Søndagstanker — Søndag 26. februar 2017
Fastelavnssøndag

Av og til får jeg det til. Ordene glir lett ut og de gir mening. Enkelte prekener føler jeg går rett hjem. Det er en deilig følelse. Men det er så lett å bli misforstått. Særlig når du snakker om Gud, Bibelen, Jesus og de store spørsmålene i livet. Flere ganger har jeg sagt ting som har blitt forstått på en helt annen måte enn jeg mente. Og selv om jeg virkelig får sagt det på en god måte i en preken eller i en skriftlig tekst, så blir det bare tomme ord uten kjærlighet i formidlingen.

Tekst: 1. Kor. 13, 1-7

Om jeg taler med menneskers og englers tunger,
men ikke har kjærlighet,
da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.

Noen ganger har jeg tenkt at siden jeg har god kjennskap til Bibelen og kirken og den kristne tro og overlevering, så burde jeg få spesiell innflytelse og respekt.  Det er tross alt jobben min… Men det er et hovmod som står for fall! For hva hjelper det meg om jeg kan vinne en faglig diskusjon, hvis min meningsmotstander går lutrygget eller trassig vekk! Hva hjelper det en konfirmant at jeg står på mitt hvis jeg ikke klarer å svare på hans spørsmål?

Om jeg har profetisk gave,
kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap,
om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell,
men ikke har kjærlighet,
da er jeg intet.

Andre ganger kjenner jeg på hvor godt det er å hjelpe! På en reise til Kenya, i regi av Kirkens Nødhjelp til Kenya, fikk jeg gleden av å besøke en enke som hadde fått økonomisk støtte til å dyrke opp et lite landstykke. Der skapte hun et levebrød for seg og sine to barnebarn. Ja, hun klarte til og med å sende barnebarna på skolen. Deres foreldre var døde av aids. Hos henne plantet jeg et tre som skulle gi bær som hun kunne presse lampeolje ut av, slik at barna kunne gjøre lekser i den mørke afrikanske kvelden. Så dro jeg tilbake til min safari-lodge, dukket meg i badebassenget og bestilte en god middag med god drikke til.  Jeg følte det gjorde godt å hjelpe!

Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige,
ja, om jeg gir meg selv til å brennes,
men ikke har kjærlighet,
da har jeg ingen ting vunnet.

Hvor lett det er å bli blind på egne vegne! Hvor mange liter olje kunne jeg ikke kjøpt for det samme måltidet!? Og hvor lett det er å tenke for høyt om egen fortreffelighet og hensikter. Noen ganger er det vanskelig å møte seg selv i speilet. Men i Bibelen er det en tekst som leses mye i bryllup. Den handler om kjærligheten. Det er en av de mest siterte og kjente tekster fra apostelen Paulus` hånd, nemlig «Kjærlighetens Høysang» i Første brev til Korinterne.  For meg handler den like mye om hvor håpefullt overlatt jeg er til han som er selve kjærligheten, nemlig Jesus.

Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,
den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.

Hvor godt det er at kjærligheten er velvillig. I en epostutveksling med mangeårig redaktør i Vårt Land, Helge Simonnes, skrev jeg om hvor lett det er å bli misforstått. Han svarte: «Budskapet som forkynnes går ikke alltid inn, men folk merker når vi viser oppriktig interesse for dem.» Jeg håper mine konfirmanter skjønner hvor glad jeg er i dem, selv om de ikke får med seg noe av hva jeg prøver å formidle til dem.

Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,
er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.
Den gleder seg ikke over urett,
men har sin glede i sannheten.

Å holde fast på urett, kan være en stor fristelse. Derfor ber vi i bønnen «Vår Far», at vi ikke skal komme i fristelse. For å holde på urett er som å fylle gift i årene på oss. Særlig når vi holder fast på ord og handlinger begått av mennesker som står oss nær.  For selv om vi har en moralsk rett, vil uretten vi holder så fast på, spise oss opp innenfra. Den blir altoverskyggende og vi ser ikke lenger det gode i vår neste.  Å riste av seg negative ord, og holde fast på de gode, kan redde oss fra å bli vandrende gift.

Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

Så når du tror at alt er forbi, at siste ord er sagt, så er det ikke over. For han som er kjærlighet, og som gir oss del i den, vil alltid ha det siste ordet. Tro, håp og kjærlighet står igjen, når alt annet er tapt. Og størst blant dem er kjærligheten!

Søndagstanker — Søndag 19. februar 2017

Kristi forklarelsesdag

Det er spennende å bli invitert til å holde på en hemmelighet. Men noen ganger kan hemmeligheten bli overveldende. På en leir jeg var på, kom en ung leder løpende til meg. Han hadde fått en hemmelighet fra en deltaker han ikke orket å bære alene. Slike hemmeligheter må deles for at de ikke skal rive oss i stykker. 

Tekst: Evangeliet etter Matteus kap 17, 1-9

Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. Da ble han forvandlet for øynene på dem. Ansiktet hans skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset. Og se, Moses og Elia viste seg for dem og snakket med ham. Da tok Peter til orde og sa til Jesus: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» Mens han ennå talte, kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» Da disiplene hørte det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden, grepet av stor frykt. Men Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: «Reis dere, og vær ikke redde!» Og da de løftet blikket, så de ingen andre enn ham, bare Jesus.

På veien ned fra fjellet ga Jesus dem dette påbudet: «Fortell ikke noen om dette synet før Menneskesønnen har stått opp fra de døde.»

Hemmeligheter gir oss en følelse av å være innafor. Vi får del i noe som ikke andre vet. Det gir oss en makt og en mulighet til å bruke kjennskapen til både godt og vondt.  Vi kan holde tett og hjelpe, eller vi kan sladre og bryte ned. Det er en stor makt i hemmeligheter. Særlig når hemmeligheter dreier seg om misbruk, overgrep eller vondsinnede angrep på andre. Av og til får jeg innsyn i slike hemmeligheter. Da er det viktig å få lov til å dele de videre, slik at det hemmelige kan få komme opp i lyset og miste sin kraft.

Dagens tekst var en umulig hemmelighet å holde på. Peter, Jakob og Johannes fikk del i noe som var overveldende og skremmende. Jesus visste at de ikke ville klare å holde på opplevelsen, så han gav dem en tidsfrist. – Ikke si noe før Menneskesønnen har stått opp fra de døde. Det må også ha vært en merkelig beskjed å få, men de skulle i hvert fall få dele den videre.

Hva var det som skjedde som var så hemmelig? Gjennom Åpenbaringstiden har vi møtt Jesus i stadig nye situasjoner, og gjennom dem har vi lært stadig nye ting om ham. Nå får si se ham i et «forklarelsens lys», i en guddommelig drakt. Og Guds stemme bekreftet det de så. Ikke rart at de ble overveldet og redde. Men de skulle ikke fortelle det videre. Jesus hadde ennå en tid igjen på jorden som en av oss.

En konfirmant sa nylig til meg: I Afrika så har de bilder av Jesus som en afrikaner. Ja, sa jeg, og i Japan ser han ut som en japaner. Jesus er universell, og overalt hvor vi ferdes har bildene av Jesus trekk fra omgivelsene. I Bjørkelangen kirke er han lys og blond, skjeggløs og vakker. Vi lager oss alle et bilde av Jesus.  Men Jesus er mye mer enn vi alle kan forestille oss. Han er Gud. Det kan ingen av oss forklare. Så uansett om vi tror vi har forstått Jesus, så er han mye mer. Uansett hvor mye vi tror vi har skjønt, så skjønner vi ikke alt. Det kan være godt å ha i bakhodet hvis vi begynner å snakke for skråsikkert om hvem Jesus er. Det er ennå mye vi ikke skjønner. Men det vi ydmykt har prøvd å forstå, det skal vi være villige til ydmykt å dele videre.

