Søndagstanker — Søndag 2. oktober 2016

Søndag runget sangen gjennom bedehuset på Bjørkelangen. Små og store sang: «Om jeg er liten eller stor, er det best for meg på jord å høre Jesus til!» Lørdag hadde jeg 26 niåringer med meg til Urskog fort. Vi var friluftagenter og lærte om å ta vare på naturen. I gudstjenesten, i det gamle ammunisjonslageret, sang vi: «Jesus, Guds sønn, død på et kors, for alle for oss, lever i dag! Ja, han er her, ja, han er her, Herren vår Gud vil vi takke.» Store øyeblikk!

Tekst: Evangeliet etter Matteus 18, 1-11

Nettopp da kom disiplene og spurte Jesus: «Hvem er den største i himmelriket?» Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt iblant dem og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket.

Og den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg. Men den som lokker til fall en av disse små som tror på meg, han var bedre tjent med å få en kvernstein hengt om halsen og bli senket i havets dyp.

Ve denne verden som lokker til fall! Forførelsene må komme, men ve det mennesket som de kommer fra!

Om hånden eller foten din lokker deg til fall, så hugg den av og kast den fra deg! Det er bedre for deg å gå lemlestet eller halt inn til livet enn å ha begge hender eller begge føtter og bli kastet i den evige ild. Og om øyet ditt lokker deg til fall, så riv det ut og kast det fra deg! Det er bedre for deg å gå enøyd inn til livet enn å ha begge øyne og kastes i helvetes ild. Pass dere for å forakte en eneste av disse små! For jeg sier dere: De har sine engler i himmelen som alltid ser min himmelske Fars ansikt. Menneskesønnen er jo kommet for å berge de bortkomne.

Midt i vår moderne tid lever troen på Kristus blant mennesker i alle aldre og i alle land. Det fikk vi gledelig erfare på bedehuset søndag. Et ungdomsteam fra Normisjon fortalte fra sin reise til et hjem for psykisk og fysisk utviklingshemmede barn i Nepal. Disse barna, som det nepalesiske samfunnet betraktet som en skam og gjemte unna, blomstret på senteret de hvor de bodde. Troen på Gud bandt barn, personale og team sammen. Ingen er en skam, ingen er verdiløs, fikk de høre om og om igjen. Tvert i mot – du er verdifull og skal få leve ut ditt potensiale. Misjon på sitt beste – å gi menneskeverdet tilbake til mennesker som blir tråkket på.

Her hjemme driver jeg, og mange med meg, også misjon. Vi formidler til våre barn og unge at de er verdifulle. At ingen av dem er tilfeldige og uønsket, men er skapt med en hensikt og et formål. Vi gjør det for at de skal få kjenne fast grunn under beina og stå støtt i møte med livet. Og måten vi gjør det på er ved å lære dem å kjenne Jesus – barnas venn!

Han, stikk i strid med sin samtid, løftet barnet opp som den største. Ikke familiefaren, ikke svigermoren eller den rikeste. Nei, barnet var den fremste og dermed den som skulle få mest oppmerksomhet og støtte. Og så legger han til, helt uten omsvøp: Ve det menneske som lokker et barn som tror på meg til fall.

Hva betyr det å lokke et barn «som tror på meg» til fall? En trygg barnetro gir trygghet for livet. Ved å fortelle barnet at Gud ikke finnes, river du troen vekk fra det. På den måten tar du noe helt grunnleggende vekk fra barnet. Det barnet lærer eller avlærer i ung alder, blir en sterk del av barnets identitet. Derfor omgås vi våre barn med forstand og varsomhet.

En utrygg barnetro derimot, gir sjelden barnet et godt forhold til troen i voksen alder. Hvis det er frykt eller pekefinger-moral og skamfølelse påført av uforstandige kristne som har ført barnet til en tro på Gud, er et opprør mot troen helt på sin plass. Ja, faktisk helt nødvendig for å kunne finne et positivt gudsbilde. En sunn gudstro vokser ut av glede, ikke ut av frykt. Ikke fra angst, men fra kjærlighet.

