Månedlige arkiver: desember 2016

Hva heter barnet?

Søndagstanker — Søndag 1. januar 2017
Nyttårsdag – Jesu navnedag

Det er alltid spennende å være med på dåp. Nervøse eller sikre som fjell, foreldre kommer i alle utgaver. Barnet som døpes får en mektig dåpsgave – ikke et navn, det er bestemt fra før, men det blir døpt til Jesu navn, en tilkobling som varer gjennom hele livet.

Tekst: Evangeliet etter Lukas kap. 2, 21

Da åtte dager var gått og han skulle omskjæres, fikk han navnet Jesus, det som engelen hadde gitt ham før han ble unnfanget i mors liv.

Da Maria og Josef bar Jesus frem for Guds trone, ble hans navn bekreftet. Hans navn var bestemt lenge før, og det unge paret slapp å krangle om hva barnet skulle hete. Både Maria og Josef hadde på spesielt vis fått bekreftet Jesus-navnet. Jesus var i og for seg ikke noe spesielt navn – det var mye brukt i deres samtid. Han ble en av mange. Men dets betydning, «Herren Frelser», ble et program for Jesu liv, der andre bar det som et vitnesbyrd.

For oss, som tilhører den kristne kirke, har Jesus-navnet fått en helt spesiell betydning. Jesus er både bror og frelser.  Jeg snakker mye med Jesus. På vei til jobben, når jeg ikke får sove, ja, han og jeg har et åpent forhold. Det jeg ikke kan eller vil snakke med noen annen om, det tar jeg og Jesus sammen. Slik vet jeg at mange har det. Det nære samværet gjør at Jesus-navnet får en unik betydning.

Salmen «Navnet Jesus» målbærer dette på en unik måte. Salmen, som stammer fra David Welander og Frelsesarmeen i Norge, ble kåret som århundrets salme i 2005,  er slik:

Navnet Jesus blekner aldri, tæres ei av tidens tann.
Navnet Jesus, det er evig, ingen det utslette kan.
Det har bud til unge, gamle, skyter stadig friske skudd.
Det har evnen til å samle alle sjeler inn til Gud.

Navnet Jesus må jeg elske, det har satt min sjel i brann.
Ved det navnet fant jeg frelse, intet annet frelse kan.

Jesu navn! Hvor skjønt det klinger, la det runge over jord!
Intet annet verden bringer håp og trøst som dette ord.
For det navn må hatet vike, for det navn må ondskap fly.
Ved det navn skal rettferds rike skyte friske skudd på ny.

Navnet Jesus må jeg elske, det har satt min sjel i brann.
Ved det navnet fant jeg frelse, intet annet frelse kan.

Midt i nattens mørke blinker som et fyrlys Jesu navn,
og hver hjelpløs seiler vinker inn til frelsens trygge havn.
Og når solen mer ei skinner, Jesu navn, det lyser enn.
Da den frelste skare synger høyt dets pris i himmelen!

Navnet Jesus må jeg elske, det har satt min sjel i brann.
Ved det navnet fant jeg frelse, intet annet frelse kan.

Til dette navnet har jeg døpt mine barn. De er uløselig knyttet til det. På sammen måte bar mine foreldre meg til dåp, og deres foreldre bar dem. Slik har navnet Jesus fått en unik klang gjennom generasjoner i Norge. Og for meg, betyr ordene «for det navn må hatet vike, for det navn må ondskap fly» noe helt spesielt. De gir meg håp for fremtiden i en urolig verden.

Og håp – det kan være godt å bringe med seg inn i 2017. Godt Nytt År til alle mine lesere! Det er med stor takknemlighet jeg registrerer at mange leser mine søndagstanker og takk for hyggelige tilbakemeldinger. Jeg håper vi kan slå følge videre gjennom det Herrens år 2017!

