Søndagstanker — Søndag 4. desember 2016
2. søndag i advent

I dag er det nesten vanskelig å kjøre feil hvis du vet hvor du skal. GPS i bilen og på mobilen hjelper oss å finne frem med suveren presisjon. Likevel liker jeg å se på kart. Det gir meg færre detaljer, men et større overblikk, slik at jeg kan se hvilke andre muligheter jeg har. Bibelen er på samme måte som et kart som gir retning for livet.

Tekst: Evangeliet etter Johannes kap. 14, 1-4

La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.

Jeg ryddet i noen gamle papirer her om dagen. Da fant jeg et veikart over Norge fra 1965. Det var interessant å se. Mye har forandret seg. Kvaliteten på veiene er bedre, men overraskende mye var likt. De store hovedveiene følger stort sett de gamle traseene. Det gamle veikartet kunne fortsatt brukes, men det hadde nok blitt noen små overraskelser underveis.

På samme måte kan det å bruke Bibelen for å vise livsveien virke som en dårlig løsning. Som gamle løsninger for en moderne tid. Allikevel skal vi ikke være for raske med å legge den vekk. For som det gamle veikartet viser den riktig retning. Selvsagt står vi overfor andre utfordringer i dag enn da Bibelens tekster ble skrevet, men mennesket har ikke forandret seg stort.

Angst er like kjent i dag som den gang.  Teksten i dag handler om nettopp det. Angst for det ukjente. Angst for adskillelsen. Det sies at angst er blitt en folkesykdom i dag som rammer stadig nye aldersgrupper. Ikke minst ungdom. I møte med urimelige forventninger til vellykkethet og utseende, utvikler ungdom angst for å ikke strekke til.

Jesus beroliger sine venner. Han er på vei vekk fra dem. Men bare for en tid. Så skal de møtes igjen. Inntil da må de holde hodet kaldt og tro på hans ord. Og han fortsetter: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.»

Det skjer mye i verden som gir grunn til engstelse. Hva vil skje i USA, hvordan vil klimaendringer, forsøpling og resistente bakterier påvirke oss, hvordan vil flyktninger og krig påvirke vår felles hverdag? Men også på det nært personlige området utfordres vi. Har jeg fortsatt jobb i morgen, vil jeg og ektefellen klare å holde sammen, vil økonomien holde? Og depresjon og ensomhet forringer livskvaliteten til tusenvis av nordmenn.

I møte med alt dette er jeg glad jeg våger å tro på Jesu ord. Jeg vet hvor jeg skal. Jeg har retning. Jesus gir en ro over livet, en fred som verken forskere eller politikere kan gi meg. Og jeg tror han vil komme tilbake, slik han har sagt. Advent betyr nettopp det: Herrens komme. Fortsatt god advent!