Jesus beskyttet barnet mot voksnes arroganse og misbruk. Barnets tillit skal ikke misbrukes. Voksnes misbruk av barn, enten fysisk eller psykisk, skal vi avkle og forkaste med den samme avsky. Igjen taler Jesus i tilspissede absolutter: «Riv heller øyet ut av deg, enn å la deg falle for den slags fristelsen. Den som ødelegger et ungt liv, kan ødelegge det for livet. Ikke gjør det!» I våre dager med pornografi tilgjengelig bare noen tastetrykk unna, er det en betimelig advarsel. Men like mye går advarselen til den som påvirker barn. Og det gjør vi alle, enten direkte eller indirekte. Forsiktig – barn leker! står det på veiskiltene. Det må stå overalt hvor barn og voksne møtes.

Søndag 25. september 2016 – 19. søndag i treenighetstiden

Den franske grunnleggeren av Cistercienserordenen, Bernhard av Clairvaux, sa for snart tusen år siden: Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. Det samme kan sies i dag også. Jeg skal bare…..

Tekst: Evangeliet etter Lukas kap. 9, 57-62

Mens de gikk der på veien, var det en som sa til ham: «Jeg vil følge deg hvor du enn går.» Jesus svarte: «Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på.»
Han sa til en annen: «Følg meg!» Men mannen svarte: «Herre, la meg først få gå hjem og begrave min far.» Da sa Jesus til ham: «La de døde begrave sine døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike.»
Det var også en annen som sa: «Jeg vil følge deg, Herre, men la meg først få si farvel til dem der hjemme.» Men Jesus svarte: «Ingen som har lagt hånden på plogen og så ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.»

Bare så det er sagt: Helvetet, hvis det oppfattes som brennende ild og smådjevler som torturerer de fortapte, så finnes ikke det! Den engelske forfatteren Graham Greene sa: «Den som vil forberede helvete på jorden for menneskene, behøver bare å gi dem lov til alt.» Så er det sagt! Vi klarer utmerket selv å skape oss et helvete, hvis det er målet. Tenke deg byen Aleppo i Syria, hvor nøden herjer mens lastebilene med nødhjelp står utenfor og nektes adgang. Det må være et sant helvete!

Men det var ikke det som jeg tenkte å skrive om i dag. Jeg ville skrive om det å skyve noe foran seg som man vet man må ta tak i. Det var vel det Bernhard ville si noe om. Det er ubehagelig å ta tak i ting som må gjøres. Jeg må slutte å røyke, jeg må begynne å trene, jeg må be min mor om unnskyldning, jeg må betale mine regninger… . Listen er lang. Hva er din utsettelse? Jeg vil bli forbauset hvis du ikke har en du også. Så vanlig er det, at vi lar oss underholde av tv-programmer som handler om mennesker som ikke klarer å ta tak i sin MÅ-liste, enten det dreier seg om økonomi eller oppussing. Mange kjenner seg igjen i både Luksusfellen og Sinnasnekkeren.

Ikke utsett det du vet du må gjøre. Ingenting blir bedre av å vente. Din økonomi blir ikke bedre, ditt hus blir ikke ryddigere, forholdet til din livspartner blir ikke bedre, og verken din helse eller din gnagende vonde samvittighet blir forløst.

Jesus spisset problemstillingen. Det jeg hører han si er dette: «Når du vet hva som virkelig er viktig å få gjort, gjør det! Ikke utsett det selv om mange andre gode ting også skal gjøres.»

Noen bruker krefter på å holde gudstroen på en armlengdes avstand. Kanskje er man sinna på Gud eller så har livet ført en vekk fra det som en gang var en trygg tro. Ikke utsett det oppgjøret.

Kom, la oss gjøre opp vår sak! sier Herren. (Jesaia 1, 18)

Hvordan, spør du kanskje. Vel, la oss avslutte med Bernhard av Clairvaux igjen: «Gud finnes lettere ved å be enn ved å diskutere.»

18. september 2016 —18. søndag i treenighetstiden.

I Bibelen er havet et bilde på kaos og undergang. Det bunnløse dypet sluker mennesker og land uten hensyn og uten følelser. En gutt jeg kjenner er redd for vannet. Han har vært sammen med meg på svømmekurs – og vi lærte noe viktig sammen.

Tekst: Salme 38, 10-16

Herre, du kjenner min lengsel,
mitt sukk er ikke skjult for deg.

Hjertet hamrer, kraften svikter,
selv lyset i øynene har forlatt meg.

Venner og de som står meg nær,
holder seg borte fra min plage,
mine nærmeste holder seg på avstand.

De som står meg etter livet,
setter snarer for meg.
De som vil meg vondt, snakker om å skade meg,
de grunner dagen lang på svik.

Men jeg er lik en døv, jeg hører ikke,
jeg er lik en stum som ikke åpner munnen.

