Å overlate straffen til dommeren

Søndag 24. juli 2016 — 10. søndag i treenighetstiden

Skal vi tilgi Anders Behring Breivik? Er det virkelig slik at vi som kristne skal tilgi alle som begår overgrep mot oss? Skal vi bare være gode, vise medfølelse og tilgi?

Tekst: Paulus brev til Efeserne kap. 4, 29-32

La ikke et eneste råttent ord komme over leppene. Si bare det som er godt, og som bygger opp der det trengs, så det kan bli til velsignelse for dem som hører på. Gjør ikke Guds hellige Ånd sorg, for Ånden er det segl dere er merket med helt til frihetens dag. Slutt med all hardhet og hissighet, med sinne, bråk, spott og all annen ondskap. Vær gode mot hverandre, vis medfølelse og tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus.

For fem år siden satt jeg på et fly til Dublin. Jeg og min kone, sammen med vår datter, var på vei til et ferieopphold på den grønne øya. Da vi landet ringte telefonen. «Det har skjedd noe i Oslo og på Utøya!» Min eldste sønn ringte. Han var dypt rystet. Vi satt, på et hotell i Dublin, ute av stand til å hjelpe, og så på tv at Norge var i den dypeste sjokk og krise.

Vi husker alle hvor vi var den dagen. Noen husker den i detalj, andre i bruddstykker. Min venn Haakon husker den i farger. Han var på Utøya. Du leste kanskje hans og Victorias historie i Dagbladet Magasinet den 17. juli. To unge mennesker med livet foran seg, mistet hverandre. Victoria ble myrdet, Haakon overlevde.

Skal vi bare tilgi og gå videre?

Nei! Tilgivelse går begge veier. Tilgivelse er ingen monolog. For at reell tilgivelse skal finne sted må den fornærmede og overgriperen forstå hverandres behov for oppgjør. Jeg har ennå ikke hørt Behring Breivik be om tilgivelse. Og selv om han hadde gjort det, er det ikke sikkert at de mange fornærmede og berørte hadde vært villig til å gi ham den gaven tilgivelse virkelig er. Ingen kan kreve tilgivelse.

Det kristne fellesskapet, slik det er beskrevet i dagens tekst, er ingen idyll. Men når menigheten kommer sammen, skal vi legge bånd på oss. Vi skal oppmuntre hverandre fremfor å anklage hverandre. Men vi trenger ikke late som det ikke er uoverensstemmelser. For det er det. I vår kirke er det mange konflikter, både læremessige og personlige. Men de skal ikke løses i gudstjenesten. Der skal fokus være rettet mot Gud, vår Far, Jesus, vår Frelser og Den hellige Ånd, vår livgiver. Det kan gi oss inspirasjon til å vise godhet, medfølelse og tilgivelse. Hvis ikke vil konflikt prege det kristne fellesskapet, og hvem vil da være der.

Jesus, han som snur alt på hodet, sier at vi må tilgi for å få tilgivelse. Jeg tror han sier det for at vi ikke skal gå til grunne i en verden full av overgrep. For synd som ikke blir tilgitt og bitterhet som ikke blir renset ut kan bli så overveldende at det kan ødelegge livene våre. Den fornærmede blir ikke helt fri til å leve videre når overgriperen ikke ser eller vil se sin egen synd.
Da har vi som kristne en fantastisk mulighet. Nemlig å gi ansvaret for oppgjør, tilgivelse og straff til Gud. Gud, den eneste som har rett til å dømme, er villig til å overta ansvaret for manglende oppgjør og tilgivelse. Slik kan den fornærmede få friheten til å leve videre. I Romerbrevet kap, 12 står det: «Hevnen hører til meg, jeg skal gjengjelde, sier Herren», og det fortsetter, «er din fiende sulten, så gi ham mat, er han tørst, så gi han drikke. Gjør du det, samler du glødende kull på hans hode».

Vi skal altså fortsatt behandle overgriperen som et menneske og sørge for ham til livets opphold om nødvendig. Det er å elske sin neste i handling. Denne form for kjærlighet brenner, det er som å få glødende kull på sitt hode. Det svir og brenner i samvittigheten. Kanskje nok til at overgriperen etterhvert selv ser sin synd og ber Gud om tilgivelse. Og har du overlatt ansvaret til Gud, vil Gud ta dette.

Å gi Gud ansvaret for oppgjøret, tilgivelsen og straffen, kan redde oss fra å gå under i sorg, i savn, i lammende selvmedlidenhet eller sint bitterhet. Jeg sier ikke at dette er enkelt. Men jeg ser heller ingen annen vei. For synd som fastholdes er som CO2 som holdes inne i stedet for å pustes ut. Den lammer sakte kroppens sanser og forgifter oss nærmest umerkelig. Vi må puste ut, slik at vi får pustet inn livgivende luft. «En dag skal rettferdigheten seire, en dag skal vi danse, skal vi feire», synger Bjørn Eidsvåg. Oppgjørets dag er på vei. For hver dag rykker den nærmere. Å overlate ansvaret til Gud betyr ikke at oppgjøret blir glemt. Den blir lagt i de rette hender.