Månedlige arkiver: november 2016

La oss lyse opp «the Dark Room»

Søndagstanker — Søndag 27. november 2016
1. søndag i advent

Det gjør fysisk vondt å høre om hvordan barn blir misbrukt i vårt land. Politiet gjør det de kan for å stanse overgrep, oppspore og sikre både overgripere og ofre. La oss bruke adventstiden til å tenne lys slik at mørkets gjerninger blir avslørt og stanset. 

Lys i mørket

Tekst: Paulus brev til Romerne 13, 11-12/Evangeliet etter Matteus 21, 1-11

Dessuten vet dere hvilken tid det nå er: Timen er kommet da dere må våkne opp av søvnen, for frelsen er oss nærmere nå enn da vi kom til tro. Natten er snart slutt, og dagen er nær. La oss derfor legge bort mørkets gjerninger og kle oss i lysets rustning.

Det er krisetid. Mens de aller fleste av oss har levd rolige liv, har mørkets gjerninger fått utfolde seg midt i blant oss. Under en flott og polert overflate har mørket fått leve uforstyrret.  Den tiden er nå over. Vi trenger å våkne opp og kle oss i lyset.

Adventtiden er en tid til omvendelse, anger og bot. En tid til forberedelse, slik at vi er klare til å ta i mot Frelseren. Og det gjør man ikke med skitne hender!

Vi får nå en måned på oss til å se inn i oss selv, til å kjenne på hvem vi egentlig er, hva slags land vi ønsker å leve i. Slik at vi kan gjøre oss i stand til å ta i mot den Hellige.

Se, din konge kommer til deg,
ydmyk er han og rir på et esel
og på trekkdyrets fole.

Frelseren er på vei. Han er ydmyk, men hellig. Et menneske, men også Gud. Hvordan skal vi ta imot Ham? En gang la man kapper på veien, viftet med palmeblader og sang:

Hosianna, Davids sønn!
Velsignet er han som kommer i Herrens navn!
Hosianna i det høyeste!

Jeg er spent på hvordan vi vil ta i mot ham i Norge denne julen.  Vi trenger å vende om. Et misbrukt barn er et for mye. Den lilla adventfargen er en botsfarge. Den lilla tiden er tiden for å avsløre mørkrets gjerninger og vende oss mot lyset – mot Jesus. Det er på tide å ta grep i våre egne liv og for det landet vi lever i.

Min oppfordring til alle mine lesere er:

La oss tenne adventslys i våre vinduer som et tegn på at vi forkaster virksomheten i det mørke rom.
La oss tenne adventslys og be til Gud om trygghet for barn og unge i det landet vi bor i.
La oss tenne adventslys og be Gud om tilgivelse for at vi har latt mørkets gjerninger få utfolde seg midt i blant oss.
La oss tenne adventslys for alle som er misbrukt og for alle som kjemper for rettferd.

Mørket må vike for lyset. Når mange nok sier i fra, vil det kunne redde noen. Si ifra!

Du er kalt til frihet – nådens frihet

Søndag 20. desember 2016 — Domssøndagen

Som meddommer i Eidsivating lagmannsrett har jeg fått en innsikt i jussens kompliserte liv. Det som tilsynelatende er enkelt å bedømme når man står utenfor, er ikke så enkelt når vitner, forulempende og tiltalte gir sine versjoner av saken. Alle tilgjengelige fakta skal på bordet, og så skal man gi sin dom.

nattverd

Tekst: Evangeliet etter Johannes kap. 9, 39-41

Da sa Jesus: «Til dom er jeg kommet til denne verden, så de som ikke ser, skal bli seende, og de som ser, skal bli blinde.» Noen av fariseerne som sto der, hørte dette og sa til ham: «Kanskje vi også er blinde?» Jesus svarte: «Var dere blinde, hadde dere ingen synd. Men nå sier dere: ‘Vi ser!’ Derfor blir deres synd stående.»

Det er aldri enkelt å være meddommer og gi en dom over et annet menneske. Jeg er glad jeg ikke er alene om det ansvaret og jeg er meget imponert over måten fagdommere, forsvarere og aktorat behandler mennesker som er dømt ansvarlige for alvorlig kriminalitet. Vi har en stor respekt for enkeltmennesket i Norge. Det skal vi være stolte av.

