Månedlige arkiver: juni 2016

Om kronisk sykdom og kronisk håp

Søndag 3. juli 2016 — 7. søndag i treenighetstiden

Alle kjenner en med en kronisk sykdom. Vi trenger som regel ikke gå langt, ofte finner vi kronisk syke i nær familie. Kanskje du som leser dette, slik som meg, har en sykdom som følger deg gjennom livet. Du er ikke alene. Gjennom historien har mennesker levd med konstante plager.  

Rekk ut

Bilde: Helmuts Guigo / Flickr

Tekst: Evangeliet etter Markus kap. 5, 25-34

Det var en kvinne der som hadde hatt blødninger i tolv år. Hun hadde lidd mye hos mange leger. Alt hun eide, hadde hun brukt uten å bli hjulpet; det var heller blitt verre med henne. Hun hadde fått høre om Jesus og kom nå bakfra i folkemengden og rørte ved kappen hans. For hun tenkte: «Om jeg så bare får røre ved klærne hans, blir jeg frisk.» Med en gang stanset blødningen, og hun kjente på kroppen at hun var blitt helbredet for plagen. I det samme merket Jesus at en kraft gikk ut fra ham, og han snudde seg i folkemengden og sa: «Hvem rørte ved klærne mine?» Disiplene sa: «Du ser hvordan folk trenger seg inn på deg, og så spør du hvem som rørte ved deg!»  Men Jesus så seg omkring for å få øye på den som hadde gjort det. Kvinnen skalv av redsel, for hun visste hva som var skjedd med henne, og hun kom og kastet seg ned for ham og fortalte ham alt som det var. Da sa han til henne: «Din tro har frelst deg, datter. Gå bort i fred. Du skal være frisk og kvitt plagen din.»

Å leve med kronisk sykdom trenger ikke å være ødeleggende for livskvaliteten. Selv har jeg cøliaki og grønn stær. Cøliaki behandler jeg med maten jeg spiser og grønn stær med medikamenter. Jeg synes jeg er heldig, særlig i møte med kronikere som sliter på helt andre måter.

I dagens tekst møter vi en kvinne som sliter tungt. Alle hennes ressurser er gått med til behandlinger og leger. Det virker som om hennes siste håp var Jesus.

Hun må ha hørt noe om Jesus som gav henne håp. Kanskje historier om helbredelser, om merkelige hendelser, om under og tegn. Det hadde gitt henne en slags visshet at hun ville bli frisk bare hun fikk røre klærne hans. Og det ble hun!

For noen år siden møtte jeg en mann som slet med smerter som invalidiserte ham. Jeg spurte om han ville komme til kirken, så skulle jeg be for ham der. Det passet nemlig dårlig der vi møttes. Jeg gav ingen garantier for at det skulle hjelpe, men jeg tenkte at det måtte da være verdt et forsøk. Han kom ikke. Hvorfor?  Nei, det vet jeg ikke. Han er fortsatt invalidisert av smerter. Kanskje det han har hørt om Jesus ikke er så mye å skryte av. Han våget ikke, kanskje orket han ikke en skuffelse til?

En annen mann ble nærmest «dødsdømt» etter å ha fått en alvorlig kreftsykdom. På hans initiativ har jeg bedt for ham i flere år, og etter hvert som årene går er han blitt symptomfri og frisk.

Og dette skjer samtidig som kreft tar livet av nære venner rundt meg. Bønn om helbredelse er ingen lett og kjapp kur.

Å leve er å dele gode og onde dager, smerten og gleden. Kanskje gjelder dette kronikere mer enn andre. Vi må våge å dele vonde dager, ikke bare de gode. Og kanskje vi må våge å dele med Gud også. Jeg kan, etter snart 20 år med øyeplager, ikke huske å ha bedt Gud om å helbrede meg en eneste gang. Hvorfor? Kanskje jeg, lik mannen jeg møtte, ikke orker skuffelsen. Eller så tenker jeg at såpass må jeg klare å bære. Uansett, så kan det jo ikke skade meg å snakke med Gud om det.

