Månedlige arkiver: mai 2016

Konfirmasjonsgudstjeneste i Mangen kapell 29. mai 2016

 

Tekst: Evangeliet etter Johannes kap. 6, 66-69

Etter dette trakk mange av disiplene seg unna og gikk ikke lenger omkring sammen med ham. Da spurte Jesus de tolv: «Vil også dere gå bort?» Simon Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»

Det skal mye mot til for å stå for noe. Særlig når dette noe, ikke helt samsvarer med hva «alle» andre sier og mener, tror, tenker og gjør. Derfor elsker jeg unge mennesker som tar sats og farger håret grønt og blått, som melder seg inn i et politisk parti, som vil bli verdensmestere, som engasjerer seg for asylsøkere, rettferdighet, klima og vern av ulv, som åpent forteller om sin tro og som mener noe, selv om «alle» andre rister på hodet av det.

Det er mange nok som følger mengden, som ikke vil stikke seg ut, som heller vil være blant de anonyme. Men uten mennesker som stikker seg ut fra mengden vil vi ikke ha noen å mene noe om, ingen å elske eller hate, ingen å bli provosert av, ingen som utfordrer egne holdninger. Du og jeg trenger mennesker som våger å gjøre noe annet, slik at vi selv danner meninger, holdninger og engasjement.

Hva er det egentlig de gjør, disse menneskene som gang etter gang står frem og skiller seg ut fra mengden. Har de en trang til å vise seg frem, en slags sykelig selvopptatthet. Vi liker å tenke at de har en baktanke med det. Da er det lettere å forstå. Men nei, det som skjer er at de følger sin overbevisning!

Det er ekte, det er ærlig. De lar seg engasjere av sin egen overbevisning. Derfor heier jeg på unge mennesker som tar konsekvensene av hva de mener, sier, tenker og tror på og viser det med tydelighet. Selv om jeg er dypt uenig med dem, og det er jeg ganske ofte!

Det er så lett å bli en i mengden. Når man er ung, er det lett å være radikal og i opprør. Det forventes på en måte at unge mennesker skal være litt uregjerlige og opprørske. Men, det går nok over, tenker vi og lar ungdommene være i fred. Og ofte går det over, ikke fordi de nødvendigvis endrer mening om det de synes er rett og galt, sant og rettferdig.

Men det kan begynne å bli slitsomt å holde på en overbevisning.

1.   Kanskje kjæresten mener at du må slappe av litt.

2.   Eller mor og far skjønner ikke helt hva du driver med, og vennene dine ser ikke poenget med å snakke om etisk handel hele tiden.

3.   Kanskje får du ikke drømmejobben fordi du ikke kler deg som alle andre på jobbintervjuet, eller ingen snakker med deg for du klarer ikke å holde kjeft om urettferdig behandling av andre.

Og etter hvert som åra går, når man har underkuet sine egne meninger lenge nok, blir det nesten umulig å være ærlig mot seg selv og følge sin egen overbevisning.

Vi har et veldig godt eksempel på en som sliter med å holde fast på sin overbevisning i teksten jeg nettopp leste, nemlig Peter. Jesus hadde provosert noe så skikkelig! Han så seg lei av mennesker som hang med for moro skyld, for å være en del av det religiøse showet. Nå satte han spiss på sine ord, og sa tydelig og klart i fra at her var det ikke underholdning som var viktigst, men tro og omvendelse, oppriktighet, ærlighet og sannhet.

Da var det mange som rynket på nesa og sa: «Vel, det var ikke det her jeg signa opp til, så alvorlig kan det vel ikke være. En må jo få unne seg litt uforpliktende moro i livet.» Og så gikk de. En etter en. Til slutt står det en liten flokk igjen. Blant dem de tolv som Jesus hadde headhuntet for å følge ham.

– Vil dere også gå, spør Jesus. Kanskje han likegodt skulle begynne forfra igjen.

Det er da vi omtrent hører at det knaker i hjernen og gnisser i hjertet til Peter. Han vil på en måte gå – for dette var tøffe og forpliktende ord. Men han kan ikke gå, for han har en overbevisning at Jesus virkelig er den han sier han er. Det pågår en dragkamp i ham, inntil han svarer: «Herre, hvem skal vi går til. Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»

Peter valgte å følge sin overbevisning, selv om det hadde vært lettere å la det være. Men tenk om han visste hva slags liv han skulle få. Vi vet, og vi vet at det i dag står en kirke i Roma oppkalt etter denne ellers så anonyme fiskeren fra Kapernaum, St. Peterskirken.

