Månedlige arkiver: januar 2017

Hva vil du jeg skal gjøre for deg?

Søndag 29. januar 2017 — 4. søndag i åpenbaringstiden

Hva hadde du svart på dette spørsmålet? Du ville kanskje sett an hvem som spurte deg og så svare ut fra din forventing til spørsmålsstilleren. Det er jo stor forskjell på hvem som spør.

Tekst: Evangeliet etter Lukas kap. 18, 35-43

Da Jesus nærmet seg Jeriko, satt en blind mann ved veien og tigget. Mannen hørte at det var mye folk på veien, og spurte hva som sto på. De svarte ham: «Jesus fra Nasaret kommer forbi.» Da ropte han: «Jesus, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» De som gikk foran, snakket strengt til ham og ba ham tie, men han ropte bare enda høyere: «Du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» Jesus stanset og ba om at den blinde skulle føres til ham. Da han kom nærmere, spurte Jesus ham: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Han svarte: «Herre, la meg få synet igjen!»  Jesus sa til ham: «Bli seende! Din tro har frelst deg.» Straks kunne han se, og han ga seg i følge med Jesus og lovet Gud. Og hele folkemengden som så dette, lovpriste Gud.

Mannen som spør i dagens tekst bad ikke Jesus om en mynt. Nei, han visste at Jesus var mer enn det. Han spør om det umulige, for var det ikke det han hadde hørt rykter om, at Jesus gjorde det umulige mulig. Og han får det han ber om, hjelp til sitt dypeste behov.

I dag sitter jeg hjemme og skriver. Jeg skulle vært i kirken og undervist konfirmanter, men mine øyne vil ikke være med på det. Etter årelang behandling for grønn stær er jeg blitt var for lys og dagens solskinn gjør at jeg i dag ikke kommer meg ut av min mørke stue. Hadde Jesus gått forbi, var det kanskje jeg som hadde ropt; gi meg synet tilbake!

Men jeg holder igjen. Ikke fordi jeg ikke tror på Jesu helbredende evner, men fordi jeg får god hjelp! Leger, sykepleiere og et godt helsevesen gir meg all hjelp jeg kan få. Det er Guds gave til meg. Jeg velger å tro at alle menneskers streben etter å hjelpe, dypest sett er uttrykk for Guds hjelp.  På den måten involveres vi alle i Guds kall til å hjelpe hverandre. En kateket underviser, en lege hjelper, en bonde produserer mat, en sjåfør bringer. Vi deler alle kallet til å bringe Guds goder til hverandre.

Mine dypeste behov er annerledes. Det snakker jeg med Jesus om. Det handler om erkjennelse, om å bli sett og elsket. Det handler om å være en god sønn, far, ektefelle og kollega, om å se min neste, om å være hel.

Hva er dine dypeste behov?

Denne åpenbaringssøndagen får vi nok et glimt av Guds skaperkraft. Det som er gått i stykker kan repareres. Det er et gudstegn. Det ligger noe i luften, et håp om helhet. For en verden i uro, for et miljø som virker i ulage, for mennesker med brutte relasjoner, ligger det et håp om helhet og helbredelse. Jeg ser dette håpet oppfylt i Jesus. I ham skal alt som er splittet finne sin helhet. Også mine, og dine, dypeste behov.

Vann til vin!

Søndag 22. januar 2017 — 3. søndag i åpenbaringstiden

Få tekster i Bibelen er så kjent som den der Jesus gjør vann til vin. I vår mangfoldige leting etter beruselse, kan dette for mange høres ut som en drømmesituasjon. Tenk at Jesus var med på det!  Men er det overraskende?

Tekst: Evangeliet etter Johannes kap 2, 1-11

Den tredje dagen var det et bryllup i Kana i Galilea. Jesu mor var der. Også Jesus og disiplene hans var innbudt. Da vinen tok slutt, sa Jesu mor til ham: «De har ikke mer vin.» «Kvinne, hva vil du meg?» sa Jesus. «Min time er ennå ikke kommet.» Men moren hans sa til tjenerne: «Det han sier til dere, skal dere gjøre.»