Om ikke annet, så kan jeg få høre Jesu si til meg: «Din tro har frelst deg. Gå bort i fred.» Det er nok for meg, det er mitt kroniske håp!

Konfirmasjonsgudstjeneste Aurskog kirke 5. juni 2016

Preken til 3. søndag i treenighetstiden. Konfirmasjonsdag i Aurskog kirke 2016.

Tekst: Evangeliet etter Markus kap. 10, 13-16

Det står skrevet i evangeliet etter Markus, kapittel 10.

De bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem, men disiplene viste dem bort. Da Jesus så det, ble han sint og sa til dem: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.» Og han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem.

Forrige lørdag var jeg på festforestilling i Oslo Konserthus. Bibelselskapet feiret 200 års arbeid for fremme av Bibelen i Norge. En av artistene som var invitert til å bidra var Ole Paus. Denne etterhvert gamle trubaduren sa ikke mye. Men noe av det han sa, skrev seg fast i meg:

«For et samfunn vi er i ferd med å skape. Ord som nåde og barmhjertighet brukes nesten ikke lenger. Den eneste gangen vi bruker ordet barmhjertighet nå, er i forbindelse med drap!»

Hver og en av oss setter preg på våre omgivelser med de verdiene vi synes er viktige. Og når mange nok løfter opp de samme verdiene, så preges omgivelsene våre i enda sterkere grad av disse.

17. mai i Aurskog er et skue! Da er det dugnad fra morgen til kveld. Korps, foreldre, skole, kirke, idrettslag, komiteer, prestegård, ja, alle danner lenke og feirer en skikkelig grunnlovsdag. Verdien samhold er viktig i Aurskog. Det bærer også Aurskog preg av.

Verdier er kjempeviktige. Aurskog Finstadbru Sportsklubb sier at klubben skal fremstå som attraktiv, framtidsrettet, sosial og gi en positiv klubbtilhørighet. Hele bygda skal med, ønsker idrettslaget. Aursmoen skole sier at det skal være «rom for alle, med blikk for den enkelte». Og for å få til det har de verdiene trygghet, toleranse og talent.

Så hvor enn vi er, preges vi av mål, visjoner og verdier.

Og i bunnen, under alle disse verdiene, målene og visjonene vi setter oss, ligger det noe vi lett glemmer, nemlig vårt menneskesyn. Med et godt og gjennomtenkt menneskesyn i bunn, kan vi i fellesskap løfte verden ut av fattigdom, urettferdighet og krig, ut av nød og menneskeskapt klimaødeleggelse. Men uten er vi fortapt!

Hva mener jeg med det…? Og hva har det med dagens prekentekst å gjøre? Masse!

Det begynner nemlig helt enkelt med hva vi sier til, og hvordan vi møter våre barn. Jesus tok barna inn til seg, snakket med dem, velsignet dem og åpnet Guds rike opp for dem, står det. Jesu nærmeste venner, disiplene, viser bort foreldrene som kom med sine små barn på armen. Da skjer det noe som ikke hendte ofte. Jesus ble sint! Er det noen som skal få komme, så er det de minste, sier han. Og gjør deres enkle tillit og tro til et eksempel for oss alle.

I Jesu samtid var barna verdsatt, men nederst på rangstigen. Når en lærer kom, slik som Jesus, måtte barna vike, og mennene trådte inn. Også kvinnene ble undertrykket i antikkens samfunn. Jesus snur opp ned på det. Han inviterer barn og kvinner inn. Jesus brøt så å si med alle gitte konvensjoner ved å inkludere de som ikke skulle synes. I tillegg inviterte han de marginaliserte gruppene, de utstøtte, de syke, de isolerte, landssvikerne og synderne. Ingen skulle holdes utenfor, for Gudsriket er for alle!

Det Jesus sier er at ingen er overflødig. Ingen er en tilfeldighet. Alle er ønsket, og dermed har alle en hensikt. Og når alle har en hensikt, er ønsket og ikke er en tilfeldighet, så har vi definert et kristent menneskesyn.