Gledelig Jul – det sanne lys er kommet til oss

Søndagstanker — 25. desember 2016
Juledag

I ukene før jul har jeg hatt gleden av å feire gudstjeneste sammen med barnehage –og skolebarn i kirken. Det har vært et eventyrlig fremmøte. Mer enn tusen små og store har deltatt i gudstjenestene. I en bygd på 5000 mennesker er det veldig mange. Men så er også julen gledens store høytid. 

hand

Tekst: Evangeliet etter Johannes kap. 1,1-14

I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.
Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham,
uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv,
og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.
Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.
Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden.
Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke.
Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.
De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud. Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far,
full av nåde og sannhet.

Endelig er julen her. Juledag er selveste dagen. Da er det høytidsgudstjeneste i kirken, og mette og fornøyde smiler vi til hverandre i kirkebenkene. Da lyder ordene: «Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden.»

Ja, det er sant! Han, Jesus, er virkelig det sanne lys som kom! Dette ufattelige under, at Gud sender sin enbårne sønn i en så sårbar og skrøpelig form som et lite spebarn. Det er jo nærmest et gudsbevis i seg selv. «Hvorfor kom han ikke som en konge – det hadde jo vært mye lettere å tro på,» sa en konfirmant i siste time før jul. Jo, kanskje, kanskje ikke.  At Gud kom slik i ydmykhet gjør nok at mange av oss ser på juleevangeliet som noe av det vakreste som står skrevet i Bibelens mange bøker. Juleevangeliet er folkeeie og danner grunnlaget for vår største høytid.

I skolegudstjenestene har jeg utfordret barna fra 6 til 16 år å finne kjernen i julen. Er det juleseriene på tv, maten, pynten, julenissen, gavene, fellesskapet? For mange barn var gavene svært viktig. Ikke rart. Men vi fant ut at selv uten gaver kan man feire jul. Men uten inkarnasjonen – at Gud ble menneske, kan vi ikke feire kristen jul.

Vi feirer jo ikke staffasjen rundt oss. Den er der, men den er ikke hovedpersonen. Jul uten Jesus kan helt sikkert være morsom, men den er grunn og akkurat som en seilbåt trenger en kjøl, et tyngdepunkt for å seile støtt gjennom urolige farvann, trenger julen Jesus.

Er det en uheldig påvirkning av barn? Er dette noe de bør være forskånet fra å høre? Eller et det diskriminerende overfor barn som ikke tilhører den kristne kirke at barn som er døpt og tilhører kirken også feirer sin største høytid der, selv om det er i skoletiden.

Nå kan jeg være enig at skolegudstjenesten ikke trenger å være i skoletiden hvis det skaper vansker. Og det er den heller ikke i Aurskog. Den begynner kl. 18. Allikevel kommer 800 barn, unge, lærere og foreldre. Det forteller meg at vi står i en rik og kraftfull kristen tradisjonshistorie. En tradisjon alle barn og voksne, uavhengig av religiøst ståsted bør kjenne til. Og lettest får man et innblikk i det ved å være tilstede i en julegudstjeneste.

Uansett – «det sanne lys kom nå til verden. Og alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.»

Gledelig Jul alle sammen! Gjør godt, spre lys og kjærlighet. Spre lyset fra det høye!

Hva drømmer du om?

Søndagstanker — 18. desember 2016
4. søndag i advent

Har alder og dyrekjøpt erfaring gjort deg kynisk og hard, eller har du fortsatt evnen til å drømme? Drømme om det nye som kan skje, det forløsende, det som gir livet et nytt og spennende perspektiv. Om noe annet enn å vinne penger…?

maria

Tekst: Evangeliet etter Lukas 1,46-55

Da sa Maria:

«Min sjel opphøyer Herren,
og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.
For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom.
Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,
for store ting har han gjort mot meg,
han, den mektige; hellig er hans navn.

Fra slekt til slekt varer hans miskunn
over dem som frykter ham.
Han gjorde storverk med sin sterke arm;
han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.
Han støtte herskere ned fra tronen
og løftet opp de lave.

Han mettet de sultne med gode gaver,
men sendte de rike tomhendte fra seg.
Han tok seg av Israel, sin tjener,
og husket på sin miskunn
slik han lovet våre fedre,
Abraham og hans ætt, til evig tid.»