Det sto seks vannkar av stein der, slike som brukes i jødenes renselsesskikker. Hvert av dem rommet to eller tre anker. «Fyll karene med vann», sa Jesus til tjenerne. De fylte dem til randen. «Øs nå opp og bær det til kjøkemesteren», sa han. Det gjorde de. Kjøkemesteren smakte på vannet. Det var blitt til vin. Han visste ikke hvor den var kommet fra, men tjenerne som hadde øst opp vannet, visste det. Da ropte han på brudgommen og sa: «Alle andre setter først fram den gode vinen, og når gjestene blir beruset, kommer de med den dårlige. Men du har spart den gode vinen til nå.»

Dette var det første tegnet Jesus gjorde, det var i Kana i Galilea. Han åpenbarte sin herlighet, og disiplene hans trodde på ham.

500 liter vin av beste kvalitet! Så god, at han som var ansvarlig for mat og drikke til bryllupet, brøt ut i jubel! Fem hundre liter av beste vare reddet brudeparet og familien som arrangerte bryllupet fra en flau situasjon. Tenk, de hadde ikke nok!

Hvorfor står egentlig denne fortellingen i Bibelen? Mange under Jesus gjorde, er ikke gjengitt i de fire evangeliene. Det ville tatt for stor plass, sier Johannes i slutten av sitt evangelium. Så det som skjedde i bryllupet må fortelle oss noe veldig viktig.

Jesus gjør sitt første tegn.
Nå begynte den gjerning som kom til å forandre verden – og det begynte i en fest, et bryllup hvor to mennesker skulle forenes, leve sammen og skape liv, barn og fremtid. Det begynner i glede og fremtidshåp!
Vi får et lite glimt av Skaperens overflod.
Ved et ord forvandles vann til vin.  Vi får et lite glimt inn i en overflod av skaperglede, skaperevne og livsbejaende kraft. Vi får se Skaperen i handling, om enn bare i et lite glimt.

Hvis du er så heldig å få være i kirken nå på søndag, så vil du også høre to andre tekster lest, nemlig da Gud skaper verdens overflod og beskrivelsen av den nye jord som en gang skal gis oss som en gave ved tidens ende. Denne overflod av skaperevne er det vi får se i et lite glimt av i den uanselige byen Kana i Galilea, da Jesus gjorde vann til vin. Det enkle blir edelt i Jesus nærhet.

Derfor kan vi, hver gang vi fukter leppene med vin, tenke på når vi en gang skal oppleve den himmelske overflod. Og når vi ved nattverdens bord deler vin og brød, får vi et lite glimt av Jesu ufattelige skaperevne, som gjør hans død til liv for meg. Og smaken av vin og brød henger i munnen, som en hilsen gitt oss av Skaperen selv, til vi møtes igjen.

Duen i kirken

Søndag 15. januar 2017 — 2. søndag i åpenbaringstiden

Det tok en stund før jeg så den, duen i kirken. Den står på tverrbjelken over koret i kirken. Under duen står det «Herrens ord bliver evinnelig». Der står den og følger med på hver en dåp i Bjørkelangen kirke. 

Tekst: Evangeliet etter Matteus kap. 3, 13-17

Da kom Jesus fra Galilea til Johannes ved Jordan for å bli døpt av ham. Men Johannes ville hindre ham og sa: «Jeg trenger å bli døpt av deg, og så kommer du til meg?» Jesus svarte: «La det nå skje! Dette må vi gjøre for å oppfylle all rettferdighet.» Da lot Johannes det skje. Da Jesus var blitt døpt, steg han straks opp av vannet. Og se, himmelen åpnet seg, og han så Guds Ånd komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.»

Nå ser jeg duer i nær sagt alle kirker jeg besøker. Også i min tjenestekirke, Aurskog, finner jeg duen i et glassmaleri i koret. Rundt den står det «I skulde anamme Den Hellige Ånd».  Ånden og duen knyttes sammen, og dagens bibeltekst forklarer hvorfor. Siden har duen blitt et bilde på Guds ånd.

Ånd og dåp henger uløselig sammen. Denne merkelige skikk vi har i kirken; å øse vann i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn over barn, unge og voksne, er tillagt mektige krefter. Det som kan se så enkelt og liketil ut, forandrer liv. Det døpte mennesket blir gitt et nytt liv, sier presten. Ikke mindre enn det! Et nytt liv, knyttet til Jesus.