Søndag 12. februar 2017 — Såmannssøndagen

I høst fikk vi parabol på hytta. Plutselig hadde vi hundre kanaler tilgjengelig på TV-en i stua. En overveldende mengde informasjon og underholdning var med et tilgjengelig. Hvordan finne det som virkelig er verdt å se på?

Tekst: Evangeliet etter Lukas kap. 8, 4-15

Mye folk strømmet nå til fra byene omkring. Da en stor mengde hadde samlet seg om ham, fortalte han en lignelse:

«En såmann gikk ut for å så kornet sitt. Og da han sådde, falt noe ved veien. Det ble tråkket ned, og fuglene under himmelen kom og spiste det opp. Noe falt på steingrunn, og det visnet straks det kom opp, fordi det ikke fikk væte. Noe falt blant tornebusker, og tornebuskene vokste opp sammen med det og kvalte det. Men noe falt i god jord, og det vokste opp og bar frukt, hele hundre ganger det som ble sådd.» Da han hadde sagt dette, ropte han ut: «Den som har ører å høre med, hør!»

Disiplene spurte ham hva denne lignelsen betydde. Han svarte: «Dere er det gitt å kjenne Guds rikes hemmeligheter. Men de andre får det i lignelser, for at de skal se, men ikke se, og høre, men ikke forstå.

Dette er meningen med lignelsen: Såkornet er Guds ord. De ved veien er de som hører det, men så kommer djevelen og tar ordet bort fra hjertet deres, for at de ikke skal tro og bli frelst. De på steingrunn er de som tar imot ordet med glede når de hører det. Men de har ingen rot; de tror bare en tid, og når de blir satt på prøve, faller de fra. Det som falt blant tornebusker, er de som nok hører ordet, men som på veien gjennom livet kveles av bekymringer, rikdom og nytelser så de ikke bærer fullmoden frukt. Men det i den gode jorden, det er de som hører ordet og tar vare på det i et fint og godt hjerte, så de er utholdende og bærer frukt.»

En lignelse, en parabel, inneholder masse informasjon. Men den ligger ikke åpen og umiddelbart tilgjengelig. Den må forstås, den må tolkes og jobbes med for å få ut et meningsfylt innhold. Noen ganger er det lett, andre ganger vanskelig. I dagens tekst forklarer Jesus lignelsen selv. Det er den eneste gangen han gjør det, kanskje fordi den forteller noe svært viktig.

Vi mottar enorme mengder informasjon. På skolen lærer vi våre barn å utøve kildekritikk, slik at vi kan skille mellom sann og falsk informasjon. I tillegg må vi skille mellom det som er viktig for oss og det som er uvesentlig, slik at vi ikke fyller våre hoder med uvesentligheter. Mye er morsomt, men alt er ikke like viktig. Mye fyller bare ut tiden vår, annet gir oss livsviktig innsikt. Med tanke på at våre liv er begrenset, blir det viktigere enn noensinne å være seg bevisst hva man tar inn.

Jesus sier at Guds ord er viktig å ta inn. På Jesu tid var ennå ikke Bibelen, slik vi har den i dag, samlet. Evangeliene var ennå ikke skrevet, ei heller Paulus-brevene og de andre skriftene i Det nye testamentet. Gudsordet var Loven, Skriftene og Salmene og Jesu egne ord. I disse lå veien til det gode livet. Kong David sa det slik: Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti. (Salme 119,105) Gudsordet gav han retning i livet. I dag har vi hele Bibelen komplett og ifølge lignelsen er Gud raus med å dele sine ord til oss. Han kaster de ut, slik at vi ikke skal unngå å møte dem gjennom livet. Så er det opp til oss å skille de ut fra mengden av informasjon som møter oss. Gudsordet gir oss vekst og modenhet, sier Jesus. I motsetning til mye annet er det vel verdt å gi sin tid til.