Vårt folks store kollektive drøm er å vinne i Lotto. Det ser slik ut i fra fokuset på pengepremiene og trekningen i beste sendetid på lørdagskvelden. Og hvem ønsker ikke å få en hyggelig telefon fra Hamar! Men jeg må spørre meg selv: Er det ingen som drømmer om fred på jord og rettferdighet for de undertrykte lenger?

Maria drømmer om sin fremtid etter å ha fått livet sitt snudd på hodet. Hun vet at hennes navn for alltid vil være knyttet til barnet hun bærer. Og slik er det blitt. Maria er like beundret i dag som noen gang før. Men hennes drøm er også en drøm for oss alle. Hun forteller om en Gud som ser til de små og fattige. En Gud som ikke støtter de mektige, men de lave, de som ikke makta regner med. Hun minner oss om at Gud ikke glemmer, Gud står ved sine løfter om rettferd og nytt liv. Gud er å regne med!

Regner jeg med Gud? Det selvransakende spørsmålet har jeg stilt meg selv mange ganger. Kan jeg egentlig regne med Gud, eller må jeg stole på meg selv? Jeg må innrømme at jeg som regel stoler på meg selv. Det er vondt å innrømme for en «profesjonell» kristen. Gud kan være vanskelig å få tak i. Heldigvis vet jeg at Gud regner med meg. Det er mitt store håp og min store trøst.

Derfor våger jeg å rope ut at Gud er rettferdig. Jeg våger å si at Gud hører, ser og handler. Jeg våger å dele Guds ord med mennesker jeg møter. For jeg tror det gir Gud rom og anledning til å handle.

Så lever jeg i denne dobbeltheten. Å våge og å stole på både meg selv og på Herren. Og som et stort forbilde står Maria frem – og legger hele sin historie og fremtid i Guds hender.
Hennes drøm ble sann. Og min drøm, om rettferdighet for alle, er på vei.

Slå deg til ro, urolige hjerte

11. desember 2016 — 3. søndag i advent

Jeg kjenner flere som har et urolig hjerte. De javne rytmiske livsslagene forvandles til urolige sommerfuglvinger. Uroen smitter over på hele kroppen og frykten ligger på lur. Enten du sliter med hjerteflimmer eller uro for morgendagen, i dag møtes du av et hjertestyrkende gudsløfte.

urolig_hjerte

Tekst: Profeten Jesaia 35, 1-10

Si til de urolige hjerter:
          Vær sterke, ikke redde!
          Se, deres Gud!
          Han kommer med hevn,
          med gjengjeld fra Gud.
          Selv kommer han og frelser dere.

Dagens tekstutdrag er hentet fra profeten Jesaias bok. Les gjerne hele teksten for denne tredje søndag i advent. Den forteller i et billedlig språk hvordan Gud skal frelse sitt folk i en urolig tid.

I dag bringer teksten til oss et løfte om en fremtid, en fremtid med glede og fryd. En tid hvor de urolige hjertene kan finne hvile.

Å finne hvile er ikke lett. Uroen sitter hardt i hjerter og sinn og i stive muskler. I en tid hvor vi er tilgjengelige døgnet rundt, jakter vi intens etter hvile og ro. Vi tror vi finner den i sydenturer og ovale helgeturer til Amsterdam og Paris. Vi drar på julecruise og helgecruise og står i kø ved taxfreebutikker og buffeer. Hvor er hvilen vi er på jakt etter?

