Månedlige arkiver: juli 2016

Å være slave av synd…

Søndag 31. juli — 11. søndag i treenighetstiden

Forrige søndag skrev jeg om tilgivelse. Skal vi tilgi terrorens gjerningsmenn? I dag er fokuset også på tilgivelse, men nå handler det om din egen synd. Er du en synder? Når jeg spør mine konfirmanter om det, så tenker de på konkrete ting de har gjort. De har lite å skjemmes for. Allikevel binder synd oss. For synd er mer en tilstand enn en handling.

Lenker

Tekst: Evangeliet etter Johannes kap. 8,31-36

Jesus sa da til de jødene som var kommet til tro på ham: «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» De sa til ham: «Vi er Abrahams ætt og har aldri vært slaver for noen. Hvordan kan du da si at vi skal bli fri?» Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som gjør synd, er slave under synden. En slave blir ikke i huset for alltid, men en sønn blir der for alltid. Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.

Hva betyr det å være frigjort? Er det et ord du bruker på et menneske som ikke lenger har noen grenser. Eller er det et menneske som har satt sine egne grenser? Jeg holder på det siste. Et frigjort menneske er det mennesket som, selv i fangenskap, har rammet inn sitt liv og frigjort seg fra andres undertrykkelse. Mange reagerer sterkt på en kvinne i burka. Det er undertrykkende, sier vi.  Men hva kvinnen i burka tenker om det, vet jeg ikke. Kanskje burkaen er hennes ramme, og i den er hun fri? Uten å starte en debatt om akkurat det, så tenker jeg at frihet er jammen mangfoldig.

Jødene Jesus snakket sammen med var slett ikke fri. Landet var okkupert, de betalte skatt til en fremmed keiser, de kunne når som helst tvinges inn i tvangsarbeid. Til tross for det, de følte seg fri! Deres frihet lå i slektforbindelsen med Abraham, det kunne ingen slavedrivere ta fra dem. Men Jesus skjærer over dette argumentet. Ingen er fri, sier han, så lenge man gjør synd. Først når den er tilgitt, er du fri.

Så hva er synd? En kvinne jeg kjenner deltok i en kristen samtalegruppe. De skulle starte med å bekjenne sine synder for hverandre, slik at samtalen deretter kunne løpe fritt. Det ble et mareritt. For synd var definert som en handling. – Jeg måtte finne på noe for å ha noe å si, fortalte hun.  De fleste lever ganske så streit og tenker ikke så mye på egne «syndige handlinger».

Andre igjen har ingen problemer med å sette ord på sin synd. For den styrer livet, gjerne kombinert med stor porsjon skamfølelse. Og noen ser den ikke i det hele tatt. De roter og styrer og drar andre med i rotet sitt. De ser ikke sin fornedrende måte å behandle andre på og hvordan et uregjerlig temperament sårer.

Men synd er ikke bare konkrete handlinger. Synd er årsaken til vår manglende evne å se og høre Gud. Synd er noe jeg gjør med «mine tanker, ord og gjerninger» men også med «den onde lysten i mitt hjerte».

I den vakre historien om Adam og Eva, leser vi at Gud gikk sammen med dem i Edens hage. Det var ingenting som skilte dem. Men etter syndefallet, kunne de ikke være sammen på den samme måten lenger. Adam og Eva, og dermed vi, endret tilstand. Fra de uskyldige til de skyldige. En handling kan man tilgi om man vil, en tilstand er noe helt annet.

Jeg er så glad i nattverden. Den lille brødbiten og vinen gjør meg så godt. Det er ikke fordi jeg er from og syndefri når jeg kneler ned ved alterringen. Nei, tvert imot. Min egen synd og uperfekthet står ganske så klart for meg. Men det er fordi jeg får i meg noe av det syndefrie i nattverden. Jeg får en bit av ham som kan helbrede meg, tilgi meg og gjør meg hel, nemlig Jesus selv. Det er nåden som gis!

Å overlate straffen til dommeren

Søndag 24. juli 2016 — 10. søndag i treenighetstiden

Skal vi tilgi Anders Behring Breivik? Er det virkelig slik at vi som kristne skal tilgi alle som begår overgrep mot oss? Skal vi bare være gode, vise medfølelse og tilgi?