Søndag 5. februar 2017 — 5. søndag i åpenbaringstiden

Nølende går menigheten i gang med trosbekjennelsen. Det er dåpsgudstjeneste og ikke alle i dåpsfølget er så fortrolige med teksten. Andre igjen er ikke så fortrolige med tekstens innhold; Kan jeg tro dette?  Like etter bærer de sitt barn til dåpen med glede, i tro.

Tekst: Evangeliet etter Markus kap. 2, 1-12

Noen dager senere kom Jesus igjen til Kapernaum, og det ble kjent at han var hjemme. Det samlet seg så mange at de ikke fikk plass, ikke engang utenfor døren. Mens han forkynte Ordet for dem, kom de til ham med en som var lam. Det var fire mann som bar ham. Men de kunne ikke komme fram til ham på grunn av trengselen. Derfor brøt de opp taket over stedet der han var, laget en åpning og firte ned båren som den lamme lå på. Da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: «Sønn, syndene dine er tilgitt.»

Nå satt det noen skriftlærde der, og de tenkte med seg selv: «Hvordan kan han si slikt? Han spotter Gud! Hvem andre kan tilgi synder enn én – det er Gud?» Straks visste Jesus i sin ånd at de tenkte slik, og han sa til dem: «Hvorfor går dere med slike tanker i hjertet? Hva er lettest å si til den lamme: ‘Syndene dine er tilgitt’ eller: ‘Stå opp, ta båren din og gå’? Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder» – og nå vender han seg til den lamme – «Jeg sier deg: Stå opp, ta båren din og gå hjem!» Og mannen reiste seg, tok straks båren og gikk ut rett for øynene på dem, så alle ble ute av seg av undring. De priste Gud og sa: «Noe slikt har vi aldri sett.»

Fire menn bærer sin syke venn på en båre. En ulykke har lammet mannen, som både har kone og barn å forsørge. Fremtiden ser mørk ut. I et desperat forsøk for å få hjelp bryter mennene opp et tak og senker kameraten sin ned gjennom takstoler og isolasjon. Han kommer ikke opp igjen. Han går ut døren, med båren under armen. Hva skjedde med ham?

Hva den lamme mannen tenkte og trodde på, vet vi ikke. Men de fire trodde på vegne av ham i form av sin handling. De bar han frem for Jesus

Etter noen år i kirken har jeg lært meg å være raus i møte med andres «manglende» tro. Ikke alle har et språk for troen. Andre igjen sier de har sin barnetro. Det er godt nok for meg. Hvem er jeg til å rangere andres tro? I dåpen ser jeg dette veldig tydelig. Dåpsfamilien bærer sitt uvitende barn til Kristus. Hva barnet tror og tenker er uvesentlig. Den som bærer vil barnet godt. Det er nok. Derfor stiller jeg ingen krav til foreldrenes innsikt i den kristne tro. Det at de kommer, er en troshandling i seg selv. For den de døper barnet til er selve troens opphavsmann. Der er det tro nok. Og i kirken bærer vi barnet videre i forbønn og gir det opplæring i troens innhold.

I dagens tekst åpenbares det for oss at Jesus har makt til å tilgi synder. Som et tegn på dette helbredet han den lamme mannen. Slike helbredelser er sjeldne i våre dager. Men tegn skal vi ikke streve etter og bygge vår tro på. Det blir slitsomt og krevende. Vi kan i stedet bygge vår tro på at Jesus kan tilgi synder. Det er noe ganske annet. I møte med meg selv og verden rundt meg er det befriende å tro at Jesus kan tilgi synd. Synd rammer oss alle, direkte og indirekte. Bare tenk deg en perfekt verden og sammenlign med den du ser rundt deg. Likner de hverandre?

Bær din neste når din tro er sterk, la deg bli båret når troen er svak og utydelig. I dåpen ble du engang gitt til ham som har all den tro du trenger. Hvil i det.