Som kristen, som kateket og kirkelig ansatt, er det ikke min sak å dømme mennesker. Jeg har ingen oppgave som meddommer i kirken. I kirkens tjeneste står jeg på forsvarets side og løfter frem det enkelte menneske foran Gud.  I løpet av mitt liv har jeg båret frem tusenvis av mennesker foran Guds trone og bedt om Guds nåde og tilgivelse. Gjennom forbønn, nattverd, dåp, tekster og prekener, gjennom tilstedeværelse, samtaler og bønn, har jeg bedt Gud om å se i nåde til oss alle. Aldri noe annet. Gjør jeg det, har jeg ikke noe i kirken å gjøre lenger.

Dommen over verden er gitt. Derfor kom Jesus for å gi oss et alternativ. En vei ut til frihet. Han la alle fakta på bordet – og til Pilatus forklarte han sitt oppdrag: «For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten, hører min røst.» En røst kaller oss ut fra selvopptatthet og egoisme til nådens frihet! Veien til frihet skapes ikke ved å stenge Gud ute, den kommer når vi tar åpner oss opp for Guds nåde.

Kan skam åpne opp for ny erkjennelse?

Søndag 13. november 2016 — 26. søndag i treenighetstiden

Hele «verden» vil ha den norske tv-serien Skam. Hvorfor? Kanskje forteller den ærlig om livet, slik at vi kjenner oss igjen. På den måten kan skam åpne opp for ny erkjennelse og et nytt, åpnere og ærligere liv.

 

Tekst: Evangeliet etter Lukas kap. 13, 10-17

En sabbat underviste han i en av synagogene. Der var det en kvinne som hadde vært plaget av en sykdomsånd i atten år. Hun var helt krumbøyd og kunne ikke rette seg opp. Da Jesus fikk se henne, kalte han henne til seg og sa: «Kvinne, du er løst fra sykdommen din.» Han la hendene på henne, og straks rettet hun seg opp og lovpriste Gud.

Men synagogeforstanderen ble forarget fordi Jesus helbredet på sabbaten, og han sa til forsamlingen: «Det er seks dager til å arbeide på. Da kan dere komme og la dere helbrede, men ikke på sabbaten.» «Hyklere», svarte Herren, «løser ikke hver eneste en av dere oksen eller eselet fra båsen også på sabbaten og leier dem ut så de får drikke? Men her er en Abrahams datter som Satan har holdt bundet i hele atten år. Skulle ikke hun bli løst fra denne lenken på en sabbat?» Da han sa dette, måtte de skamme seg, alle motstanderne hans. Men alle som var samlet, gledet seg over alt det underfulle han gjorde.

De skammet seg, etter å ha hørt Jesu ord. De forstod plutselig at de hadde holdt folk nede i en tilstivnet og bokstavtro tolkning av Skriften. De forstod at barmhjertighet og nestekjærlighet kan utøves når som helst, ikke bare til faste åpningstider. Forhåpentligvis lærte de noe der og da, slik at det ikke gjentok seg. Slik kan skam fungere konstruktivt.

Jeg forbinder gjerne skam med noe negativt og nedbrytende. Noe som blir påført oss av andre. At man skammer seg over seg selv, slik man er. Kanskje er det ikke bare slik? Kan det være slik at jeg i selverkjennende skam får en ny sjanse til å rette meg opp, slik den krumbøyde kvinnen bokstavelig talt fikk rettet seg opp. Hun fikk se verden i et helt nytt perspektiv, rett i ryggen.

For meg fungerte møtet med Jesus som en øyeåpner, ja, som en vei til et større perspektiv.  Den åpnet meg opp for å se verden. Jeg har på følelsen at mange tror det fungerer motsatt, at man blir innkrøkt og seg selv nok. Tvert i mot! Plutselig så jeg andre mennesker. Jeg så en verden som trengte meg og det jeg kan tilby.