For noen år siden var jeg sliten og lei etter en lang og krevende arbeidsøkt.  Min arbeidsgiver gav meg mulighet til å få en uke på Institutt for sjelesorg på Modum. En hel uke bare til meg selv! Fantastisk! Stille måltider, samtaler med en erfaren sjelesørger, lange turer på endeløse furumoer, ja, alt lå tilrette for ro og fred for mitt urolige hjerte. Men den som ikke klarte å hvile var meg. Jeg planla dagene og fylte dem med bøker, musikk, trening, klokkeslett for andakt og tidebønn som passet med måltidene og jeg klarte selvsagt ikke å la være å spille til allsang på tunet. Jeg hadde en flott uke, og den gav nye krefter, men hvile var det ikke. Tempoet i kroppen presset aktivitetene frem, rastløsheten lurte under overflaten. Kanskje du kjenner deg igjen. Først etter tre uker på like mange år, klarte jeg å finne hvile på Institutt for Sjelesorg. Først da klarte jeg å søke ro for mitt urolige hjerte. Jeg begynte å slippe mitt «ansvar» for at andre skulle ha det bra og begynte å tenke på meg selv. Jeg ble mitt eget ansvar. Da begynte kroppen å hvile, og jeg kunne sitte en hel dag å se på vinden leke med furutoppene.  Da ble det lett å snakke med Gud igjen. Jeg trengte ikke å innfri egne eller andres forventninger. Det ble plass for noe mer i meg enn mine egne ønsker og behov. Endelig var jeg klar til å la Gud få styrke mitt urolige hjerte og sinn.

La ditt urolige hjerte få litt hvile; «Vær sterk, ikke redd! Se din Gud kommer til deg.» Fortsatt god advent!

Hvis du ikke vet hvor du skal, vil hvilken som helst vei ta deg dit

Søndagstanker — Søndag 4. desember 2016
2. søndag i advent

I dag er det nesten vanskelig å kjøre feil hvis du vet hvor du skal. GPS i bilen og på mobilen hjelper oss å finne frem med suveren presisjon. Likevel liker jeg å se på kart. Det gir meg færre detaljer, men et større overblikk, slik at jeg kan se hvilke andre muligheter jeg har. Bibelen er på samme måte som et kart som gir retning for livet.

kart

Tekst: Evangeliet etter Johannes kap. 14, 1-4

La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.

Jeg ryddet i noen gamle papirer her om dagen. Da fant jeg et veikart over Norge fra 1965. Det var interessant å se. Mye har forandret seg. Kvaliteten på veiene er bedre, men overraskende mye var likt. De store hovedveiene følger stort sett de gamle traseene. Det gamle veikartet kunne fortsatt brukes, men det hadde nok blitt noen små overraskelser underveis.

På samme måte kan det å bruke Bibelen for å vise livsveien virke som en dårlig løsning. Som gamle løsninger for en moderne tid. Allikevel skal vi ikke være for raske med å legge den vekk. For som det gamle veikartet viser den riktig retning. Selvsagt står vi overfor andre utfordringer i dag enn da Bibelens tekster ble skrevet, men mennesket har ikke forandret seg stort.

Angst er like kjent i dag som den gang.  Teksten i dag handler om nettopp det. Angst for det ukjente. Angst for adskillelsen. Det sies at angst er blitt en folkesykdom i dag som rammer stadig nye aldersgrupper. Ikke minst ungdom. I møte med urimelige forventninger til vellykkethet og utseende, utvikler ungdom angst for å ikke strekke til.

Jesus beroliger sine venner. Han er på vei vekk fra dem. Men bare for en tid. Så skal de møtes igjen. Inntil da må de holde hodet kaldt og tro på hans ord. Og han fortsetter: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.»

Det skjer mye i verden som gir grunn til engstelse. Hva vil skje i USA, hvordan vil klimaendringer, forsøpling og resistente bakterier påvirke oss, hvordan vil flyktninger og krig påvirke vår felles hverdag? Men også på det nært personlige området utfordres vi. Har jeg fortsatt jobb i morgen, vil jeg og ektefellen klare å holde sammen, vil økonomien holde? Og depresjon og ensomhet forringer livskvaliteten til tusenvis av nordmenn.

I møte med alt dette er jeg glad jeg våger å tro på Jesu ord. Jeg vet hvor jeg skal. Jeg har retning. Jesus gir en ro over livet, en fred som verken forskere eller politikere kan gi meg. Og jeg tror han vil komme tilbake, slik han har sagt. Advent betyr nettopp det: Herrens komme. Fortsatt god advent!