11. desember 2016 — 3. søndag i advent

Jeg kjenner flere som har et urolig hjerte. De javne rytmiske livsslagene forvandles til urolige sommerfuglvinger. Uroen smitter over på hele kroppen og frykten ligger på lur. Enten du sliter med hjerteflimmer eller uro for morgendagen, i dag møtes du av et hjertestyrkende gudsløfte.

Tekst: Profeten Jesaia 35, 1-10

Si til de urolige hjerter:
          Vær sterke, ikke redde!
          Se, deres Gud!
          Han kommer med hevn,
          med gjengjeld fra Gud.
          Selv kommer han og frelser dere.

Dagens tekstutdrag er hentet fra profeten Jesaias bok. Les gjerne hele teksten for denne tredje søndag i advent. Den forteller i et billedlig språk hvordan Gud skal frelse sitt folk i en urolig tid.

I dag bringer teksten til oss et løfte om en fremtid, en fremtid med glede og fryd. En tid hvor de urolige hjertene kan finne hvile.

Å finne hvile er ikke lett. Uroen sitter hardt i hjerter og sinn og i stive muskler. I en tid hvor vi er tilgjengelige døgnet rundt, jakter vi intens etter hvile og ro. Vi tror vi finner den i sydenturer og ovale helgeturer til Amsterdam og Paris. Vi drar på julecruise og helgecruise og står i kø ved taxfreebutikker og buffeer. Hvor er hvilen vi er på jakt etter?

For noen år siden var jeg sliten og lei etter en lang og krevende arbeidsøkt.  Min arbeidsgiver gav meg mulighet til å få en uke på Institutt for sjelesorg på Modum. En hel uke bare til meg selv! Fantastisk! Stille måltider, samtaler med en erfaren sjelesørger, lange turer på endeløse furumoer, ja, alt lå tilrette for ro og fred for mitt urolige hjerte. Men den som ikke klarte å hvile var meg. Jeg planla dagene og fylte dem med bøker, musikk, trening, klokkeslett for andakt og tidebønn som passet med måltidene og jeg klarte selvsagt ikke å la være å spille til allsang på tunet. Jeg hadde en flott uke, og den gav nye krefter, men hvile var det ikke. Tempoet i kroppen presset aktivitetene frem, rastløsheten lurte under overflaten. Kanskje du kjenner deg igjen. Først etter tre uker på like mange år, klarte jeg å finne hvile på Institutt for Sjelesorg. Først da klarte jeg å søke ro for mitt urolige hjerte. Jeg begynte å slippe mitt «ansvar» for at andre skulle ha det bra og begynte å tenke på meg selv. Jeg ble mitt eget ansvar. Da begynte kroppen å hvile, og jeg kunne sitte en hel dag å se på vinden leke med furutoppene.  Da ble det lett å snakke med Gud igjen. Jeg trengte ikke å innfri egne eller andres forventninger. Det ble plass for noe mer i meg enn mine egne ønsker og behov. Endelig var jeg klar til å la Gud få styrke mitt urolige hjerte og sinn.

La ditt urolige hjerte få litt hvile; «Vær sterk, ikke redd! Se din Gud kommer til deg.» Fortsatt god advent!