Tekst: Paulus brev til Efeserne kap. 4, 29-32

La ikke et eneste råttent ord komme over leppene. Si bare det som er godt, og som bygger opp der det trengs, så det kan bli til velsignelse for dem som hører på. Gjør ikke Guds hellige Ånd sorg, for Ånden er det segl dere er merket med helt til frihetens dag. Slutt med all hardhet og hissighet, med sinne, bråk, spott og all annen ondskap. Vær gode mot hverandre, vis medfølelse og tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus.

For fem år siden satt jeg på et fly til Dublin. Jeg og min kone, sammen med vår datter, var på vei til et ferieopphold på den grønne øya. Da vi landet ringte telefonen. «Det har skjedd noe i Oslo og på Utøya!» Min eldste sønn ringte. Han var dypt rystet. Vi satt, på et hotell i Dublin, ute av stand til å hjelpe, og så på tv at Norge var i den dypeste sjokk og krise.

Vi husker alle hvor vi var den dagen. Noen husker den i detalj, andre i bruddstykker. Min venn Haakon husker den i farger. Han var på Utøya. Du leste kanskje hans og Victorias historie i Dagbladet Magasinet den 17. juli. To unge mennesker med livet foran seg, mistet hverandre. Victoria ble myrdet, Haakon overlevde.

Skal vi bare tilgi og gå videre?

Nei! Tilgivelse går begge veier. Tilgivelse er ingen monolog. For at reell tilgivelse skal finne sted må den fornærmede og overgriperen forstå hverandres behov for oppgjør. Jeg har ennå ikke hørt Behring Breivik be om tilgivelse. Og selv om han hadde gjort det, er det ikke sikkert at de mange fornærmede og berørte hadde vært villig til å gi ham den gaven tilgivelse virkelig er. Ingen kan kreve tilgivelse.

Det kristne fellesskapet, slik det er beskrevet i dagens tekst, er ingen idyll. Men når menigheten kommer sammen, skal vi legge bånd på oss. Vi skal oppmuntre hverandre fremfor å anklage hverandre. Men vi trenger ikke late som det ikke er uoverensstemmelser. For det er det. I vår kirke er det mange konflikter, både læremessige og personlige. Men de skal ikke løses i gudstjenesten. Der skal fokus være rettet mot Gud, vår Far, Jesus, vår Frelser og Den hellige Ånd, vår livgiver. Det kan gi oss inspirasjon til å vise godhet, medfølelse og tilgivelse. Hvis ikke vil konflikt prege det kristne fellesskapet, og hvem vil da være der.

Jesus, han som snur alt på hodet, sier at vi må tilgi for å få tilgivelse. Jeg tror han sier det for at vi ikke skal gå til grunne i en verden full av overgrep. For synd som ikke blir tilgitt og bitterhet som ikke blir renset ut kan bli så overveldende at det kan ødelegge livene våre. Den fornærmede blir ikke helt fri til å leve videre når overgriperen ikke ser eller vil se sin egen synd.
Da har vi som kristne en fantastisk mulighet. Nemlig å gi ansvaret for oppgjør, tilgivelse og straff til Gud. Gud, den eneste som har rett til å dømme, er villig til å overta ansvaret for manglende oppgjør og tilgivelse. Slik kan den fornærmede få friheten til å leve videre. I Romerbrevet kap, 12 står det: «Hevnen hører til meg, jeg skal gjengjelde, sier Herren», og det fortsetter, «er din fiende sulten, så gi ham mat, er han tørst, så gi han drikke. Gjør du det, samler du glødende kull på hans hode».

Vi skal altså fortsatt behandle overgriperen som et menneske og sørge for ham til livets opphold om nødvendig. Det er å elske sin neste i handling. Denne form for kjærlighet brenner, det er som å få glødende kull på sitt hode. Det svir og brenner i samvittigheten. Kanskje nok til at overgriperen etterhvert selv ser sin synd og ber Gud om tilgivelse. Og har du overlatt ansvaret til Gud, vil Gud ta dette.

