18. september 2016 —18. søndag i treenighetstiden.

I Bibelen er havet et bilde på kaos og undergang. Det bunnløse dypet sluker mennesker og land uten hensyn og uten følelser. En gutt jeg kjenner er redd for vannet. Han har vært sammen med meg på svømmekurs – og vi lærte noe viktig sammen.

Tekst: Salme 38, 10-16

Herre, du kjenner min lengsel,
mitt sukk er ikke skjult for deg.

Hjertet hamrer, kraften svikter,
selv lyset i øynene har forlatt meg.

Venner og de som står meg nær,
holder seg borte fra min plage,
mine nærmeste holder seg på avstand.

De som står meg etter livet,
setter snarer for meg.
De som vil meg vondt, snakker om å skade meg,
de grunner dagen lang på svik.

Men jeg er lik en døv, jeg hører ikke,
jeg er lik en stum som ikke åpner munnen.

Jeg er lik en mann som ikke hører
og ikke har svar i sin munn.

Men det er deg, Herre, jeg venter på.
Du vil svare meg, Herre, min Gud.

Når panikkangsten slår inn, og det rasjonelle sinn ikke klarer å overvinne kaos, er det som en bølge slår inn over meg. Omtrent beskriver P3-programleder Christine Danke et panikkanfall.

Omtrent slik må det også være for min femårige svømmekamerat. Nå har vi i fem dager forsøkt å bli venn med vannet. Vi har øvd på å blåse under vann med munn og nese, jeg har forsøkt å vise at det er vi som bestemmer over vannet, ikke motsatt. Allikevel er han stiv som en pinne og vegrer seg med hele kroppen mot å få en dråpe vann høyere enn nesa. Men i går fant vi en åpning gjennom redselen.

Alle barna skulle ligge som en hval i vannet og flyte uten å bevege en finger. Bare ligge å se på stjernene i vårt innbilte himmeltak. Min elev stivnet til i kroppen og ville sitte opp. Da begynte jeg å si lavt inn i øret hans: Jeg er her, jeg vil aldri slippe deg, jeg er her, alltid. Dette gjentok jeg mange ganger, og gradvis begynte kroppen hans å slappe av. Etterhvert fløt han rolig i vannet og pekte på stjerner i taket mens jeg gjentok ordene om og om igjen. Da vi gjentok øvelsen i dag trengte jeg bare å si setningen en gang før han selv gjentok den – jeg er her, jeg er her, jeg er her – og fløt! Og jeg slapp ham ikke.

Dagens prekentekst i kirka vår handler om sykdom, panikk som slår inn og paranoia som slår ut kropp og sinn. Det handler om synd og syndeskyld, og den uvegerlige tanken på gjengjeld etter fortjeneste. Hvordan skal jeg håndtere slike bølger som slår inn over meg?

Jeg har et mantra, en setning som jeg gjentar om og om igjen, når redsel eller uro vil overvinne meg.  Den går slik: «Også i dette er du med, Herre».  Det gjentar jeg for meg selv. Også i dette….

Hva er det å være en kristen? For meg er det ordene – jeg er aldri alene! I alle ting, i alle sinnstilstander, i all frykt og i all glede – også i dette er du med, Herre! Jeg er aldri alene. Akkurat som min svømmekamerat plutselig forsto, han var aldri alene.