Dette menneskesynet vakte motstand. Hvordan kan et barn være verdifullt, var spørsmålet? Hvordan kan et sykt menneske, et handikappet, et lidende menneske, være her med en hensikt? Den gamle greske metoden var jo å kvitte seg med det det brysomme mennesket. Det hører vi ikke så mye om når vi ser på heltefilmene fra det gamle Hellas – og fra vårt eget før-kristne Norge. Et barn var jo ikke et barn før det viste seg dugelig, og et menneske som ikke lenger kunne bidra, hadde man ikke bruk for.

Da det fjerde budet i den jødiske tro «du skal hedre din far og din mor, så du får leve lenge i det landet Herren din Gud vil gi deg» ble innført, kom den som en revolusjon! Fra før hadde beduinstammene satt ut sine gamle foreldre i ørkenen for å dø når de ikke kunne bidra inn til fellesskapet lenger. Nå sluttet man med det og viste barmhjertighet og lot de leve til de døde en naturlig død. Den kristne tro brakte de jødiske ti bud med seg. Og dette jødisk-kristne menneskesynet spredte seg sakte gjennom verden og nådde sitt høydepunkt i 1948 da FNs menneskerettighetserklæring slo fast nettopp dette –  menneskes ukrenkelighet!

Store ord! Ja.

Men det begynner i det små. Det begynner med å «la de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem». Det begynner med å bringe barna til dåp, hvor de blir innlemmet i den kristne kirke og i det verdensvide kristne fellesskapet. Det fortsetter med bønn, kveldssang og besøk i kirken sammen med foreldre, faddere og etter hvert venner og familie. Det fortsetter med oppmuntrende ord og hjelp til å lese Guds ord og det å ta imot nattverden. Det er dette som er innfrielsen av dåpsløftet foreldre og faddere gir.

Jeg har selv døpt mine tre barn og har selv avgitt et løfte ved døpefonten om å gi de en kristen oppdragelse. Det kan være et slitsomt løfte å holde. For endelig når vi fant en helg hvor vi kunne dra å besøke bestemor, akkurat da kom invitasjonen fra menigheten om fireårsbok-utdeling i kirken. Og like ofte kolliderte kirkegang med fotball eller håndballkamper, som selvsagt måtte begynne søndag kl. 12 på Ullensaker. Ingen vits å tenke på å gå i kirken først.

Og slik går dagene, og månedene og årene. Plutselig har man en konfirmant i huset. Hvorfor skal den kommende konfirmanten velge kirkelig konfirmasjon? Ja, da kan gode argumenter være vanskelige å finne….

Men nå er vi her med et flott knippe konfirmanter, som i dag vil få en bekreftelse på at de er døpt og at de fortsatt er regnet med i den kristne kirke. Vi ber for dem og bekrefter, altså konfirmerer deres tilhørighet til Kristus. De har fått høre at de er skapt med en hensikt, at de er elsket, at de ikke er en naturens tilfeldighet. En dag skal de overta styringen av vårt samfunn. De blir helse- og statsministre, overleger, jordmødre, matprodusenter og bønder, mekanikere og prester. Og de skal legge premissene for hvordan samfunnet skal ta vare på sine barn og ikke minst, sine eldre, nemlig oss! Da håper jeg at deres menneskesyn og dermed deres forståelse av livet, er det samme som har preget generasjoner før – at livet er ukrenkelig! At det fortsatt er rom, også for den svake.

For det er krefter i samfunnet vårt som vil endre dette. Som vil erstatte skapertanken, med tilfeldighetstanken, og på den måten omgjøre vår verdi. Da er vi tilbake til den sterkestes rett til å definere liv og død. Ekstremt! Ja, men også konsekvent. Å gi barna valg innebærer å gi de en grundig innføring i den kristne tro som vårt samfunns verdier er bygget opp på. Slik kan de på et selvstendig grunnlag gi sin tilslutning til det kristne menneskesynet eller ikke, når de er voksne nok til det. Å ikke gi dem denne opplæringen, er det samme som å velge den bort for dem.

