5. juni 2016 — 3. søndag i treenighetstiden.
Ingenting vekker så sterke følelser i kristne mennesker som når lovverk, holdninger, manglende kunnskap eller misforstått toleranse, hindrer barn å få høre om Jesus. Meningene er mange og sterke rundt skolegudstjenestene og kristendomsundervisning i KRLE-faget mm. Hvorfor er reaksjonene så sterke?
Tekst: Evangeliet etter Markus kap. 10, 13-16
De bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem, men disiplene viste dem bort. Da Jesus så det, ble han sint og sa til dem: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.» Og han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem.
Dagens bibeltekst forklarer ganske mye av de sterke reaksjonene. Jesu nærmeste venner, disiplene, viser bort foreldrene som kom med sine små barn på armen. Det hendte ikke så ofte, men da ble Jesus SINT! Er det noen som skal få komme, så er det de minste, sier Jesus. Han gjør deres enkle tillit og tro til et eksempel for oss alle.
I Jesu samtid var barna verdsatt, men nederst på rangstigen. Når en lærer kom, slik som Jesus, måtte barna vike, og mennene trådte inn. Også kvinnene ble undertrykket i antikkens patriarkalske samfunn. Jesus snur opp ned på det. Han inviterer barn og kvinner inn. Jesus brøt så å si med alle gitte konvensjoner ved å inkludere de som ikke skulle synes. I tillegg inviterte han de marginaliserte gruppene, de utstøtte, de syke, de isolerte, landssvikerne og synderne. Ingen skulle holdes utenfor, for Gudsriket er for alle!
Derfor er det helt utenkelig for den kristne kirke å ikke henvende seg til barn. Det et helt sentralt satsningsområde for menigheter over hele verden. I Norge engasjeres tusenvis av barn hver dag i våre menigheter. 39 500 ungdommer ble konfirmert i 2015 bare i Den norske kirke. Og langt flere nås gjennom trosopplæringstiltak, søndagsskoler, kor, klubber mm. Sånn sett skulle vel alt være greit? Allikevel vil jeg påstå at det er en meget sterk påvirkningsfaktor i vårt samfunn som sterkt begrenser norske barns mulighet til å få lære Jesus å kjenne.
Nemlig barnas egne foresatte!
Hva tenker jeg på? Jeg tenker på alle de foreldrene som synes den kristne tro og tradisjon er flott, og som døper sine barn, men som ikke prioriterer å ta med barnet på en gudstjeneste. Selv ikke når barnet er invitert til utdeling av fireårsbok. Hvordan skal barnet få et positivt forhold til kirken og etter hvert selv på et positivt forhold til tro og livssyn?
Eller jeg tenker på foresatte som kjører sine konfirmanter til kirken for å delta på obligatoriske gudstjenester, men som selv venter i bilen. Hvordan skal konfirmanten tolke mangelen på engasjement hos sine foreldre?
Og helt til slutt: Hvordan kan foreldre som ønsker at deres barn skal få en kristen oppdragelse, la seg overkjøre av et FAU eller en velmenende og all-inkluderende rektor og så nærmest uten kamp velge bort skolegudstjenesten for sine barn?
Jeg vet at dette provoserer og jeg vet at mange foreldre er meget oppegående og våkne på dette. Men mange av oss ønsker ikke å bråke om slikt. Kanskje er man selv litt usikker i sin språkbruk mens andre er så direkte, veltalende og overkjørende….
Men i møte med krefter som i fullt alvor vil forby all religion, ja faktisk, så må man mene noe. Debattant Aksel Braanen Sterri får t.o.m med seg voksne oppegående mennesker i en agitasjon som plasserer alle religiøse ytringer og ritualer i samme bås som den verste jihadist. Det provoserer meg!
Og da kaller jeg på våkenhet og kampvilje hos alle de som i travelhetens, latskapens eller snillhetens navn direkte eller indirekte har hindret barna sine i å få høre om Jesus.
De verdier vi formidler til våre barn nå, blir toneangivende når våre barn overtar styringen. Dette dreier seg om vår felles fremtid og hva slags samfunn vi ønsker oss. Det har ingenting med intoleranse, fremmedgjøring eller fundamentalisme å gjøre. I bunn og grunn handler dette om hvilket menneskesyn vi ønsker å bringe til torgs.