En annen som stod sammen med Peter og som delte hans overbevisning var Johannes. Denne unge mannen, den yngste av dem alle da Jesus kalte ham til å følge seg, kjente etter med ungdommens opprør og uro at denne Jesus, han skal jeg følge gjennom ild og vann. Og Johannes var den første av alle, som forstod at Jesus hadde stått opp fra de døde. Når alle de andre, redde og forskrekket så den åpne og tomme graven, forstod Johannes det hele – Jesus var selve livets Herre og dødens overvinner. Dette holdt han fast på hele livet, noe som førte ham til eksil på den isolerte øya Patmos, hvor han skrev den mektige bibelboken Johannes Åpenbaring og sitt eget Johannes-evangelium, ja, helt til han i år 100 døde som biskop i byen Efesos, 94 år gammel.

Peters og Johannes liv kunne gått en helt annen vei. Deres navn kunne ha forsvunnet i historien slik de aller fleste navn og personer har gjort. Men de ble stående, og vil bli stående for evig tid, fordi de fulgte sin tro og overbevisning om at Jesus var tidens og evighetens Herre.

Vi tenker gjerne at vi alle skal forsvinne inn i tidens tåke. «Om hundrede år er allting glemt», som Knut Hamsun skriver i et lett humoristisk dikt. Men skriften sier at «hver den som tror på ham, skal aldri gå fortapt, men ha evig liv».

–       Aldri bli borte, – aldri forsvinne, men vinne seg et evig navn.

Hårfarger og hår forsvinner. Moter endrer seg. Selv landegrenser, nasjoner, språk og kultur som vi tror er evige, endrer seg. Men det er noe som ikke endrer seg. Den som kjemper for menneskeverd fører en kamp for evigheten. Den som kjemper for rettferd og fred kjemper en kamp mot menneskets grådighet og hang til vold. Den kristne tro gir styrke til å stå nettopp i den kampen. Det kristne mennesket kan ikke la grådighet og vold vinne frem. Jesu ord til apostlene: «Vil også dere gå bort?», gjelder også oss.

La oss vinne oss et navn for evigheten ved å si nei! Vi går ikke bort. Vi står fast, for det er noe ved denne Jesus som jeg ikke kan forlate, som jeg velger å holde fast på.

De aller fleste av oss trives best i mengden. «Alene er sterk», roper Henrik Ibsen ut i et skuespill. Men det var i desperasjon og ensomhet.  I mengden søker vi hverandre, for støtte, for nærhet og for beskyttelse. Men bli ikke en i den mengden, som glemmer hvem du er og hvem du er døpt til.

Vi kan ikke alle bli statsministre, men vi kan alle bli oss selv, ærlige, åpne, entusiastiske og troverdige, med vår egen overbevisning intakt gjennom hele livet.

Amen

Å låse opp fastlåste tanker og forestillinger

Søndag 29. mai 2016 — 2. søndag i treenighetstiden

Iblant blir jeg så forundret når jeg hører mennesker uttale seg. «Vet han ikke bedre», tenker jeg, «forstår du ikke det, det som er så åpenbart!». Da sier min kone: «Du må ikke forvente at folk forstår og tenker likt som deg.» Igjen og igjen går jeg i den fellen.

Renè Magritte - "Dette er ikke en pipe"

Renè Magritte – «Dette er ikke en pipe.»

Det var en mann som het Nikodemus. Han var fariseer og en av jødenes rådsherrer. Han kom til Jesus om natten og sa: «Rabbi, vi vet at du er en lærer som er kommet fra Gud. For ingen kan gjøre de tegnene du gjør, uten at Gud er med ham.» Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike.» «Hvordan kan en som er gammel, bli født?» sa Nikodemus. «Kan noen komme inn i mors liv igjen og bli født for andre gang?» Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike. Det som er født av kjøtt, er kjøtt, men det som er født av Ånden, er ånd. Undre deg ikke over at jeg sa til deg: ‘Dere må bli født på ny.’ Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.» «Hvordan kan dette skje?» spurte Nikodemus.  Jesus svarte: «Du er en lærer for Israel og vet ikke det? Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Vi taler om det vi vet og vitner om det vi har sett, men dere tar ikke imot vårt vitneutsagn. Hvis dere ikke tror når jeg taler til dere om det jordiske, hvordan kan dere da tro når jeg taler om det himmelske? Ingen annen er steget opp til himmelen enn han som er steget ned fra himmelen: Menneskesønnen, som er i himmelen.

I dagens tekst hører vi om Nikodemus som ikke forstår hva det betyr å bli født på ny. Han tenker helt bokstavelig, og dermed blir det helt feil. Noen forstår ikke når man snakker i overført betydning.