Å gi Gud ansvaret for oppgjøret, tilgivelsen og straffen, kan redde oss fra å gå under i sorg, i savn, i lammende selvmedlidenhet eller sint bitterhet. Jeg sier ikke at dette er enkelt. Men jeg ser heller ingen annen vei. For synd som fastholdes er som CO2 som holdes inne i stedet for å pustes ut. Den lammer sakte kroppens sanser og forgifter oss nærmest umerkelig. Vi må puste ut, slik at vi får pustet inn livgivende luft. «En dag skal rettferdigheten seire, en dag skal vi danse, skal vi feire», synger Bjørn Eidsvåg. Oppgjørets dag er på vei. For hver dag rykker den nærmere. Å overlate ansvaret til Gud betyr ikke at oppgjøret blir glemt. Den blir lagt i de rette hender.

Om å se klart

Søndag 17. juli 2016 – 9. søndag i treenighetstiden

Tre ganger i døgnet tar jeg øyedråper. Ingen spesiell sak, men jeg liker det ikke. Hvorfor? For idet jeg tar dråpene og noen minutter etterpå ser jeg ikke klart. Det er ubehagelig.

Tekst: Evangeliet etter Lukas kap. 6, 36-42

Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig. Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Ettergi, så skal dere få ettergitt. Gi, så skal dere få: Et godt mål, sammenristet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanget. For i det målet dere selv måler med, skal det også måles opp til dere.»

Han fortalte dem også en lignelse: «Kan vel en blind lede en blind? Vil ikke begge falle i grøfta? En lærling står ikke over sin mester, men når han er utlært, blir han som sin mester.

Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? 42 Hvordan kan du si til din bror: ‘Bror, la meg ta flisen ut av øyet ditt!’ når du ikke ser bjelken i ditt eget øye? Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av øyet til din bror.

Å se klart er en velsignelse. Det vet alle som sliter med synet. Men det er flere måter å se klart på. Derfor kan en blind se klarere enn den mest klarsynte, for syn handler også om å se sant. Og da er det flere sanser som kobles inn.

Det handler om å få ny erkjennelse, ny kunnskap som setter det du ser i et nytt lys. En amerikansk baptist jeg møtte i Moskva fortalte meg om noe han hadde opplevd hjemme i Texas som illustrerte dette: Hans menighet hadde en argentinsk vennskapsmenighet på besøk. Argentinerne var sjokkerte over å se de amerikanske baptistene røyke etter gudstjenesten. For noen syndere! Under gjenvisitten til Argentina var de amerikanske baptistene sjokkert over at deres verter drakk vin til middagen. For noen syndere!
Vi kan le av det, men virkeligheten var nok ikke så annerledes i Norge relativt kort tid tilbake. Det som var fremmed var synd. Så enkelt kan verden forstås. I dag har vi en bedre forståelse for den kulturelle påvirkning vi lever under. Syndens geografi er lettere å forstå ettersom verden blir mindre og kommunikasjon blir bedre.

Jesus er klinkende klar. Det er ikke din oppgave å dømme andre. Om noen skal dømme, er det Guds oppgave. Les her hva Paulus skriver om dette i Romerbrevet:

«Men du, hvorfor dømmer du din bror, eller hvorfor ser du ned på din bror? Vi skal alle fram for Guds domstol, for det står skrevet:
Så sant jeg lever, sier Herren, for meg skal hvert kne bøye seg, og hver tunge skal bekjenne Gud.

Så skal altså hver enkelt av oss avlegge sitt eget regnskap for Gud. La oss ikke lenger dømme hverandre! Døm heller slik: Ingen må få sin bror eller søster til å snuble og falle.»

Det er kloke ord. La oss heller hjelpe hverandre fra å snuble og falle. Og for å kunne gjøre det, må Gud få hjelpe oss å ta ut falskheten, bjelken, i vårt eget syn. Først da kan vi være i stand til å hjelpe andre. Å se seg selv er første bud for å kunne hjelpe andre. Jeg har delt kontor med en tidligere narkoman som nå hjalp andre narkomane ut av rushelvetet. Han hadde en sunn egenerkjennelse. Han visste hvor vanskelig det var å legge rusen bak seg. Derfor nådde han inn til sine gamle venner på gata, for han hjalp dem uten å dømme dem.

