Tekst: Evangeliet etter Johannes kap. 6, 66-69

Etter dette trakk mange av disiplene seg unna og gikk ikke lenger omkring sammen med ham. Da spurte Jesus de tolv: «Vil også dere gå bort?» Simon Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»

Det skal mye mot til for å stå for noe. Særlig når dette noe, ikke helt samsvarer med hva «alle» andre sier og mener, tror, tenker og gjør. Derfor elsker jeg unge mennesker som tar sats og farger håret grønt og blått, som melder seg inn i et politisk parti, som vil bli verdensmestere, som engasjerer seg for asylsøkere, rettferdighet, klima og vern av ulv, som åpent forteller om sin tro og som mener noe, selv om «alle» andre rister på hodet av det.

Det er mange nok som følger mengden, som ikke vil stikke seg ut, som heller vil være blant de anonyme. Men uten mennesker som stikker seg ut fra mengden vil vi ikke ha noen å mene noe om, ingen å elske eller hate, ingen å bli provosert av, ingen som utfordrer egne holdninger. Du og jeg trenger mennesker som våger å gjøre noe annet, slik at vi selv danner meninger, holdninger og engasjement.

Hva er det egentlig de gjør, disse menneskene som gang etter gang står frem og skiller seg ut fra mengden. Har de en trang til å vise seg frem, en slags sykelig selvopptatthet. Vi liker å tenke at de har en baktanke med det. Da er det lettere å forstå. Men nei, det som skjer er at de følger sin overbevisning!

Det er ekte, det er ærlig. De lar seg engasjere av sin egen overbevisning. Derfor heier jeg på unge mennesker som tar konsekvensene av hva de mener, sier, tenker og tror på og viser det med tydelighet. Selv om jeg er dypt uenig med dem, og det er jeg ganske ofte!

Det er så lett å bli en i mengden. Når man er ung, er det lett å være radikal og i opprør. Det forventes på en måte at unge mennesker skal være litt uregjerlige og opprørske. Men, det går nok over, tenker vi og lar ungdommene være i fred. Og ofte går det over, ikke fordi de nødvendigvis endrer mening om det de synes er rett og galt, sant og rettferdig.

Men det kan begynne å bli slitsomt å holde på en overbevisning.

1.   Kanskje kjæresten mener at du må slappe av litt.

2.   Eller mor og far skjønner ikke helt hva du driver med, og vennene dine ser ikke poenget med å snakke om etisk handel hele tiden.

3.   Kanskje får du ikke drømmejobben fordi du ikke kler deg som alle andre på jobbintervjuet, eller ingen snakker med deg for du klarer ikke å holde kjeft om urettferdig behandling av andre.

Og etter hvert som åra går, når man har underkuet sine egne meninger lenge nok, blir det nesten umulig å være ærlig mot seg selv og følge sin egen overbevisning.

Vi har et veldig godt eksempel på en som sliter med å holde fast på sin overbevisning i teksten jeg nettopp leste, nemlig Peter. Jesus hadde provosert noe så skikkelig! Han så seg lei av mennesker som hang med for moro skyld, for å være en del av det religiøse showet. Nå satte han spiss på sine ord, og sa tydelig og klart i fra at her var det ikke underholdning som var viktigst, men tro og omvendelse, oppriktighet, ærlighet og sannhet.

Da var det mange som rynket på nesa og sa: «Vel, det var ikke det her jeg signa opp til, så alvorlig kan det vel ikke være. En må jo få unne seg litt uforpliktende moro i livet.» Og så gikk de. En etter en. Til slutt står det en liten flokk igjen. Blant dem de tolv som Jesus hadde headhuntet for å følge ham.

– Vil dere også gå, spør Jesus. Kanskje han likegodt skulle begynne forfra igjen.

Det er da vi omtrent hører at det knaker i hjernen og gnisser i hjertet til Peter. Han vil på en måte gå – for dette var tøffe og forpliktende ord. Men han kan ikke gå, for han har en overbevisning at Jesus virkelig er den han sier han er. Det pågår en dragkamp i ham, inntil han svarer: «Herre, hvem skal vi går til. Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»

Peter valgte å følge sin overbevisning, selv om det hadde vært lettere å la det være. Men tenk om han visste hva slags liv han skulle få. Vi vet, og vi vet at det i dag står en kirke i Roma oppkalt etter denne ellers så anonyme fiskeren fra Kapernaum, St. Peterskirken.

En annen som stod sammen med Peter og som delte hans overbevisning var Johannes. Denne unge mannen, den yngste av dem alle da Jesus kalte ham til å følge seg, kjente etter med ungdommens opprør og uro at denne Jesus, han skal jeg følge gjennom ild og vann. Og Johannes var den første av alle, som forstod at Jesus hadde stått opp fra de døde. Når alle de andre, redde og forskrekket så den åpne og tomme graven, forstod Johannes det hele – Jesus var selve livets Herre og dødens overvinner. Dette holdt han fast på hele livet, noe som førte ham til eksil på den isolerte øya Patmos, hvor han skrev den mektige bibelboken Johannes Åpenbaring og sitt eget Johannes-evangelium, ja, helt til han i år 100 døde som biskop i byen Efesos, 94 år gammel.

Peters og Johannes liv kunne gått en helt annen vei. Deres navn kunne ha forsvunnet i historien slik de aller fleste navn og personer har gjort. Men de ble stående, og vil bli stående for evig tid, fordi de fulgte sin tro og overbevisning om at Jesus var tidens og evighetens Herre.

Vi tenker gjerne at vi alle skal forsvinne inn i tidens tåke. «Om hundrede år er allting glemt», som Knut Hamsun skriver i et lett humoristisk dikt. Men skriften sier at «hver den som tror på ham, skal aldri gå fortapt, men ha evig liv».

–       Aldri bli borte, – aldri forsvinne, men vinne seg et evig navn.

Hårfarger og hår forsvinner. Moter endrer seg. Selv landegrenser, nasjoner, språk og kultur som vi tror er evige, endrer seg. Men det er noe som ikke endrer seg. Den som kjemper for menneskeverd fører en kamp for evigheten. Den som kjemper for rettferd og fred kjemper en kamp mot menneskets grådighet og hang til vold. Den kristne tro gir styrke til å stå nettopp i den kampen. Det kristne mennesket kan ikke la grådighet og vold vinne frem. Jesu ord til apostlene: «Vil også dere gå bort?», gjelder også oss.

La oss vinne oss et navn for evigheten ved å si nei! Vi går ikke bort. Vi står fast, for det er noe ved denne Jesus som jeg ikke kan forlate, som jeg velger å holde fast på.

De aller fleste av oss trives best i mengden. «Alene er sterk», roper Henrik Ibsen ut i et skuespill. Men det var i desperasjon og ensomhet.  I mengden søker vi hverandre, for støtte, for nærhet og for beskyttelse. Men bli ikke en i den mengden, som glemmer hvem du er og hvem du er døpt til.

Vi kan ikke alle bli statsministre, men vi kan alle bli oss selv, ærlige, åpne, entusiastiske og troverdige, med vår egen overbevisning intakt gjennom hele livet.

Amen