Månedlige arkiver: oktober 2016

Det er mange måter å komme hjem på

Søndag 30. oktober 2016 — Bots og bønnedag

Jeg har vært både trist og glad. Nedtynget eller oppløftet. Blakk eller med overflod. Med eller uten kjæreste. Men aldri har jeg opplevd å være mer eller mindre elsket av mine foreldre. Det var noe grunnleggende godt i det å komme hjem.

anger

Tekst: Evangeliet etter Lukas kap. 15,11-32

Jesus sa: «En mann hadde to sønner. Den yngste sa til faren: ‘Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.’ Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å passe grisene. Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe.    

Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’ Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.         

Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: ‘Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.’ Men faren sa til tjenerne sine: ‘Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’ Og så begynte festen og gleden.    

Imens var den eldste sønnen ute på markene. Da han gikk hjemover og nærmet seg gården, hørte han spill og dans. Han ropte på en av karene og spurte hva som var på ferde. ‘Din bror er kommet hjem’, svarte han, ‘og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham tilbake i god behold.’ Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham. Men han svarte faren: ‘Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine. Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du gjøkalven for ham!’ Faren sa til ham: ‘Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’»

For de fleste av oss, så er det fest når barna kommer hjem. Vi som har passert småbarnsalder, og som synes det både er fint og rart å være hjemme alene, lyser opp når barna kommer på besøk. Det gir en avveksling fra rutinen, et brudd med kjedsomheten, eller rett og slett en anledning til å spise noe ekstra godt og sitte lenge rundt bordet og prate. Det er fest når de kommer og helt greit når de drar tilbake til sine egne liv. Slik «skal» det være.

Men jeg kjenner også noen som gruer seg til at barna kommer hjem. Deres barn har tatt noen særdeles dårlige valg. Det kan være vondt å få en sønn på rus hjem. Penger og gjenstander forsvinner, sinne og avmakt preger besøket. Da er det krevende å få besøk, og kanskje må slitne foreldre be de om å dra. Da sliter det i et mors- og farshjerte. Men er man mindre glad i dem?

Jesus forteller i dag en liknelse for å rydde opp i vårt menneskeskapte gudsbilde. I teksten får vi et innblikk i tre menns liv. Faren tilsvarer Gud, den mislykkede sønnen er deg som roter bort livet ditt, og den hjemmeværende sønnen er deg, som stort sett får livet til å gå sammen.

Enten du føler deg som den ene eller som den andre, så prøver Jesus å fortelle deg at Gud elsker deg, med den samme kjærligheten.

Denne fortellingen har den vært en øyeåpner for mennesker siden den ble fortalt av Mesteren selv. Og jeg håper at den også åpner dine øyne for at Guds kjærlighet ikke er logisk!

Den følger ikke noen fortjent-skala eller noen flink-pike/snill-gutt-målestokk.

Gud elsker menneskene, uavhengig av de karakterkort vi deler ut for orden og oppførsel.

I våre øyne er det lett å tenke at det er en ufortjent kjærlighet, særlig for de som virkelig ikke fortjener anerkjennelse og respekt. Og da er det lett å forme Gud i vårt eget bilde, og tenke at Gud fordeler sin kjærlighet etter fortjeneste.

Kun Gud kan elske uforbeholdent. Jeg sliter med det, og det vet at du også gjør. Det er nemlig den store forskjellen på oss og Gud. Derfor gav Jesus oss fortellingen om sønnen som kom hjem. Ta den til deg – du er elsket!

I’m Gonna Live till I Die

Søndag 23. oktober 2016 — 23. søndag i treenighetstiden

Håvard sang Sinatra-låten «I’m Gonna Live till I Die» med stor innlevelse i Stjernekamp. En liten setning satte seg fast i meg: «I’ll be a devil, till I’m an angel». Det er Frank Sinatra på sitt beste og sitt verste.

levlivet

Tekst: Evangeliet etter Matteus 24,35-44

Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå. Men den dagen og timen kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, bare Faderen. Som i Noahs dager, slik skal det være når Menneskesønnen kommer. For i tiden før storflommen spiste og drakk de, giftet seg og giftet bort, helt til den dagen Noah gikk inn i arken, og de skjønte ingenting før flommen kom og tok dem alle. Slik skal det være når Menneskesønnen kommer. Da skal to menn være ute på markene; én blir tatt med, én blir igjen. To kvinner skal male sammen på kvernen; én blir tatt med, én blir igjen.

Så våk da! For dere vet ikke hvilken dag deres Herre kommer. Men det skal dere vite: Dersom husherren visste når på natten tyven kom, ville han våke og ikke la ham bryte seg inn i huset. Derfor må også dere være forberedt! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke venter det.

