Omvendelse og tilgivelse — fremdeles aktuelt?

Søndag 22. mai 2016 — Treenighetssøndag

Hva er egentlig synd, spurte en konfirmant meg i vår. Hun følte ikke noe behov for å be om tilgivelse. Hun er ikke alene. Vi gjør så godt vi kan. Må vi da i tillegg be om tilgivelse?

Jesus_rio

Tekst: Evangeliet etter Lukas kap. 24, 45-48

Da åpnet han deres forstand så de kunne forstå skriftene, og han sa til dem: «Slik står det skrevet: Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem. Dere er vitner om dette.

Alle kristne har et oppdrag – det er å bringe fortellingen om Jesus videre. Og i den fortellingen dukker to store ord opp — omvendelse og tilgivelse. I følge ham selv, så var det hensikten med at hans lidelse, død og oppstandelse — at vi skulle få tilgivelse for våre synder og vende om til ham. Jesus kom altså ikke uten et klart mål.

Per Fugelli, kjent debattant, stod nylig frem i avisen Vårt land og forsvarte den gudløse tro. Han hadde mange helter han så opp til. Jesus var en av dem, men ikke den eneste.

Slik målbærer han det mange tenker. Hvorfor må det være så mye Jesus? Er det ikke nok med å anerkjenne han som en betydelig tenker og religiøs leder? Og når jeg ser rundt meg, så ser jeg buddha-byster selges på Møbelringen, Jesus-kors henger som smykker i ørene og sjamanistiske drømmefangere pynter opp i de tusen hjem.  Religiøs tro er for mange blitt en miks av det man liker i de forskjellige trosretningene som så blandes til en salig-blanding.

Da blir ord som omvendelse til Jesus og tilgivelse for sine synder, ganske så anstrengende å forholde seg til.

Allikevel er dette kjerneord i den kristne tro. Og Jesus gir oss ikke slingringsrom i det hele tatt. «Jeg er….» sier Jesus gjentatte ganger, og bruker ord som sannheten, lyset, livet, veien. Han sier aldri at han er en av mange veier til Gud, aldri at han er en religiøs sannhetssøker sammen med andre.

— Er du veldig kristen, spurte en tiåring meg her om dagen. Han syntes nok jeg var det, men jeg klarte ikke å svare på det spørsmålet. I min forståelse av det å være kristen, så er man det, eller så er man det ikke. Det er ikke antallet gudstjenester eller bønner som forteller hvor kristen du er. Det er hvor din tilhørighet og tillit er det dreier seg om. Noen klarer ikke å gå i kirken, det vekker for mange følelser, allikevel er de Jesus-troende. Noen takker Gud i naturen, men aldri i kirken, der føler de seg ikke hjemme. Er ikke de også kristne? Jo!

Ingen andre enn Jesus tilbyr meg tilgivelse, når jeg med en våken samvittighet ser min tilkortkommenhet. Ingen andre tilbyr meg støtte gjennom livet og døden som Jesus. Derfor vender jeg meg mot Jesus uansett i hvilken retning livet mitt går. Det er der min tilhørighet og tillit ligger.