Søndag 19. juni 2016 — 5. søndag i treenighetstiden

Det er opprørende å se sau som er tatt av rovdyr. Sau som fortsatt lever med store rivesår får voksne bønder til å gråte. De sauene som har overlevd angrepet blir tatt godt vare på. Vi beskytter våre husdyr så godt vi kan, allikevel dør mange. Naturen er vakker, men også vill.

Tekst: Evangeliet etter Matteus kap. 18, 12-18

«Hva mener dere? Dersom en mann har hundre sauer og én av dem går seg vill, lar han ikke da de nittini være igjen i fjellet og går og leter etter den som er kommet på avveier? Og skulle han finne den – sannelig, jeg sier dere: Da gleder han seg mer over denne ene enn over de nittini som ikke har gått seg vill. Slik vil heller ikke deres Far i himmelen at en eneste av disse små skal gå tapt. Dersom din bror gjør en synd mot deg, så gå til ham og still ham til ansvar på tomannshånd. Hvis han hører på deg, har du vunnet din bror. Men hvis han ikke hører, skal du ta med deg en eller to andre, for etter to eller tre vitners utsagn skal enhver sak være avgjort. Hvis han ikke hører på dem heller, skal du si det til menigheten. Men hvis han ikke engang vil høre på menigheten, skal han være som en hedning eller toller for deg.

Sannelig, jeg sier dere: Alt dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt dere løser på jorden, skal være løst i himmelen.»

Jesu visste hva et rovdyr kan skade. Gjeteryrket var et kjent og et farlig yrke på Jesu tid. Rovdyr, bratte fjell og skrenter krevde mye av gjeteren. Et dyr på avveier var et stort tap. Derfor forstod tilhørerne hva Jesus mente når han brukte sauen som eksempel på et menneske på avveier. Men forstår vi det? Hva er egentlig innsatsen?

Kan virkelig et menneske gå tapt?

Nei, sier noen. Ingen går tapt. Gud kan ikke være kjærlighet hvis noen går tapt. Det går bra med alle til sist.

Jo, sier andre. Jesus døde for å redde oss fra å gå tapt. Vi må velge å ta imot denne redningen.
Som du skjønner, det får store konsekvenser hvordan vi lever våre liv ut i fra svaret på dette spørsmålet.

Jesus er i hvert fall tydelig på at vi skal konfrontere mennesker som synder mot oss. Vi skal ikke la være å si i fra, ikke være troskyldige og godmodige og håpe at det ikke gjentar seg. Et menneske som ikke får hjelp til å se seg selv og egen ødeleggende og sårende adferd, korrigerer seg ikke. For ikke å snakke om hva det gjør med oss. Uoppgjort synd biter seg fast. Overgrep som ikke blir konfrontert blir værende hos den misbrukte. Det er livsviktig å konfrontere overgriperen. Da legges ansvaret der det skal ligge. Så er det opp til denne å ta konsekvensene. Dette skal vi gjøre i fellesskap hvis det kreves.

Det kreves mot for å stille mennesker til ansvar. Men det kan gi overraskende gode resultater. Noen endrer adferd og begynner et nytt liv. Da har du reddet din bror. I hvert fall i denne verden. Og kanskje i den neste?