Jeg er lik en mann som ikke hører
og ikke har svar i sin munn.

Men det er deg, Herre, jeg venter på.
Du vil svare meg, Herre, min Gud.

Når panikkangsten slår inn, og det rasjonelle sinn ikke klarer å overvinne kaos, er det som en bølge slår inn over meg. Omtrent beskriver P3-programleder Christine Danke et panikkanfall.

Omtrent slik må det også være for min femårige svømmekamerat. Nå har vi i fem dager forsøkt å bli venn med vannet. Vi har øvd på å blåse under vann med munn og nese, jeg har forsøkt å vise at det er vi som bestemmer over vannet, ikke motsatt. Allikevel er han stiv som en pinne og vegrer seg med hele kroppen mot å få en dråpe vann høyere enn nesa. Men i går fant vi en åpning gjennom redselen.

Alle barna skulle ligge som en hval i vannet og flyte uten å bevege en finger. Bare ligge å se på stjernene i vårt innbilte himmeltak. Min elev stivnet til i kroppen og ville sitte opp. Da begynte jeg å si lavt inn i øret hans: Jeg er her, jeg vil aldri slippe deg, jeg er her, alltid. Dette gjentok jeg mange ganger, og gradvis begynte kroppen hans å slappe av. Etterhvert fløt han rolig i vannet og pekte på stjerner i taket mens jeg gjentok ordene om og om igjen. Da vi gjentok øvelsen i dag trengte jeg bare å si setningen en gang før han selv gjentok den – jeg er her, jeg er her, jeg er her – og fløt! Og jeg slapp ham ikke.

Dagens prekentekst i kirka vår handler om sykdom, panikk som slår inn og paranoia som slår ut kropp og sinn. Det handler om synd og syndeskyld, og den uvegerlige tanken på gjengjeld etter fortjeneste. Hvordan skal jeg håndtere slike bølger som slår inn over meg?

Jeg har et mantra, en setning som jeg gjentar om og om igjen, når redsel eller uro vil overvinne meg.  Den går slik: «Også i dette er du med, Herre».  Det gjentar jeg for meg selv. Også i dette….

Hva er det å være en kristen? For meg er det ordene – jeg er aldri alene! I alle ting, i alle sinnstilstander, i all frykt og i all glede – også i dette er du med, Herre! Jeg er aldri alene. Akkurat som min svømmekamerat plutselig forsto, han var aldri alene.

Søndag 11. september 2016 — 17. søndag i treenighetstiden

Unnskyld alle dere som har bursdag 11. september. Men dagen som bærer denne datoen har blitt dødens dag for meg.  Men der døden roper oss til tjeneste,  løfter en annen stemme oss tilbake til livet –  «Talita kumi! Stå opp!

Tekst: Evangeliet etter Markus kap. 5, 35-43

Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!»

Nå lot han ingen andre følge med enn Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror. Da de kom til synagogeforstanderens hus og han så alt oppstyret og folk som gråt og jamret seg, gikk han inn og sa til dem: «Hvorfor støyer og gråter dere? Barnet er ikke dødt; hun sover.» De bare lo av ham. Men han drev alle ut og tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der barnet lå. Så tok han barnet i hånden og sa: «Talita kumi!» Det betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!» Straks reiste jenta seg og gikk omkring; hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring. Men han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og han sa at de skulle gi henne noe å spise.

11. september 2001 døde nær 3000 mennesker i en terroraksjon i New York. Etter den dagen har terror rammet tusenvis av mennesker verden over og kriger er blitt utkjempet. Noen spør derfor hvorfor det er så mye djevelskap i verden, og konkluderer med at Gud ikke finnes. Når du hører det, snu spørsmålsstillingen! Spør heller: Hvorfor finnes det så mye godhet i verden? Konkluder så med at Gud finnes. Da kan du få en fruktbar samtale.

Synes du det var for  enkelt? Nei, det er ingen billig forenkling. Når man utelukker Gud fordi mennesker dreper hverandre – blir situasjonen noe bedre da? Da fratar vi jo den fortvilte ethvert håp om rettferdighet og den sørgende enhver mulighet til å trøstes. Da nører vi opp om hat, hevn, apati og likegyldighet.  Men når vi ser, og det gjør vi, at det finnes godhet, selv i den mørkeste situasjon, så kan vi spørre oss hvordan det er mulig? Hva er det som trosser dødskreftene, hva er det som ler slik av døden?