Jeg var i Sri Lanka sammen med en god venn. Der oppdaget vi at singalesere ikke forstod når vi spøkte med dem. Noen forstår ikke ironi.

Å fortelle evangeliet om Jesus til barn og ungdom er en spennende jobb. Men hvordan skal man gjøre det når barna aldri har snakket om Gud hjemme? De forstår ikke et religiøst språk.

Jesus utfordret sin samtids tilvante forestillinger i språk og handlinger. Han bruker overført betydning, han bruker ironi, han bruker et religiøst språk som hos noen vekker rasende reaksjoner. Han fikk mennesker til å tenke nytt, til å omfavne det ufattelige, til å se og forstå noe annet.

2016-05-29

Jeg liker å tro at jeg er åpen og fordomsfri. At jeg er i stand til å gripe nye tanker og ideer som kan berike mitt liv og mitt arbeid. Så går jeg i fellen hele tiden med å reagere når andre bruker et språk jeg ikke forstår, eller ikke forstår det jeg skjønner så godt.

Å bli utfordret til å tenke nytt og låse opp fastlåste tanker og forestillinger kan gjøre vondt uten at det er vondt ment. Det kan være vondt fordi jeg må tenke annerledes, forstå på en annen måte, danne nye holdninger. Det koster, men beriker også.

Jeg tror at vi alle er låst fast i holdninger, forestillinger og fordommer. Å tro at vi er frie og ubundne er en sterk overdrivelse. Her er det ingen forskjell på folk, uansett hvem vi er.

Men Jesus sier at det er en vei mot frihet. Guds ånd kan skape noe nytt ut av det gamle. Det er gode nyheter for deg som vil gå veien mot et friere liv. Der vi er bundet, er Ånden fri.

Omvendelse og tilgivelse — fremdeles aktuelt?

Søndag 22. mai 2016 — Treenighetssøndag

Hva er egentlig synd, spurte en konfirmant meg i vår. Hun følte ikke noe behov for å be om tilgivelse. Hun er ikke alene. Vi gjør så godt vi kan. Må vi da i tillegg be om tilgivelse?

Jesus_rio

Tekst: Evangeliet etter Lukas kap. 24, 45-48

Da åpnet han deres forstand så de kunne forstå skriftene, og han sa til dem: «Slik står det skrevet: Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem. Dere er vitner om dette.

Alle kristne har et oppdrag – det er å bringe fortellingen om Jesus videre. Og i den fortellingen dukker to store ord opp — omvendelse og tilgivelse. I følge ham selv, så var det hensikten med at hans lidelse, død og oppstandelse — at vi skulle få tilgivelse for våre synder og vende om til ham. Jesus kom altså ikke uten et klart mål.

Per Fugelli, kjent debattant, stod nylig frem i avisen Vårt land og forsvarte den gudløse tro. Han hadde mange helter han så opp til. Jesus var en av dem, men ikke den eneste.

Slik målbærer han det mange tenker. Hvorfor må det være så mye Jesus? Er det ikke nok med å anerkjenne han som en betydelig tenker og religiøs leder? Og når jeg ser rundt meg, så ser jeg buddha-byster selges på Møbelringen, Jesus-kors henger som smykker i ørene og sjamanistiske drømmefangere pynter opp i de tusen hjem.  Religiøs tro er for mange blitt en miks av det man liker i de forskjellige trosretningene som så blandes til en salig-blanding.

Da blir ord som omvendelse til Jesus og tilgivelse for sine synder, ganske så anstrengende å forholde seg til.

Allikevel er dette kjerneord i den kristne tro. Og Jesus gir oss ikke slingringsrom i det hele tatt. «Jeg er….» sier Jesus gjentatte ganger, og bruker ord som sannheten, lyset, livet, veien. Han sier aldri at han er en av mange veier til Gud, aldri at han er en religiøs sannhetssøker sammen med andre.

— Er du veldig kristen, spurte en tiåring meg her om dagen. Han syntes nok jeg var det, men jeg klarte ikke å svare på det spørsmålet. I min forståelse av det å være kristen, så er man det, eller så er man det ikke. Det er ikke antallet gudstjenester eller bønner som forteller hvor kristen du er. Det er hvor din tilhørighet og tillit er det dreier seg om. Noen klarer ikke å gå i kirken, det vekker for mange følelser, allikevel er de Jesus-troende. Noen takker Gud i naturen, men aldri i kirken, der føler de seg ikke hjemme. Er ikke de også kristne? Jo!

