Søndag 16. oktober 2016 — 22. søndag i treenighetstiden
For noen år siden snakket jeg med mine konfirmanter om å elske vår neste. Hva betyr neste, spurte en konfirmant. Ja, det var et godt spørsmål. Hvem skal jeg elske, og hvem kan jeg holde utenfor. Det vil spare oss for mye vond samvittighet om vi fikk definert hvem det egentlig gjelder.
Tekst: Evangeliet etter Lukas kap. 10, 25-37
Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester», sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hvordan leser du?» Han svarte: « Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.» Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: «Hvem er så min neste?» 30 Jesus tok dette opp og sa:
«En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi. Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: ‘Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.’
Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han.»
Tenk om den kristne tro fortalte meg at jeg kun skulle elske den som elsket meg. Det hadde falt meg langt lettere! Det er jo mer naturlig å elske den som jeg allerede kjenner gjennom oppvekst og familierelasjoner. Tenk så enkelt det hadde vært. Tenk så deilig det hadde vært å få lov til å dyrke hverandre og gjøre godt mot dem som gjør godt mot meg!
Jo, men er det ikke sånn det er, sier du kanskje.
Dessverre er det lett å trekke den konklusjonen når man som fremmed forsøker å komme seg til Norge. En syrisk mor med sin 14-årige datter ble forrige uke nektet innreise til Norge ved Storskog grenseovergang. Hun ble sendt tilbake til et Russland som etter sigende skal ha bedre forutsetninger for å ivareta den lille familien. Tenk om det var min kone og min datter som flyktet fra krig og elendighet! Sendt tilbake til et frossent diktatur! Hva er det vi holder på med!?
Er det slik at det «kristne» Norge kun elsker de som elsker oss? De som har den samme tankegang og kulturelle bakgrunn som oss, de som elsker dugnader og som går tur i marka? Og aller helst bør man ha en åpen kulturell holdning og en viss grunnutdanning, slik at integreringen går lettere. Er det først da vi kan si: Velkommen til Norge!?
Hvem er min neste, ble Jesus spurt. «Din neste er den som trenger din hjelp, svarte han. «Ikke spør om det passer seg, ikke spør om legning, alder, kjønn eller etnisitet. Den som trenger hjelp er din neste!» Det er mange troende i Norge som lytter til Jesu ord og som hjelper den trengende uten forbehold. Takk til deg! Men jeg stiller spørsmål om hvilken retning Norge er i ferd med å ta, når vi lukker våre grenser for mennesker i nød. Da lukker vi samtidig også våre øyne og ører og sanser ikke lenger redsel og angst. Da går vi forbi, og Jesu fortelling om den barmhjertige samaritan, rammer oss hardt og nådeløst. Hvem er vi som går forbi det lidende mennesket? Vi må ikke bare etterlyse Jesus i våre teatre, vi må etterlyse Jesus i våre kollektive handlinger!