna kunne gjøre lekser i den mørke afrikanske kvelden. Så dro jeg tilbake til min safari-lodge, dukket meg i badebassenget og bestilte en god middag med god drikke til.  Jeg følte det gjorde godt å hjelpe!

Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige,
ja, om jeg gir meg selv til å brennes,
men ikke har kjærlighet,
da har jeg ingen ting vunnet.

Hvor lett det er å bli blind på egne vegne! Hvor mange liter olje kunne jeg ikke kjøpt for det samme måltidet!? Og hvor lett det er å tenke for høyt om egen fortreffelighet og hensikter. Noen ganger er det vanskelig å møte seg selv i speilet. Men i Bibelen er det en tekst som leses mye i bryllup. Den handler om kjærligheten. Det er en av de mest siterte og kjente tekster fra apostelen Paulus` hånd, nemlig «Kjærlighetens Høysang» i Første brev til Korinterne.  For meg handler den like mye om hvor håpefullt overlatt jeg er til han som er selve kjærligheten, nemlig Jesus.

Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,
den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.

Hvor godt det er at kjærligheten er velvillig. I en epostutveksling med mangeårig redaktør i Vårt Land, Helge Simonnes, skrev jeg om hvor lett det er å bli misforstått. Han svarte: «Budskapet som forkynnes går ikke alltid inn, men folk merker når vi viser oppriktig interesse for dem.» Jeg håper mine konfirmanter skjønner hvor glad jeg er i dem, selv om de ikke får med seg noe av hva jeg prøver å formidle til dem.

Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,
er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.
Den gleder seg ikke over urett,
men har sin glede i sannheten.

Å holde fast på urett, kan være en stor fristelse. Derfor ber vi i bønnen «Vår Far», at vi ikke skal komme i fristelse. For å holde på urett er som å fylle gift i årene på oss. Særlig når vi holder fast på ord og handlinger begått av mennesker som står oss nær.  For selv om vi har en moralsk rett, vil uretten vi holder så fast på, spise oss opp innenfra. Den blir altoverskyggende og vi ser ikke lenger det gode i vår neste.  Å riste av seg negative ord, og holde fast på de gode, kan redde oss fra å bli vandrende gift.

Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

Så når du tror at alt er forbi, at siste ord er sagt, så er det ikke over. For han som er kjærlighet, og som gir oss del i den, vil alltid ha det siste ordet. Tro, håp og kjærlighet står igjen, når alt annet er tapt. Og størst blant dem er kjærligheten!