Ingen andre enn Jesus tilbyr meg tilgivelse, når jeg med en våken samvittighet ser min tilkortkommenhet. Ingen andre tilbyr meg støtte gjennom livet og døden som Jesus. Derfor vender jeg meg mot Jesus uansett i hvilken retning livet mitt går. Det er der min tilhørighet og tillit ligger.

Fred gjennom alt

Søndag 15. mai 2016 — Pinsedag

I min giftering er min kones navn og Joh. 14,27 inngravert. Bibelverset det viser til handler om en fred som er større enn all uro vi møter og lager oss. En fredsgave fra Gud. Det kan være godt å bli minnet på når livet krever mer enn det jeg synes jeg kan gi.  

fred

Tekst: Evangeliet etter Johannes kap. 14, 23-29

Jesus svarte: «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord. Det ordet dere hører, er ikke fra meg, men fra Far, han som har sendt meg. Dette har jeg sagt dere mens jeg ennå er hos dere. Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere. Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. Dere hørte at jeg sa: Jeg går bort, og jeg kommer til dere igjen. Hvis dere elsket meg, var dere glade for at jeg går til Far, for Far er større enn jeg. Nå har jeg sagt dere dette før det skjer, for at dere skal tro når det skjer.

Pinsedag er en festdag i vår kirke, og en helligdag i vår kristne kalender. Samtidig havner den lett i skyggen av jul og påske. Jul og påske handler om hendelser som er lette å huske. Pinsen derimot handler om nåtid, fortid og fremtid på en gang. Den handler om troen, om livet og om håpet. Store ting, som kan bli litt overveldende. Kort sagt kan vi si det slik: Uten julen, ingen frelser og bror blant oss. Uten Jesu oppstandelse, ingen seier over dødskreftene og håp for evigheten. Uten pinsen, ingen tro på noe av dette. Selve pinsehendelsen kan du lese om i Apostlenes gjerninger kap. 2 i Bibelen.

Gjennom Den hellige ånd er Gud og Jesus til stede i våre liv – alltid. På samme måte som vi bærer minnene med oss, er Ånden med oss. Minnene veier ingenting, de kan ikke måles, de kan ikke bevises. Ånden synes ikke, kan ikke måles, men er til stede for å minne oss om vår frelser og det han har gjort for oss. Den visker til vårt urolige sinn at vi er elsket, at vi er skapt og ønsket, at vi aldri er alene, og at Gud alltid hører oss når vi ber. Det er Åndens oppgave – å gi oss minnene tilbake når våre åndelige minner tørker ut. Å minne oss om at vi er Guds barn gjennom dåpens nåde. Slik er Ånden en kilde til fred, midt opp i våre knusktørre rasjonelle -og i blant, kaotiske liv. I dag visker den til deg: La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet – min fred gir jeg dere, ikke den fred verden gir!

En venn å ønske velkommen

Søndag 8. mai 2016 — Søndag før pinse

Lever du i ensomhet sammen med dine innerste tanker? Har du ingen å dele dem med eller lar du være å dele dem med din nærmeste? Bare tanken på å dele dine tanker kan være svimlende ubehagelig, men også befriende deilig.

alene

Tekst: Evangeliet etter Johannes kap. 16, 12-15

Jesus sier: Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og gjøre kjent for dere det som skal komme. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere. Alt det som min Far har, er mitt. Derfor sa jeg at han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere.

Tenk å finne en som tenker likt som deg selv, i hvert fall en gang i livet? Tenk så deilig å slippe å forklare, fortelle, beskrive og begrunne hvorfor du gjør som du gjør og sier det du sier! Av og til opplever vi at to sjeler tenker samme tanke. Det er så flott at vi spontant stanser opp og kommenterer det. Tenk å ha det slik hele tiden! Tenk å finne en som bare kjenner deg helt til bunns. For en befriende tanke!

Den kristne kirke forteller om en slik bunnløs enhet.  Ikke bare i treenighetens mysterium mellom Faderen, Sønnen og Ånden, men også om ditt og mitt fellesskap med Den hellige ånd. Ånden kjenner oss til bunns og går i forbønn for oss innfor Gud med sukk uten ord. Sukk som er så samstemt med Gud at selv ord blir unødige. Slik står det i brevet til Romerne: «På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord.»

En slik venn lukker jeg gjerne opp for. En som kan ta mine innerste tanker, og løfte de frem for Gud.   Du trenger ikke engang å forstå det for at det skal fungere. Troens logikk tilsier at dette gir perfekt mening. Så hvorfor lukke dine tanker inne i ensomhet, når det lukkes opp for deg til Gud. Ønsk Ånden velkommen, det er svimlende befriende!