For så høyt har Gud elsket verden, står det i Bibelen, at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt men ha evig liv!

Det er et alvor over mitt liv. Gud har elsket meg så høyt! Det vil jeg dele videre. Ikke ved å dømme eller fordømme andre, men ved å elske. Og det gjør jeg i konkret handling ved å hjelpe min søster og bror, mitt medmenneske. Hjelpe, og ved det å peke på han som kan hjelpe oss alle å se klart og sant – Jesus.

Om å gjøre to ting på en gang

Søndag 10. juli 2016 — 8. søndag i treenighetstiden

Av og til blir jeg overrasket av min kone. Hun skal gjøre så mange ting på en gang. Her om dagen skulle hun male, men så satte hun også en brøddeig i en liten pause. Jeg holdt klokelig kjeft, for jeg har skjønt at i det å gjøre flere ting samtidig, har jeg møtt min overmann!

kinderegg

Tekst: Evangeliet etter Markus kap. 12, 28-34

En av de skriftlærde, som hadde hørt på dette ordskiftet og lagt merke til hvor godt Jesus svarte, gikk bort til ham og spurte: «Hvilket bud er det første av alle?»  Jesus svarte: «Det første budet er dette: ‘ Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én.  Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.’  Det andre er dette: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ Ikke noe annet bud er større enn disse.»  Den skriftlærde sa til ham: «Du svarer godt, mester! Det er sant som du sier: Herren er én, og det er ikke noen annen enn han.  Å elske ham av hele sitt hjerte og av all sin forstand og av all sin kraft og å elske sin neste som seg selv, det er mer verdt enn alle brennoffer og andre offer.»  Da Jesus hørte hvor klokt han svarte, sa han til den skriftlærde: «Du er ikke langt borte fra Guds rike.» Og ingen våget å spørre ham mer.

Å elske Gud og min neste og samtidig elske meg selv – det er tre ting på en gang! Ikke rart at mange av oss sliter med det. Ikke minst oss mannfolk, som ofte sliter med å gjøre en ting om gangen. Og så skal vi i tillegg legge kjærlighetsfølelser inn i det, følelser som vi i utgangspunktet har litt vanskeligere for å uttrykke enn våre kvinnelige medvandrere!

Det verste spørsmålet jeg får er: «Hva følte du da?» eller «Hva føler du nå?»

Jeg har nok blitt bedre på å beskrive følelser enn det jeg var, men fortsatt kan det rett og slett være vanskelig. Ordene blir liksom fattige, og litt flaue. Ingen problemer når Island vinner i fotball, da føler jeg glede og opprømthet. Men alle de andre gangene når jeg ikke føler noe særlig, men mer konstaterer ting, er det vanskelig å beskrive det.

Men heldigvis menn, og kvinner! Å elske i denne sammenhengen betyr ikke at vi trenger å legge så mye følelser i det. Bibelen har flere ord for kjærlighet, mest brukt er agape og filios. Men ingen av dem handler om følelser. De handler om handling! Og da puster jeg ut.

Å elske Gud er å gjøre. Det er å holde bud, det er å ta vare på min neste, det er å ta vare på meg selv!

Plutselig ble dette helt annerledes. Guds bud er ikke urimelige. Det er heller ikke urimelig å ta vare på min neste, ei heller på min egen helse og forstand. Det høres veldig fornuftig og rimelig ut!

Og disse er avhengig av hverandre. Når jeg tar vare på mine barn, får jeg det også bedre, og både de og jeg kan oppleve en sterk takknemlighet til Gud for at vi har hverandre. Slik henger det sammen.

Å hjelpe en flyktning, å ha et fadderbarn, å stille opp for naboen er også det å elske Gud. For i det tar vi vare på livet, på det skapte, på det som er gitt oss å forvalte.

Så mann – du trenger ikke å føle kjærlighet hele tiden. Det blir klamt og kunstig. Gled deg når du gjør det, men vit at din kjærlighet til Gud og mennesker kan omsettes i praktisk handling. Hjelp til, vær ærlig, ta vare på deg selv. Og Gud, som i kjærlighet gav oss sin egen sønn, Jesus Kristus, heier på deg. Glem bare ikke Gud i all din gjerning!