Dagens bibeltekst har inspirert kunstnere i alle sjangere. En dag skal tiden opphøre, Herren skal komme tilbake! Derfor er det viktig å være våken og forberedt. Musikeren Larry Norman sang «I wish we’d all been ready» og jeg sang med i ungdommelig iver. Nå er jeg voksen, men jeg synger samme sangen fortsatt. For den handler om å være klar og våken. For livet, slik jeg kjenner det, går mot sin ende. Enten lever jeg eller er død når det skjer, men at det skjer er jeg viss på.

Mange har forsøkt å si noe om når det skal skje. Det har bare skapt forvirring – og latterliggjøring. Ingen vet. Bare Faderen vet, sier Jesus.

Kunsten er å leve mens vi venter. Sinatras løsning, å leve som en djevel inntil han blir en engel, appellerer nok til den livsglade «aldri se seg tilbake»-typen. Men det er en ødeleggende livsstil. Det må finnes andre måter å leve livet helt og fullt og allikevel være i stand til å se frem til den dagen verden skal reetableres og vi skal møte vår Skaper. Ikke i gudsfornekting, men i gudsforventning!

Vær våken, sier Jesus, vær forberedt! Det er ingen motsetning i det å være forberedt og det å leve. Tvert i mot. Når man er forberedt, kan man leve. Da har man ryggen klar og kan kaste seg over de opplevelser og utfordringer som kommer en i møte. Uten ryggdekning står man svakere og mer usikker.

Å leve livet er å møte hver dag som kommer. Noen av disse dagene er fylt med forventning og oppstemthet. Andre dager er på det jevne, mens andre igjen er vonde og vanskelige. Midt opp i dette lever det kristne mennesket i en forventning om at Herren en dag skal komme igjen.

Det håpet er godt å bære med seg. Det gir meg trygghet for fremtiden. Den er i Guds hender. Og den vissheten gir meg trygghet for mine barn og deres fremtid. For det er ikke frykt som styrer mitt fremtidssyn – det er håp.  For tiden og verden er i Guds, ikke menneskers, hender.

Hvem skal jeg elske og hvem kan jeg ignorere?

Søndag 16. oktober 2016 — 22. søndag i treenighetstiden

For noen år siden snakket jeg med mine konfirmanter om å elske vår neste. Hva betyr neste, spurte en konfirmant. Ja, det var et godt spørsmål. Hvem skal jeg elske, og hvem kan jeg holde utenfor. Det vil spare oss for mye vond samvittighet om vi fikk definert hvem det egentlig gjelder.

Syriske flyktninger

Tekst: Evangeliet etter Lukas kap. 10, 25-37

Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester», sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?»  «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hvordan leser du?»  Han svarte: « Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.»  Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.» Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: «Hvem er så min neste?» 30 Jesus tok dette opp og sa:

        «En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi. Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: ‘Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.’

Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han.»

Tenk om den kristne tro fortalte meg at jeg kun skulle elske den som elsket meg. Det hadde falt meg langt lettere! Det er jo mer naturlig å elske den som jeg allerede kjenner gjennom oppvekst og familierelasjoner. Tenk så enkelt det hadde vært. Tenk så deilig det hadde vært å få lov til å dyrke hverandre og gjøre godt mot dem som gjør godt mot meg!

Jo, men er det ikke sånn det er, sier du kanskje.

Dessverre er det lett å trekke den konklusjonen når man som fremmed forsøker å komme seg til Norge. En syrisk mor med sin 14-årige datter ble forrige uke nektet innreise til Norge ved Storskog grenseovergang. Hun ble sendt tilbake til et Russland som etter sigende skal ha bedre forutsetninger for å ivareta den lille familien. Tenk om det var min kone og min datter som flyktet fra krig og elendighet! Sendt tilbake til et frossent diktatur! Hva er det vi holder på med!?

Er det slik at det «kristne» Norge kun elsker de som elsker oss? De som har den samme tankegang og kulturelle bakgrunn som oss, de som elsker dugnader og som går tur i marka?  Og aller helst bør man ha en åpen kulturell holdning og en viss grunnutdanning, slik at integreringen går lettere. Er det først da vi kan si: Velkommen til Norge!?

Hvem er min neste, ble Jesus spurt. «Din neste er den som trenger din hjelp, svarte han. «Ikke spør om det passer seg, ikke spør om legning, alder, kjønn eller etnisitet.  Den som trenger hjelp er din neste!» Det er mange troende i Norge som lytter til Jesu ord og som hjelper den trengende uten forbehold. Takk til deg! Men jeg stiller spørsmål om hvilken retning Norge er i ferd med å ta, når vi lukker våre grenser for mennesker i nød. Da lukker vi samtidig også våre øyne og ører og sanser ikke lenger redsel og angst. Da går vi forbi, og Jesu fortelling om den barmhjertige samaritan, rammer oss hardt og nådeløst. Hvem er vi som går forbi det lidende mennesket? Vi må ikke bare etterlyse Jesus i våre teatre, vi må etterlyse Jesus i våre kollektive handlinger!

