Søndag 11. september 2016 — 17. søndag i treenighetstiden
Unnskyld alle dere som har bursdag 11. september. Men dagen som bærer denne datoen har blitt dødens dag for meg. Men der døden roper oss til tjeneste, løfter en annen stemme oss tilbake til livet – «Talita kumi! Stå opp!
Tekst: Evangeliet etter Markus kap. 5, 35-43
Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!»
Nå lot han ingen andre følge med enn Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror. Da de kom til synagogeforstanderens hus og han så alt oppstyret og folk som gråt og jamret seg, gikk han inn og sa til dem: «Hvorfor støyer og gråter dere? Barnet er ikke dødt; hun sover.» De bare lo av ham. Men han drev alle ut og tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der barnet lå. Så tok han barnet i hånden og sa: «Talita kumi!» Det betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!» Straks reiste jenta seg og gikk omkring; hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring. Men han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og han sa at de skulle gi henne noe å spise.
11. september 2001 døde nær 3000 mennesker i en terroraksjon i New York. Etter den dagen har terror rammet tusenvis av mennesker verden over og kriger er blitt utkjempet. Noen spør derfor hvorfor det er så mye djevelskap i verden, og konkluderer med at Gud ikke finnes. Når du hører det, snu spørsmålsstillingen! Spør heller: Hvorfor finnes det så mye godhet i verden? Konkluder så med at Gud finnes. Da kan du få en fruktbar samtale.
Synes du det var for enkelt? Nei, det er ingen billig forenkling. Når man utelukker Gud fordi mennesker dreper hverandre – blir situasjonen noe bedre da? Da fratar vi jo den fortvilte ethvert håp om rettferdighet og den sørgende enhver mulighet til å trøstes. Da nører vi opp om hat, hevn, apati og likegyldighet. Men når vi ser, og det gjør vi, at det finnes godhet, selv i den mørkeste situasjon, så kan vi spørre oss hvordan det er mulig? Hva er det som trosser dødskreftene, hva er det som ler slik av døden?
Denne uken ble Moder Teresa erklært som helgen av den romersk-katolske kirken. Vi kan mene hva vi vil om helgener, men midt opp i døden bakgård i Calcutta, trosset ei ung kvinne fra Albania sine omgivelser og gav de døende en verdig død. Hvorfor bad ingen henne om å holde opp med slik barmhjertighet? Tvert imot, denne livets tjeneste spredte seg over hele verden.
Den første kristne kirken i antikken mistet mange av sine tjenere i epidemier. De ble smittet av syke mennesker de tok hånd om og døde midt i livets tjeneste. De gav kirkens tro troverdighet. De løp ikke vekk. Og deres etterfølgere i vår tids moderne sykehus, helsepersonell og betjening av alle slag, kjemper for livet, ikke for døden. Er ikke det et godt tegn på Guds nærvær i vår tid!
Da Jesus møtte sorgen i synagogeforstanderens hus, gav han ikke opp. For han visste så inderlig vel at døden skal aldri få det siste ord. Døden ler ofte oss midt opp i ansiktet. Akkurat som de lo hånlig av Jesus. Men den som ser Guds godhet midt i fortvilelsen, vet at livet vil vinne over hånlatter og spott. Livets stemme, som selv de døde hører, vil befri oss.