Det begynner alltid i det små, med de små.

Amen.

Å gjøre det utenkelige og umulige

Søndag 26. juni 2016 — 6. søndag i treenighetstiden

Jeg ble headhuntet til stillingen.» Hun fortalte meg stolt at hun i kraft av sine egenskaper og dyktighet fikk en konkret forespørsel om å gå inn i jobben sin. Det gjør godt å få en slik bekreftelse. Men hva når man blir utvalgt til en oppgave man overhodet ikke kunne tenke seg å gå inn i. Dagens tekst handler om nettopp det.

paulus

Tekst: Apostlenes gjerninger kap. 9, 1-19

Saulus raste fremdeles mot Herrens disipler og truet dem på livet. Han gikk til øverstepresten og ba om brev til synagogene i Damaskus for å kunne finne dem som hørte til Veien, både menn og kvinner, og føre dem i lenker til Jerusalem.  Underveis, da han nærmet seg Damaskus, strålte plutselig et lys fra himmelen omkring ham.  Han falt til jorden og hørte en stemme som sa: «Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?»  «Hvem er du, Herre?» spurte Saul. Og svaret lød: «Jeg er Jesus, han som du forfølger.  Men reis deg nå og gå inn i byen. Der vil noen si deg hva du skal gjøre.»  Mennene som fulgte ham, sto målløse; de hørte stemmen, men så ingen. Saulus reiste seg og åpnet øynene, men han kunne ikke se. Så de tok ham i hånden og leide ham inn til Damaskus.  I tre dager var han uten syn, og han verken spiste eller drakk.

I Damaskus bodde en disippel som het Ananias. I et syn sa Herren til ham: «Ananias!» Han svarte: «Her er jeg, Herre.»  Og Herren sa: «Gå bort i den gaten som kalles Den rette, og i huset til Judas skal du spørre etter Saulus fra Tarsos. For se, han ber.  Og han har hatt et syn og sett en mann som heter Ananias komme og legge hendene på ham, så han får synet igjen.»  Men Ananias svarte: «Herre, jeg har hørt mange fortelle om denne mannen og alt det onde han har gjort mot dine hellige i Jerusalem.  Og nå er han her med fullmakt fra overprestene for å legge i lenker alle som påkaller ditt navn.»  Men Herren sa til ham: «Gå! For jeg har utvalgt ham som mitt redskap til å bære mitt navn fram for hedningfolk og konger og for Israels folk.  Og jeg skal vise ham alt han må lide for mitt navns skyld.»  Da gikk Ananias, og han kom inn i huset, la hendene på ham og sa: «Saul, min bror! Herren selv, Jesus som viste seg for deg på veien hit, han har sendt meg for at du skal få synet igjen og bli fylt av Den hellige ånd.»  Straks var det som om skjell falt fra øynene hans, og han kunne se. Han sto opp og ble døpt.  Så spiste han og kom til krefter.

Han ble noen dager hos disiplene i Damaskus.

Paulus, eller Saulus, som han heter i dagens tekst, fikk et overraskende og totalt uventet møte med Jesus. Dette forandret livet hans radikalt. Fra å være den fremste forfølger, ble han den fremste talsmann for den kristne troen. Ingen har lagt ned et så solid teologisk og praktisk fundament for den kristne tro som ham.

Men forandret Paulus seg?

En nær venn av meg sa til meg: «Jeg liker Jesus, men jeg orker ikke Paulus!» Der og da tenkte jeg ikke stort over det. Men nå gjør jeg det. For jeg leser at Paulus ikke var på et tilfeldig oppdrag, gitt av seg selv. Han ble kalt av Jesus, nettopp fordi han var den han var, til å spre hans lære utover den jødiske krets. Han ble hybriden, eller crossoveren, som hadde de beste egenskaper fra to verdener, den jødiske og den gresk/romerske. Han var i stand til å bygge de broer som måtte til for å gi evangeliet utbredelse.