Denne uken ble Moder Teresa erklært som helgen av den romersk-katolske kirken. Vi kan mene hva vi vil om helgener, men midt opp i døden bakgård i Calcutta, trosset ei ung kvinne fra Albania sine omgivelser og gav de døende en verdig død. Hvorfor bad ingen henne om å holde opp med slik barmhjertighet? Tvert imot, denne livets tjeneste spredte seg over hele verden.

Den første kristne kirken i antikken mistet mange av sine tjenere i epidemier. De ble smittet av syke mennesker de tok hånd om og døde midt i livets tjeneste. De gav kirkens tro troverdighet. De løp ikke vekk. Og deres etterfølgere i vår tids moderne sykehus, helsepersonell og betjening av alle slag, kjemper for livet, ikke for døden. Er ikke det et godt tegn på Guds nærvær i vår tid!

Da Jesus møtte sorgen i synagogeforstanderens hus, gav han ikke opp. For han visste så inderlig vel at døden skal aldri få det siste ord. Døden ler ofte oss midt opp i ansiktet. Akkurat som de lo hånlig av Jesus. Men den som ser Guds godhet midt i fortvilelsen, vet at livet vil vinne over hånlatter og spott. Livets stemme, som selv de døde hører, vil befri oss.

Søndag 4. september 2016 — 16. søndag i treenighetstiden

Musikeren Øystein Sunde får sagt det på en måte som få andre kan. Det kjente uttrykket «Hva var det jeg sa!» har han satt ord og toner til. Til glede og gjenkjennelse for mange. Også Mesteren brukte uttrykket. Uansett hva han gjorde, valgte noen av hans samtidige å tolke det på verst mulig måte.

Tekst: Evangeliet etter Matteus kap. 11, 16-19

Men hva skal jeg sammenligne denne slekten med? Den ligner barn som sitter på torget og roper til hverandre:

‘Vi spilte på fløyte for dere,
men dere ville ikke danse.
Vi sang klagesanger,
men dere ville ikke sørge.’

For Johannes kom; han verken spiste eller drakk, og folk sier: ‘Han har en ond ånd i seg.’ Menneskesønnen kom; han spiser og drikker, og de sier: ‘Se, for en storeter og vindrikker, venn med tollere og syndere!’ – Men Visdommen har fått rett, det bekrefter gjerningene hennes.

Det er ikke lett å gjøre alle til lags. Det fikk Jesus erfare. Situasjonen er for så vidt velkjent. Noen vil alltid ta ting opp i verste mening. Det kan virke som om man finner glede i å finne noe eller noen å kritisere til enhver tid. Det er en uting og det skaper dårlig stemning. Dessuten drar man med seg andre i sitt negative tankesett, om man vil eller ei. Nei, la oss heller snakke hverandre opp. Det er mer konstruktivt og skader ingen.

En annen sak som dagens tekster tar opp er hvordan vi tar imot selve evangeliet, altså det budskap som Jesus og den kristne kirke kaller oss vanlige mennesker til. Paulus skriver mye om dette. Han reiste rundt i verden og møtte mange forskjellige reksjoner når han talte om Jesus. Han skriver: «For jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom, men vi forkynner en korsfestet Kristus. Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom. For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene.»

Gud på et kors var det rene vanvidd. Og for svært mange troende mennesker i dag, er det et ufattelig anstøt. En muslim vil ikke forstå at Gud kan lide på den måten.

Men også «moderne dårskap» trenger inn overalt. En konfirmant sa til meg her om dagen at han ikke trodde på Gud og at Bibelen sannsynligvis bare var en roman. Man skal tidlig krøkes i moderne nyateisme! Vel, slike påstander er lette å imøtekomme. Kunsten er å gjøre det på en måte som ikke slår hånden av den unge konfirmanten og hans nysgjerrighet. For jeg forstår han godt. Han har, som mange andre, vokst opp i et hjem hvor tro ikke er snakket om, hvor bevis og fakta på bordet, er det eneste som er sant. Hvorfor skal han da tro på Gud? Vel, vi får se hva som skjer i løpet av konfirmantåret.  Noen motargumenter å tenke på skal han i hvert fall få. Men kjære leser – kjøp ikke påstander fra verken ateister eller troende. Begge tror, uten bevis. Gud eksistens lar seg verken bevise eller motbevise. Det er gode argumenter begge veier. Til syvende og sist – må hver enkelt velge hva som gir tanken ro, og sjelen (hvis man tror på den) hvile.