Søndag 9. oktober 2016 — 21. søndag i treenighetstiden
Vi vet det alle sammen – vi kan ingenting ta med oss når vi dør. Allikevel strever vi på. En meget rik dame sa til en venn av meg: Du er heldig som ikke har så mye å bekymre deg over. Når millioner står på spill er det vanskelig å hvile i sin rikdom. Men det er sannelig ikke lett å hvile i sin fattigdom heller. Alt med måte, sier svigerfar.
Tekst: Evangeliet etter Lukas kap. 12, 13-21
En i mengden sa til ham: «Mester, si til min bror at han skal skifte arven med meg!» Men Jesus svarte: «Venn, hvem har satt meg til å dømme eller skifte mellom dere?» Og han sa til dem: «Ta dere i vare for all slags grådighet! For det er ikke det en eier, som gir liv, selv om en har overflod.»
Så fortalte han dem en lignelse:
«Det var en rik mann som hadde fått god avling av jorden, og han tenkte med seg selv: ‘Hva skal jeg gjøre? Jeg har ikke plass til avlingen min. Jo, dette vil jeg gjøre: Jeg river ned låvene og bygger dem større, og der samler jeg kornet og alt jeg ellers eier. Så skal jeg si til meg selv: Nå har du mye godt liggende, nok for mange år. Slå deg til ro, min sjel, spis, drikk og vær glad!’ Men Gud sa til ham: ‘Uforstandige menneske! I natt kreves din sjel tilbake. Hvem skal så ha det du har samlet?’
Slik går det med den som samler skatter til seg selv og ikke er rik i Gud.»
Hva skal du bli? En av barna i min omgangskrets svarte med største selvfølge: Jeg skal bli rik! Og for å bli det skulle hun bli advokat. Om hun likte å være advokat var ikke så viktig, det var lønna som trakk. Barn er barn, men deres drømmer speiler ofte oss voksne. Når vi fokuserer på hvor mye eller hvor lite vi har, så blir også barna preget av det. Andre verdier må inn i oppveksten og korrigere en slik ensidighet. For hvis penger og vellykkethet blir viktigere enn mellommenneskelighet blir samfunnet et mareritt å leve i. Et materialistisk samfunn er hardt og ufølsomt.
Jeg har lett for å bli engasjert når det gjelder interesser. Min nære krets kan bekrefte det. Det kan dreie seg om fiskeutstyr, Beatles, biler eller gitarer – for å nevne noe. Jeg er fullstendig klar over det, jeg blir lett revet med! Samtidig vet jeg veldig godt at det ikke er hvilken bil jeg har eller hvilken gitar jeg spiller som definerer meg som menneske. Og i møtet med døden, ser jeg ingen verdi i verdier. Her tror jeg de aller fleste tenker det samme som jeg.
At jeg og mange med meg allikevel velger å fokusere så mye på materielle verdier er derfor en stor gåte. I dag leste jeg en artikkel på Facebook at en stor trussel i vårt samfunn er ensomhet. Hvorfor er så mange ensomme? Har det å gjøre med at vi i så at for lang tid har vært opptatt av å bygge opp hus, hjem og håndfaste verdier at vi har glemt å pleie våre vennskap? Glemt å ta vare på våre barn og barnebarn og andre sosiale relasjoner, at vi til slutt står uten venner. Hvis tid er penger, så gir vel tid investert i venner også en avkastning i vennskap. Ingen sier på sitt dødsleie at de arbeidet for lite. Snarere tvert i mot. Også arveoppgjør kan oppleves som en giftig injeksjon av sjalusi og grådighet for de involverte. Når følelser som sorg og tap møter harde verdier som eiendom og penger kan utfallet bli ødelagte familierelasjoner.
I mitt arbeid i kirken er døden en fast gjest. Jeg blir hele tiden minnet om at også jeg en gang skal dø. Til mine konfirmanter sier jeg: «Memento mori» – Husk at du skal dø! Og noen ganger ristes jeg opp av dødsfall, sykdom og nesten-ulykker som minner meg om hvor skjørt livet er.
Gjennom alle Bibelens tekster blir jeg minnet om hvor min verdi ligger. I min relasjon til Gud. Ikke i min relasjon til verdier. Skaperen, ikke det skapte, definerer meg som verdifull.
I første konfirmanttime i september i år, lærte konfirmantene en sang som sier noe om akkurat dette:
«Herre Gud, ditt dyre navn og ære, over jorden høyt i akt skal være. Og alle sjæle, de trette træle, alt som har mæle de skal fortelle din ære.»
En dag vil de forstå hva teksten, i sin gammelmodige språkdrakt, handler om. Mennesker kommer og går, Gud består!