Paulus provoserer dagens lesere ved å skrive om kjønnslig samliv, om tilpasning og om kvinner som tier i forsamlingene. Men det er lite klokt å trekke et vers eller to opp fra hans mange tekster, uten å kjenne det store bildet.

Paulus ble kalt til å gjøre det umulige, og han gjorde det. Ikke ved å forandres, men ved å få retning.  Hans iver, hans kunnskaper, hans målrettethet forble, men nå i Jesu tjeneste.

Gud kaller oss alle til tjeneste. Noen får større oppdrag enn andre og jeg har hatt æren av å møte noen av dem. En av dem er Richard Wurmbrand. En rumensk jøde, som ble kalt av Jesus til å spre evangeliet i den kommunistiske verden. Han var på mange måter en Paulus til vår tid. Hans tjeneste reddet tusenvis av kristne fra forfølgelse og død.

Men hva med oss andre. Vi som lever vanlige liv. Også vi er kalt, litt mer stillfeldig som Ananias, med våre ferdigheter og egenskaper. I går fikk jeg en telefon. To syriske flykninger kommer til min kommune. Kunne jeg hjelpe til? Eller hva med et vennepar som tok til seg et barn som trengte et fosterhjem, eller en venninne kom med nybakt kringle til et hjem brutt ned av sorg. Hva med konfirmanten som kom med oppmuntrende ord til en sliten kateket. Alle har vi en plass i godhetens tjeneste. Headhuntet til Jesu tjeneste med hele oss tilstede!

Om sauer og synd og det evige

Søndag 19. juni 2016 — 5. søndag i treenighetstiden

Det er opprørende å se sau som er tatt av rovdyr. Sau som fortsatt lever med store rivesår får voksne bønder til å gråte. De sauene som har overlevd angrepet blir tatt godt vare på. Vi beskytter våre husdyr så godt vi kan, allikevel dør mange. Naturen er vakker, men også vill.

sau

Tekst: Evangeliet etter Matteus kap. 18, 12-18

«Hva mener dere? Dersom en mann har hundre sauer og én av dem går seg vill, lar han ikke da de nittini være igjen i fjellet og går og leter etter den som er kommet på avveier? Og skulle han finne den – sannelig, jeg sier dere: Da gleder han seg mer over denne ene enn over de nittini som ikke har gått seg vill. Slik vil heller ikke deres Far i himmelen at en eneste av disse små skal gå tapt. Dersom din bror gjør en synd mot deg, så gå til ham og still ham til ansvar på tomannshånd. Hvis han hører på deg, har du vunnet din bror. Men hvis han ikke hører, skal du ta med deg en eller to andre, for etter to eller tre vitners utsagn skal enhver sak være avgjort. Hvis han ikke hører på dem heller, skal du si det til menigheten. Men hvis han ikke engang vil høre på menigheten, skal han være som en hedning eller toller for deg.

Sannelig, jeg sier dere: Alt dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt dere løser på jorden, skal være løst i himmelen.»

Jesu visste hva et rovdyr kan skade. Gjeteryrket var et kjent og et farlig yrke på Jesu tid. Rovdyr, bratte fjell og skrenter krevde mye av gjeteren. Et dyr på avveier var et stort tap. Derfor forstod tilhørerne hva Jesus mente når han brukte sauen som eksempel på et menneske på avveier. Men forstår vi det? Hva er egentlig innsatsen?

Kan virkelig et menneske gå tapt?

Nei, sier noen. Ingen går tapt. Gud kan ikke være kjærlighet hvis noen går tapt. Det går bra med alle til sist.

Jo, sier andre. Jesus døde for å redde oss fra å gå tapt. Vi må velge å ta imot denne redningen.
Som du skjønner, det får store konsekvenser hvordan vi lever våre liv ut i fra svaret på dette spørsmålet.