En ungdom spurte meg hvordan jeg hadde råd til å ha et fadderbarn da jeg var ung og ikke hadde noen fast inntekt. Jeg skjønte ikke med en gang helt hva hun mente. For meg var det så enkelt, jeg måtte bare bruke mindre penger på meg selv. Men så skjønte jeg at det dreier seg om perspektiv.

Å bare være opptatt av seg selv kan være underholdende en tid, men perspektivet blir for trangt og smått. Jeg vil se lenger, utover meg selv. Jeg vil se alle mennesker i det samme lys som Gud ser dem. Jeg vil godt og gjøre godt. At jeg kommer til kort kan jeg leve med, ingen klarer å hjelpe alle. Men jeg vil hjelpe så mange jeg kan, den tid jeg har til rådighet. Når jeg så Jesus, så jeg også en oppgave. Store ord, ja, det er det. Men er det ikke fantastisk, når man kan hjelpe andre og dermed få se utover seg selv og sine egne behov?

De døde lever så lenge vi minnes…

Søndag 6. november 2016 — Allehelgensdag

Jeg begynner å bli «vaksin» sier faren min, siden jeg er blitt så opptatt av min slekt. Når jeg ser på falmede bilder av mine foreldre, besteforeldre og oldeforeldre, tanter og onkler, føler jeg en ærefrykt og stolthet over å få være i samme slekt. De døde lever videre våre minner, men så var det det å huske alle navnene da!

familie

Min oldemor Elise på hennes 70-årsdag med barnebarn – min mor, onkel og tante i sin beste ungdom.

Tekst: Evangeliet etter Lukas kap 6,20-23

Da løftet han blikket, så på disiplene sine og sa:
«Salige er dere fattige,
Guds rike er deres.

Salige er dere som nå sulter,
dere skal mettes.
Salige er dere som nå gråter,
dere skal le.

Salige er dere når folk hater dere,
når de utstøter dere og håner dere
og skyr navnet deres som noe ondt —
for Menneskesønnens skyld!

Gled dere på den dagen og hopp av fryd,
stor er lønnen dere har i himmelen.
Slik gjorde også fedrene med profetene.»

Mine oldeforeldre leste Bibelen de og. De leste saligprisningene over de fattige. Og fattige var de. Jeg fant nettopp en attest på det. En «flytteattest for fattigfolk» fra 1924, når mine oldeforeldre flyttet fra Grue til Brandval. Salig er dere, sier Jesus, Guds rike er deres. Jeg lurer på hva de tenkte når presten leste den teksten for dem. Og jeg lurer på hva mine besteforeldre tenkte når de handlet på krita hos kjøpmann Sverre Fjeld på Grinder.  De brøytet opp et småbruk og bygget hus og låve for noen få tusen kroner. Farfar måtte ukependle til Oslo og jobbe som snekker og altmuligmann for at de skulle klare seg. Der var han med på å bygge Oslo Rådhus. Kjente de seg salige? Hva håpet de på?

Vi tilhører alle en slekt. Kjent eller ukjent, stor eller liten, så har vi alle en fortid som vi selv ikke har levd, men som lever i våre gener og vårt sinn. De fleste i slekta er borte og glemt i tidens kav. Men noen klarer vi å finne rester etter, et navn, et foto, en historie, et sted. Slik bygger jeg egenidentitet, og jeg kjenner at respekten vokser i meg jo mer jeg blir kjent med egen slekt og fortid.

Og de døde får liv igjen og lever i mitt sinn så lenge jeg ikke glemmer. Men til slutt vil også jeg glemme.

En som ikke glemmer er Gud. Gud glemmer ikke de som slet seg fordervet for å overleve. Ikke en unge som døde i sykdom og sult, ikke en kvinne som døde i barsel eller menn som forsvant, slik min farfars far gjorde, er glemt. De levde i troens håp om noe bedre, noe større, noe nytt. En dag skal alle ting fornyes, sier Skriften. En dag skal alle glemte bli sett, husket og æret.  «Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.»

På Allehelgensdag tenner jeg lys over kjente og ukjente som gikk foran meg. Jeg kjenner en stor takknemlighet og takker Gud for at ingen er glemt – ikke én!