Søndag 24. april 2016 — 5. søndag i påsketiden
Jeg har tenkt mye på deg i det siste, sa han da vi møttes på Kiwi, «kan jeg få ta deg i hånda og gi deg en takk!» Det var hyggelig å møte han Jostein igjen. Min gamle kateket som lærte meg å undre meg over det usynlige.
Tekst: Evangeliet etter Johannes kap. 17,6-11
Jesus bad: Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du ga meg fra verden. De var dine, og du ga meg dem, og de har holdt fast på ditt ord. Nå vet de at alt som du har gitt meg, er fra deg. For jeg har gitt dem de ord du ga meg, og de har tatt imot dem. Nå vet de i sannhet at jeg er gått ut fra deg, og de har trodd at du har sendt meg.
Jeg ber for dem. Jeg ber ikke for verden, men for dem som du har gitt meg, for de er dine. Alt mitt er ditt, og det som er ditt, er mitt, og jeg er blitt herliggjort gjennom dem. Jeg blir ikke lenger i verden, men de er i verden, og jeg går til deg. Hellige Far, bevar dem i ditt navn, det navnet du har gitt meg, så de kan være ett, slik som vi er ett.
Hva sier vi til mennesker vi ber for når vi møtes? Sjelden hører jeg at de har bedt for meg, men ganske ofte at de har tenkt på meg. Det går mye for det samme. Vi er litt forsiktige i vår språkbruk i vår nøkterne, nordiske kristentro. Men det gjør godt å vite at noen ber for deg. Da er det håp.
I dagens tekst leser vi at Jesus ber for alle sine venner. Gjelder det deg og meg? Ja, jeg tror det. Alle vi som en gang har blitt døpt til Faderen og Sønnen og Den hellige Ånds navn er med i den bønnen. I dåpen sies det: «Vi forenes med Jesus Kristus til et nytt liv og innlemmes i den kristne kirke.» Det er store ord, mektige ord. Og hvis de er sanne, gir de grunn til takknemlighet og glede.
Men hvorfor ber egentlig Jesus for oss? Trenger han det? Er ikke Jesus helt til å stole på. Jo, det tror jeg. Men vi, i motsetning til Jesus, er her, midt i denne verden. Vi står med bena midt i vår verden, en verden full av gleder, men også sorger. Full av liv, men også død, full av skuffelser, men også håp.
Den store forfatteren og misjonæren Paulus, skriver at ingenting kan skille oss fra Kristi kjærlighet. Hverken «Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd». Ingenting!
Men nød, angst og sult gjør noe med oss. Vi kan begynne å tvile og miste vår frimodighet. I møte med det onde mister noen troen fullstendig. Da er det godt at noen tenker på deg! Da er det godt å vite at noen holder ditt ansikt og navn opp foran Gud og sier: Glem ikke ditt barn! Og Gud, som en gang tok deg inn i sin kirke, husker. Husk det!