Søndagstanker — 25. desember 2016
Juledag

I ukene før jul har jeg hatt gleden av å feire gudstjeneste sammen med barnehage –og skolebarn i kirken. Det har vært et eventyrlig fremmøte. Mer enn tusen små og store har deltatt i gudstjenestene. I en bygd på 5000 mennesker er det veldig mange. Men så er også julen gledens store høytid. 

Tekst: Evangeliet etter Johannes kap. 1,1-14

I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.
Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham,
uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv,
og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.
Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.
Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden.
Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke.
Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.
De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud. Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far,
full av nåde og sannhet.

Endelig er julen her. Juledag er selveste dagen. Da er det høytidsgudstjeneste i kirken, og mette og fornøyde smiler vi til hverandre i kirkebenkene. Da lyder ordene: «Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden.»

Ja, det er sant! Han, Jesus, er virkelig det sanne lys som kom! Dette ufattelige under, at Gud sender sin enbårne sønn i en så sårbar og skrøpelig form som et lite spebarn. Det er jo nærmest et gudsbevis i seg selv. «Hvorfor kom han ikke som en konge – det hadde jo vært mye lettere å tro på,» sa en konfirmant i siste time før jul. Jo, kanskje, kanskje ikke.  At Gud kom slik i ydmykhet gjør nok at mange av oss ser på juleevangeliet som noe av det vakreste som står skrevet i Bibelens mange bøker. Juleevangeliet er folkeeie og danner grunnlaget for vår største høytid.

I skolegudstjenestene har jeg utfordret barna fra 6 til 16 år å finne kjernen i julen. Er det juleseriene på tv, maten, pynten, julenissen, gavene, fellesskapet? For mange barn var gavene svært viktig. Ikke rart. Men vi fant ut at selv uten gaver kan man feire jul. Men uten inkarnasjonen – at Gud ble menneske, kan vi ikke feire kristen jul.

Vi feirer jo ikke staffasjen rundt oss. Den er der, men den er ikke hovedpersonen. Jul uten Jesus kan helt sikkert være morsom, men den er grunn og akkurat som en seilbåt trenger en kjøl, et tyngdepunkt for å seile støtt gjennom urolige farvann, trenger julen Jesus.

Er det en uheldig påvirkning av barn? Er dette noe de bør være forskånet fra å høre? Eller et det diskriminerende overfor barn som ikke tilhører den kristne kirke at barn som er døpt og tilhører kirken også feirer sin største høytid der, selv om det er i skoletiden.

Nå kan jeg være enig at skolegudstjenesten ikke trenger å være i skoletiden hvis det skaper vansker. Og det er den heller ikke i Aurskog. Den begynner kl. 18. Allikevel kommer 800 barn, unge, lærere og foreldre. Det forteller meg at vi står i en rik og kraftfull kristen tradisjonshistorie. En tradisjon alle barn og voksne, uavhengig av religiøst ståsted bør kjenne til. Og lettest får man et innblikk i det ved å være tilstede i en julegudstjeneste.

Uansett – «det sanne lys kom nå til verden. Og alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.»

Gledelig Jul alle sammen! Gjør godt, spre lys og kjærlighet. Spre lyset fra det høye!