Søndag 3. juli 2016 — 7. søndag i treenighetstiden
Alle kjenner en med en kronisk sykdom. Vi trenger som regel ikke gå langt, ofte finner vi kronisk syke i nær familie. Kanskje du som leser dette, slik som meg, har en sykdom som følger deg gjennom livet. Du er ikke alene. Gjennom historien har mennesker levd med konstante plager.
Bilde: Helmuts Guigo / Flickr
Tekst: Evangeliet etter Markus kap. 5, 25-34
Det var en kvinne der som hadde hatt blødninger i tolv år. Hun hadde lidd mye hos mange leger. Alt hun eide, hadde hun brukt uten å bli hjulpet; det var heller blitt verre med henne. Hun hadde fått høre om Jesus og kom nå bakfra i folkemengden og rørte ved kappen hans. For hun tenkte: «Om jeg så bare får røre ved klærne hans, blir jeg frisk.» Med en gang stanset blødningen, og hun kjente på kroppen at hun var blitt helbredet for plagen. I det samme merket Jesus at en kraft gikk ut fra ham, og han snudde seg i folkemengden og sa: «Hvem rørte ved klærne mine?» Disiplene sa: «Du ser hvordan folk trenger seg inn på deg, og så spør du hvem som rørte ved deg!» Men Jesus så seg omkring for å få øye på den som hadde gjort det. Kvinnen skalv av redsel, for hun visste hva som var skjedd med henne, og hun kom og kastet seg ned for ham og fortalte ham alt som det var. Da sa han til henne: «Din tro har frelst deg, datter. Gå bort i fred. Du skal være frisk og kvitt plagen din.»
Å leve med kronisk sykdom trenger ikke å være ødeleggende for livskvaliteten. Selv har jeg cøliaki og grønn stær. Cøliaki behandler jeg med maten jeg spiser og grønn stær med medikamenter. Jeg synes jeg er heldig, særlig i møte med kronikere som sliter på helt andre måter.
I dagens tekst møter vi en kvinne som sliter tungt. Alle hennes ressurser er gått med til behandlinger og leger. Det virker som om hennes siste håp var Jesus.
Hun må ha hørt noe om Jesus som gav henne håp. Kanskje historier om helbredelser, om merkelige hendelser, om under og tegn. Det hadde gitt henne en slags visshet at hun ville bli frisk bare hun fikk røre klærne hans. Og det ble hun!
For noen år siden møtte jeg en mann som slet med smerter som invalidiserte ham. Jeg spurte om han ville komme til kirken, så skulle jeg be for ham der. Det passet nemlig dårlig der vi møttes. Jeg gav ingen garantier for at det skulle hjelpe, men jeg tenkte at det måtte da være verdt et forsøk. Han kom ikke. Hvorfor? Nei, det vet jeg ikke. Han er fortsatt invalidisert av smerter. Kanskje det han har hørt om Jesus ikke er så mye å skryte av. Han våget ikke, kanskje orket han ikke en skuffelse til?
En annen mann ble nærmest «dødsdømt» etter å ha fått en alvorlig kreftsykdom. På hans initiativ har jeg bedt for ham i flere år, og etter hvert som årene går er han blitt symptomfri og frisk.
Og dette skjer samtidig som kreft tar livet av nære venner rundt meg. Bønn om helbredelse er ingen lett og kjapp kur.
Å leve er å dele gode og onde dager, smerten og gleden. Kanskje gjelder dette kronikere mer enn andre. Vi må våge å dele vonde dager, ikke bare de gode. Og kanskje vi må våge å dele med Gud også. Jeg kan, etter snart 20 år med øyeplager, ikke huske å ha bedt Gud om å helbrede meg en eneste gang. Hvorfor? Kanskje jeg, lik mannen jeg møtte, ikke orker skuffelsen. Eller så tenker jeg at såpass må jeg klare å bære. Uansett, så kan det jo ikke skade meg å snakke med Gud om det.
Om ikke annet, så kan jeg få høre Jesu si til meg: «Din tro har frelst deg. Gå bort i fred.» Det er nok for meg, det er mitt kroniske håp!