Søndag 10. juli 2016 — 8. søndag i treenighetstiden

Av og til blir jeg overrasket av min kone. Hun skal gjøre så mange ting på en gang. Her om dagen skulle hun male, men så satte hun også en brøddeig i en liten pause. Jeg holdt klokelig kjeft, for jeg har skjønt at i det å gjøre flere ting samtidig, har jeg møtt min overmann!

Tekst: Evangeliet etter Markus kap. 12, 28-34

En av de skriftlærde, som hadde hørt på dette ordskiftet og lagt merke til hvor godt Jesus svarte, gikk bort til ham og spurte: «Hvilket bud er det første av alle?»  Jesus svarte: «Det første budet er dette: ‘ Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én.  Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.’  Det andre er dette: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ Ikke noe annet bud er større enn disse.»  Den skriftlærde sa til ham: «Du svarer godt, mester! Det er sant som du sier: Herren er én, og det er ikke noen annen enn han.  Å elske ham av hele sitt hjerte og av all sin forstand og av all sin kraft og å elske sin neste som seg selv, det er mer verdt enn alle brennoffer og andre offer.»  Da Jesus hørte hvor klokt han svarte, sa han til den skriftlærde: «Du er ikke langt borte fra Guds rike.» Og ingen våget å spørre ham mer.

Å elske Gud og min neste og samtidig elske meg selv – det er tre ting på en gang! Ikke rart at mange av oss sliter med det. Ikke minst oss mannfolk, som ofte sliter med å gjøre en ting om gangen. Og så skal vi i tillegg legge kjærlighetsfølelser inn i det, følelser som vi i utgangspunktet har litt vanskeligere for å uttrykke enn våre kvinnelige medvandrere!

Det verste spørsmålet jeg får er: «Hva følte du da?» eller «Hva føler du nå?»

Jeg har nok blitt bedre på å beskrive følelser enn det jeg var, men fortsatt kan det rett og slett være vanskelig. Ordene blir liksom fattige, og litt flaue. Ingen problemer når Island vinner i fotball, da føler jeg glede og opprømthet. Men alle de andre gangene når jeg ikke føler noe særlig, men mer konstaterer ting, er det vanskelig å beskrive det.

Men heldigvis menn, og kvinner! Å elske i denne sammenhengen betyr ikke at vi trenger å legge så mye følelser i det. Bibelen har flere ord for kjærlighet, mest brukt er agape og filios. Men ingen av dem handler om følelser. De handler om handling! Og da puster jeg ut.

Å elske Gud er å gjøre. Det er å holde bud, det er å ta vare på min neste, det er å ta vare på meg selv!

Plutselig ble dette helt annerledes. Guds bud er ikke urimelige. Det er heller ikke urimelig å ta vare på min neste, ei heller på min egen helse og forstand. Det høres veldig fornuftig og rimelig ut!

Og disse er avhengig av hverandre. Når jeg tar vare på mine barn, får jeg det også bedre, og både de og jeg kan oppleve en sterk takknemlighet til Gud for at vi har hverandre. Slik henger det sammen.

Å hjelpe en flyktning, å ha et fadderbarn, å stille opp for naboen er også det å elske Gud. For i det tar vi vare på livet, på det skapte, på det som er gitt oss å forvalte.

Så mann – du trenger ikke å føle kjærlighet hele tiden. Det blir klamt og kunstig. Gled deg når du gjør det, men vit at din kjærlighet til Gud og mennesker kan omsettes i praktisk handling. Hjelp til, vær ærlig, ta vare på deg selv. Og Gud, som i kjærlighet gav oss sin egen sønn, Jesus Kristus, heier på deg. Glem bare ikke Gud i all din gjerning!