Søndag 6. november 2016 — Allehelgensdag

Jeg begynner å bli «vaksin» sier faren min, siden jeg er blitt så opptatt av min slekt. Når jeg ser på falmede bilder av mine foreldre, besteforeldre og oldeforeldre, tanter og onkler, føler jeg en ærefrykt og stolthet over å få være i samme slekt. De døde lever videre våre minner, men så var det det å huske alle navnene da!

Min oldemor Elise på hennes 70-årsdag med barnebarn – min mor, onkel og tante i sin beste ungdom.

Tekst: Evangeliet etter Lukas kap 6,20-23

Da løftet han blikket, så på disiplene sine og sa:
«Salige er dere fattige,
Guds rike er deres.

Salige er dere som nå sulter,
dere skal mettes.
Salige er dere som nå gråter,
dere skal le.

Salige er dere når folk hater dere,
når de utstøter dere og håner dere
og skyr navnet deres som noe ondt —
for Menneskesønnens skyld!

Gled dere på den dagen og hopp av fryd,
stor er lønnen dere har i himmelen.
Slik gjorde også fedrene med profetene.»

Mine oldeforeldre leste Bibelen de og. De leste saligprisningene over de fattige. Og fattige var de. Jeg fant nettopp en attest på det. En «flytteattest for fattigfolk» fra 1924, når mine oldeforeldre flyttet fra Grue til Brandval. Salig er dere, sier Jesus, Guds rike er deres. Jeg lurer på hva de tenkte når presten leste den teksten for dem. Og jeg lurer på hva mine besteforeldre tenkte når de handlet på krita hos kjøpmann Sverre Fjeld på Grinder.  De brøytet opp et småbruk og bygget hus og låve for noen få tusen kroner. Farfar måtte ukependle til Oslo og jobbe som snekker og altmuligmann for at de skulle klare seg. Der var han med på å bygge Oslo Rådhus. Kjente de seg salige? Hva håpet de på?

Vi tilhører alle en slekt. Kjent eller ukjent, stor eller liten, så har vi alle en fortid som vi selv ikke har levd, men som lever i våre gener og vårt sinn. De fleste i slekta er borte og glemt i tidens kav. Men noen klarer vi å finne rester etter, et navn, et foto, en historie, et sted. Slik bygger jeg egenidentitet, og jeg kjenner at respekten vokser i meg jo mer jeg blir kjent med egen slekt og fortid.

Og de døde får liv igjen og lever i mitt sinn så lenge jeg ikke glemmer. Men til slutt vil også jeg glemme.

En som ikke glemmer er Gud. Gud glemmer ikke de som slet seg fordervet for å overleve. Ikke en unge som døde i sykdom og sult, ikke en kvinne som døde i barsel eller menn som forsvant, slik min farfars far gjorde, er glemt. De levde i troens håp om noe bedre, noe større, noe nytt. En dag skal alle ting fornyes, sier Skriften. En dag skal alle glemte bli sett, husket og æret.  «Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.»

På Allehelgensdag tenner jeg lys over kjente og ukjente som gikk foran meg. Jeg kjenner en stor takknemlighet og takker Gud for at ingen er glemt – ikke én!