Jesus er i hvert fall tydelig på at vi skal konfrontere mennesker som synder mot oss. Vi skal ikke la være å si i fra, ikke være troskyldige og godmodige og håpe at det ikke gjentar seg. Et menneske som ikke får hjelp til å se seg selv og egen ødeleggende og sårende adferd, korrigerer seg ikke. For ikke å snakke om hva det gjør med oss. Uoppgjort synd biter seg fast. Overgrep som ikke blir konfrontert blir værende hos den misbrukte. Det er livsviktig å konfrontere overgriperen. Da legges ansvaret der det skal ligge. Så er det opp til denne å ta konsekvensene. Dette skal vi gjøre i fellesskap hvis det kreves.

Det kreves mot for å stille mennesker til ansvar. Men det kan gi overraskende gode resultater. Noen endrer adferd og begynner et nytt liv. Da har du reddet din bror. I hvert fall i denne verden. Og kanskje i den neste?

Å kjenne det i magen

Søndag 12. juni 2016 — 4. søndag i treenighetstiden

Har du «kjent det i magen» noen gang? I går kjente jeg det skikkelig i magen når jeg i Dagsrevyen så innslaget om et barn i Nigeria som ble reddet fra hekseanklager og den sikre død. Jeg måtte gå ut av rommet. Når Jesus så plagende mennesker kjente han det samme. Men han gikk ikke!

moder_theresa

Tekst: Evangeliet etter Matteus kap. 9, 35-38

Jesus vandret nå omkring i alle byene og landsbyene. Han underviste i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og plage.  Og da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter. Da sa han til disiplene sine: «Høsten er stor, men arbeiderne få.  Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.»

Å kjenne det i milten – det er det ordene inderlig medfølelse betyr. Antikkens mennesker sa at de kjente det i milten.  Der satt medfølelsen, der satt angsten.

Jesus hjalp mennesker han møtte, derfor trengte de seg på ham. Det må ha vært overveldende. Hans forkynnelse, pleie og undervisning gikk hånd i hånd. Men det minket ikke, stadig nye kom for å få hjelp. Disiplene må ha hatt sin fulle hyre med å holde de unna slik at Mesteren fikk armslag.

I stedet for å rømme unna, retter Jesus på ryggen, ser situasjonen og får så en inderlig medfølelse med folkemengden. Så krummer han ryggen, bretter opp skjorteermene og gyver på igjen. Han trekker seg ikke unna. Og han oppfordrer oss til å ta et tak sammen med ham.

I blant hører jeg: «Vi lever jo i 2016!» Det skal på en måte være nok at vi lever i året 2016 for at elendighet, krig eller overgrep mot barn og kvinner opphører.  Men slik er det ikke. Dessverre er 2016 kun et tall. Elendigheten er her like fullt. Folks holdninger blir ikke bedre av et årstall.  Det eneste som nytter for å stanse elendigheten er pleie, undervisning og forkynnelse.

Pleie av de som er rammet, undervisning for å endre holdninger og forkynnelse av at Gud er kommet oss nær i Jesus Kristus. Disse tre danner en helhet – omsorg, undervisning, forkynnelse – som sammen endrer liv på sikt.

Vi skal tjene våre medmennesker slik Jesus tjente de han møtte. Et overveldende oppdrag. Men vi er heldigvis ikke alene. «Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe en», sier vi når oppgavene synes overveldende. Det er helt rett! At vi i tillegg er mange millioner kristne med det samme oppdraget, kan faktisk være det som skal til for å virkelig forandre verden. Og som en ekstra oppmuntring sier Jesus: Jeg er med dere alle dagen inntil verdens ende.

Å hindre barn å få høre om Jesus

5. juni 2016 — 3. søndag i treenighetstiden.

Ingenting vekker så sterke følelser i kristne mennesker som når lovverk, holdninger, manglende kunnskap eller misforstått toleranse, hindrer barn å få høre om Jesus. Meningene er mange og sterke rundt skolegudstjenestene og kristendomsundervisning i KRLE-faget mm.  Hvorfor er reaksjonene så sterke? 

