Søndag 30. oktober 2016 — Bots og bønnedag
Jeg har vært både trist og glad. Nedtynget eller oppløftet. Blakk eller med overflod. Med eller uten kjæreste. Men aldri har jeg opplevd å være mer eller mindre elsket av mine foreldre. Det var noe grunnleggende godt i det å komme hjem.
Tekst: Evangeliet etter Lukas kap. 15,11-32
Jesus sa: «En mann hadde to sønner. Den yngste sa til faren: ‘Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.’ Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å passe grisene. Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe.
Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’ Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.
Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: ‘Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.’ Men faren sa til tjenerne sine: ‘Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’ Og så begynte festen og gleden.
Imens var den eldste sønnen ute på markene. Da han gikk hjemover og nærmet seg gården, hørte han spill og dans. Han ropte på en av karene og spurte hva som var på ferde. ‘Din bror er kommet hjem’, svarte han, ‘og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham tilbake i god behold.’ Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham. Men han svarte faren: ‘Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine. Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du gjøkalven for ham!’ Faren sa til ham: ‘Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’»
For de fleste av oss, så er det fest når barna kommer hjem. Vi som har passert småbarnsalder, og som synes det både er fint og rart å være hjemme alene, lyser opp når barna kommer på besøk. Det gir en avveksling fra rutinen, et brudd med kjedsomheten, eller rett og slett en anledning til å spise noe ekstra godt og sitte lenge rundt bordet og prate. Det er fest når de kommer og helt greit når de drar tilbake til sine egne liv. Slik «skal» det være.
Men jeg kjenner også noen som gruer seg til at barna kommer hjem. Deres barn har tatt noen særdeles dårlige valg. Det kan være vondt å få en sønn på rus hjem. Penger og gjenstander forsvinner, sinne og avmakt preger besøket. Da er det krevende å få besøk, og kanskje må slitne foreldre be de om å dra. Da sliter det i et mors- og farshjerte. Men er man mindre glad i dem?
Jesus forteller i dag en liknelse for å rydde opp i vårt menneskeskapte gudsbilde. I teksten får vi et innblikk i tre menns liv. Faren tilsvarer Gud, den mislykkede sønnen er deg som roter bort livet ditt, og den hjemmeværende sønnen er deg, som stort sett får livet til å gå sammen.
Enten du føler deg som den ene eller som den andre, så prøver Jesus å fortelle deg at Gud elsker deg, med den samme kjærligheten.
Denne fortellingen har den vært en øyeåpner for mennesker siden den ble fortalt av Mesteren selv. Og jeg håper at den også åpner dine øyne for at Guds kjærlighet ikke er logisk!
Den følger ikke noen fortjent-skala eller noen flink-pike/snill-gutt-målestokk.
Gud elsker menneskene, uavhengig av de karakterkort vi deler ut for orden og oppførsel.
I våre øyne er det lett å tenke at det er en ufortjent kjærlighet, særlig for de som virkelig ikke fortjener anerkjennelse og respekt. Og da er det lett å forme Gud i vårt eget bilde, og tenke at Gud fordeler sin kjærlighet etter fortjeneste.
Kun Gud kan elske uforbeholdent. Jeg sliter med det, og det vet at du også gjør. Det er nemlig den store forskjellen på oss og Gud. Derfor gav Jesus oss fortellingen om sønnen som kom hjem. Ta den til deg – du er elsket!