Dåpen er et kjennetegn på det kristne mennesket. Handlingen følger deg gjennom hele livet. Du kan ikke udøpes. Dåpen er et identitetsmerke.

Og på din dåpsdag ble du tegnet med et kors. Denne usynlige tatovering følger deg gjennom hele livet. Blekket fornyes hver gang presten tegner et velsignelseskors over deg ved gudstjenestens avslutning. Mine konfirmanter lærer å tegne korsets tegn over seg selv, for å stadig «fylle blekk på den usynlige tatoveringen». Korset viser hvor de hører til og gir identitet til søkende ungdommer.

Noen mennesker går med kors rundt halsen. Andre har det tatovert på underarmen.  Korset forteller hvem du hører til, ikke hvem du tar avstand fra.

Det er ikke alltid det blir som forventet

Søndagstanker — 8. januar 2017
Kristi Åpenbaringsdag

Noen ganger blir det bedre, andre ganger verre. Vi planlegger og ordner og håper på det beste. Om det blir suksess eller ikke, er avhengig av om vi er smidige nok til å ta det vi får.  

Tekst: Evangeliet etter Matteus kap. 2, 1-12

Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem og spurte: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.» Da kong Herodes hørte det, ble han svært urolig, og hele Jerusalem med ham. Han kalte sammen alle overprestene og folkets skriftlærde og spurte dem ut om hvor Messias skulle bli født. «I Betlehem i Judea», svarte de, «for slik står det skrevet hos profeten:
          
     Du Betlehem i Juda land
     er slett ikke den ringeste av fyrstene i Juda.
     For fra deg skal det komme en fyrste
     som skal være hyrde for mitt folk Israel.»

Da kalte Herodes vismennene til seg i all stillhet og spurte dem nøye ut om tiden da stjernen hadde vist seg. Så sendte han dem til Betlehem og sa: «Dra av sted og forhør dere nøye om barnet! Og når dere har funnet det, så meld fra til meg, for at også jeg kan komme og hylle det.»

Da de hadde hørt kongens ord, dro de av sted. Og se, stjernen som de hadde sett gå opp, gikk foran dem inntil den ble stående over stedet der barnet var. Da de så stjernen, ble de fylt av jublende glede. De gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet ham. Så åpnet de skrinene sine og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra.  Men i en drøm ble de varslet om at de ikke måtte vende tilbake til Herodes, og de tok en annen vei hjem til sitt land.

De tre vise menn kunne ha blitt svært skuffet. De møtte ikke kongen i slottets saler, men i en fattig familie i en stall i en uanselig by. De så etter den store, men fant den lille. Men det står at de ble jublende glade. Deres forventninger var høye, og de forstod i sin «visdom», at den de søkte var Jesus.

Noen reiser verden rundt for å finne Gud, gjerne mot Østen og Østens visdom. Det er ikke alltid de finner det de søker etter. En som prøvde alt var artisten Inger Lise Rypdal. Hun reiste verden rundt i åndelig forstand og endte med å finne svaret hjemme.   «Jeg var innom det meste av alternative ting før jeg skjønte at det jeg søkte lå like her, sier hun. Nå har jeg funnet mitt alternativ.» Det som lå like ved var troen på Jesus. Den hun hadde vokst opp med og etter hvert tatt avstand fra. Hun var vokst opp i et miljø med mye forbud. Det å være kristen var å være på en bestemt måte. Det passet ikke henne. Hun brøt med et miljø, men med det også troen på Jesus.

Jeg har møtt mange som har mistet troen på Jesus. De fant en kjæreste som ikke var en kristen. Sakte forsvant de fra det kristne miljøet, og med det kjølnet og slukket Jesus-troen. Noen tok avstand fra holdninger og fordommer de fant hos kristne forbilder og dermed forsvant også troen på Jesus. Kanskje bevisst, men like ofte ubevisst.  Det ble bare slik!

Inger Lise Rypdal klarte etter hvert å se forskjellen på miljøkristendom og troen på Jesus. De tre vise mennene klarte å justere sine forventninger til det de fant. Det dreier seg ikke om fasaden rundt, ikke miljøene eller steile og forvrengte holdninger.   Det dreier seg om Jesus.

I ham ble Gud åpenbart. God Åpenbaringsdag!