Ingen barn tillatt

Tekst: Evangeliet etter Markus kap. 10, 13-16

De bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem, men disiplene viste dem bort. Da Jesus så det, ble han sint og sa til dem: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.» Og han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem.

Dagens bibeltekst forklarer ganske mye av de sterke reaksjonene. Jesu nærmeste venner, disiplene, viser bort foreldrene som kom med sine små barn på armen. Det hendte ikke så ofte, men da ble Jesus SINT! Er det noen som skal få komme, så er det de minste, sier Jesus. Han gjør deres enkle tillit og tro til et eksempel for oss alle.

I Jesu samtid var barna verdsatt, men nederst på rangstigen. Når en lærer kom, slik som Jesus, måtte barna vike, og mennene trådte inn. Også kvinnene ble undertrykket i antikkens patriarkalske samfunn. Jesus snur opp ned på det. Han inviterer barn og kvinner inn. Jesus brøt så å si med alle gitte konvensjoner ved å inkludere de som ikke skulle synes. I tillegg inviterte han de marginaliserte gruppene, de utstøtte, de syke, de isolerte, landssvikerne og synderne. Ingen skulle holdes utenfor, for Gudsriket er for alle!

Sitat Bjørn Skogstad

Derfor er det helt utenkelig for den kristne kirke å ikke henvende seg til barn. Det et helt sentralt satsningsområde for menigheter over hele verden. I Norge engasjeres tusenvis av barn hver dag i våre menigheter. 39 500 ungdommer ble konfirmert i 2015 bare i Den norske kirke. Og langt flere nås gjennom trosopplæringstiltak, søndagsskoler, kor, klubber mm. Sånn sett skulle vel alt være greit? Allikevel vil jeg påstå at det er en meget sterk påvirkningsfaktor i vårt samfunn som sterkt begrenser norske barns mulighet til å få lære Jesus å kjenne.

Nemlig barnas egne foresatte!

Hva tenker jeg på? Jeg tenker på alle de foreldrene som synes den kristne tro og tradisjon er flott, og som døper sine barn, men som ikke prioriterer å ta med barnet på en gudstjeneste. Selv ikke når barnet er invitert til utdeling av fireårsbok. Hvordan skal barnet få et positivt forhold til kirken og etter hvert selv på et positivt forhold til tro og livssyn?

Eller jeg tenker på foresatte som kjører sine konfirmanter til kirken for å delta på obligatoriske gudstjenester, men som selv venter i bilen. Hvordan skal konfirmanten tolke  mangelen på engasjement hos sine foreldre?

Og helt til slutt: Hvordan kan foreldre som ønsker at deres barn skal få en kristen oppdragelse, la seg overkjøre av et FAU eller en velmenende og all-inkluderende rektor og så nærmest uten kamp velge bort skolegudstjenesten for sine barn?

Jeg vet at dette provoserer og jeg vet at mange foreldre er meget oppegående og våkne på dette. Men mange av oss ønsker ikke å bråke om slikt. Kanskje er man selv litt usikker i sin språkbruk mens andre er så direkte, veltalende og overkjørende….

Men i møte med krefter som i fullt alvor vil forby all religion, ja faktisk, så må man mene noe. Debattant Aksel Braanen Sterri får t.o.m med seg voksne oppegående mennesker i en agitasjon som plasserer alle religiøse ytringer og ritualer i samme bås som den verste jihadist. Det provoserer meg!

Og da kaller jeg på våkenhet og kampvilje hos alle de som i travelhetens, latskapens eller snillhetens navn direkte eller indirekte har hindret barna sine i å få høre om Jesus.

De verdier vi formidler til våre barn nå, blir toneangivende når våre barn overtar styringen. Dette dreier seg om vår felles fremtid og hva slags samfunn vi ønsker oss. Det har ingenting med intoleranse, fremmedgjøring eller fundamentalisme å gjøre. I bunn og grunn handler dette om hvilket menneskesyn vi ønsker å bringe til torgs.