Hva skal du ta med deg til himmelen?

Søndag 9. oktober 2016 — 21. søndag i treenighetstiden

Vi vet det alle sammen – vi kan ingenting ta med oss når vi dør. Allikevel strever vi på. En meget rik dame sa til en venn av meg: Du er heldig som ikke har så mye å bekymre deg over. Når millioner står på spill er det vanskelig å hvile i sin rikdom.  Men det er sannelig ikke lett å hvile i sin fattigdom heller. Alt med måte, sier svigerfar. 

rikdom

Tekst: Evangeliet etter Lukas kap. 12, 13-21

En i mengden sa til ham: «Mester, si til min bror at han skal skifte arven med meg!» Men Jesus svarte: «Venn, hvem har satt meg til å dømme eller skifte mellom dere?» Og han sa til dem: «Ta dere i vare for all slags grådighet! For det er ikke det en eier, som gir liv, selv om en har overflod.»

  Så fortalte han dem en lignelse:

        «Det var en rik mann som hadde fått god avling av jorden, og han tenkte med seg selv: ‘Hva skal jeg gjøre? Jeg har ikke plass til avlingen min. Jo, dette vil jeg gjøre: Jeg river ned låvene og bygger dem større, og der samler jeg kornet og alt jeg ellers eier. Så skal jeg si til meg selv: Nå har du mye godt liggende, nok for mange år. Slå deg til ro, min sjel, spis, drikk og vær glad!’ Men Gud sa til ham: ‘Uforstandige menneske! I natt kreves din sjel tilbake. Hvem skal så ha det du har samlet?’

Slik går det med den som samler skatter til seg selv og ikke er rik i Gud.»

Hva skal du bli? En av barna i min omgangskrets svarte med største selvfølge: Jeg skal bli rik! Og for å bli det skulle hun bli advokat. Om hun likte å være advokat var ikke så viktig, det var lønna som trakk. Barn er barn, men deres drømmer speiler ofte oss voksne. Når vi fokuserer på hvor mye eller hvor lite vi har, så blir også barna preget av det. Andre verdier må inn i oppveksten og korrigere en slik ensidighet. For hvis penger og vellykkethet blir viktigere enn mellommenneskelighet blir samfunnet et mareritt å leve i. Et materialistisk samfunn er hardt og ufølsomt.

Jeg har lett for å bli engasjert når det gjelder interesser. Min nære krets kan bekrefte det.  Det kan dreie seg om fiskeutstyr, Beatles, biler eller gitarer – for å nevne noe. Jeg er fullstendig klar over det, jeg blir lett revet med! Samtidig vet jeg veldig godt at det ikke er hvilken bil jeg har eller hvilken gitar jeg spiller som definerer meg som menneske. Og i møtet med døden, ser jeg ingen verdi i verdier. Her tror jeg de aller fleste tenker det samme som jeg.

At jeg og mange med meg allikevel velger å fokusere så mye på materielle verdier er derfor en stor gåte. I dag leste jeg en artikkel på Facebook at en stor trussel i vårt samfunn er ensomhet. Hvorfor er så mange ensomme? Har det å gjøre med at vi i så at for lang tid har vært opptatt av å bygge opp hus, hjem og håndfaste verdier at vi har glemt å pleie våre vennskap? Glemt å ta vare på våre barn og barnebarn og andre sosiale relasjoner, at vi til slutt står uten venner. Hvis tid er penger, så gir vel tid investert i venner også en avkastning i vennskap. Ingen sier på sitt dødsleie at de arbeidet for lite. Snarere tvert i mot.  Også arveoppgjør kan oppleves som en giftig injeksjon av sjalusi og grådighet for de involverte. Når følelser som sorg og tap møter harde verdier som eiendom og penger kan utfallet bli ødelagte familierelasjoner.

I mitt arbeid i kirken er døden en fast gjest. Jeg blir hele tiden minnet om at også jeg en gang skal dø. Til mine konfirmanter sier jeg: «Memento mori» – Husk at du skal dø!  Og noen ganger ristes jeg opp av dødsfall, sykdom og nesten-ulykker som minner meg om hvor skjørt livet er.

Sitat Bjørn Skogstad

Gjennom alle Bibelens tekster blir jeg minnet om hvor min verdi ligger. I min relasjon til Gud. Ikke i min relasjon til verdier. Skaperen, ikke det skapte, definerer meg som verdifull.

I første konfirmanttime i september i år, lærte konfirmantene en sang som sier noe om akkurat dette:

«Herre Gud, ditt dyre navn og ære, over jorden høyt i akt skal være. Og alle sjæle, de trette træle, alt som har mæle de skal fortelle din ære.»

En dag vil de forstå hva teksten, i sin gammelmodige språkdrakt,  handler om. Mennesker kommer og går, Gud består!