Månedlige arkiver: april 2016

Jesus – en sosialist, anarkist, utopist eller bare en idealist?

Søndag 1. mai 2016 — Søndag i kirkeåret: 1. mai

Da jeg vokste opp var arbeiderlaget på Bjørkelangen invitert til gudstjeneste hver 1. mai. Noen lot være å gå i kirken den dagen, ettersom de betraktet den som en venstre-politisk markering. I dag forstår jeg bedre hvor modig sokneprest Hemstad var, som så forbi menneskeskapte skillelinjer.

red

Tekst: Evangeliet etter Matteus kap. 20. 25-28

Men Jesus kalte dem til seg og sa: «Dere vet at folkenes fyrster undertrykker dem, og stormennene deres styrer med hard hånd. Men slik skal det ikke være blant dere. Den som vil bli stor blant dere, skal være tjeneren deres, og den som vil være først blant dere, skal være slaven deres. Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.»

Nylig utgav Bibelselskapet en bibel som heter Fattigdoms- og rettferdighetsbibelen.  Det er den samme tekstutgaven som ble utgitt i 2011, men i den er nesten 3000 vers som handler om fattigdom og rettferdighet, markert med farge. Å kjempe mot fattigdom og urett er en sentral del av Bibelens tale til oss. Så at kristne menn og kvinner skal omtale, påtale og utfordre urett og fattigdom er en selvfølgelighet.  At noen politikere og statsråder reagerer på at kirken har en sosial-etisk stemme og derfor beskriver kirken som sosialistisk, er direkte trist. Samtidig har heller ikke kirken vært god til å irettesette makta, fordi kirken selv har vært en del av maktapparatet.

Fra reformasjonen av ble kirken kongens talerør ut i landet. Derfor ble også kirkens prester statens embedsmenn og gitt et ansvar langt utover det å være hyrder for sine menigheter. Men nå er Den norske kirke selvstyrt. Nå kan kirken tale friere enn noen gang imot urett som begås, også i statens maktstruktur. Derfor snakker biskopene om flyktninger og deres rett til en verdig behandling. Derfor påtales urett overfor rom-folk eller minoriteter i eget land. Derfor presser Kirkens Nødhjelp på for å forby skatteparadiser og strukturer som skaper fattigdom, derfor kjemper Kirkens Bymisjon mot diskriminering og sosial dumping.

Akkurat som politikere skal være folkets tjenere, ikke folkets herskere, skal den kristne kirke være en tjener for sine medmennesker. Vårt forbilde er Jesus selv, som kom for å tjene oss.

Jesu bror, Jakob, advarer dem som samler seg rikdom på bekostning av andres rettigheter:

Og nå, dere rike! Gråt og klag over all den ulykke som skal komme over dere! ….Dere har brukt endetiden til å samle skatter! Men hør: Den roper høyt, den lønnen dere holdt tilbake fra arbeiderne som skar åkrene deres, og nødropet fra dem som høster inn, har nådd fram til Herren Sebaots øre. (Jak 5,1-4.)

Dette er ikke venstre- eller høyrepolitikk. Utopi? Idealisme? Nei, dette er Guds vilje med vår verden. Dette er rettferdighet! At rettferd skal råde mellom oss. Vi kan være uenige om mangt, men vi må aldri slutte å kjempe for menneskets verd og rettferd oss i mellom.

Det er godt å vite at noen tenker på deg

Søndag 24. april 2016 — 5. søndag i påsketiden

Jeg har tenkt mye på deg i det siste, sa han da vi møttes på Kiwi, «kan jeg få ta deg i hånda og gi deg en takk!» Det var hyggelig å møte han Jostein igjen. Min gamle kateket som lærte meg å undre meg over det usynlige.

be

Tekst: Evangeliet etter Johannes kap. 17,6-11

Jesus bad: Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du ga meg fra verden. De var dine, og du ga meg dem, og de har holdt fast på ditt ord. Nå vet de at alt som du har gitt meg, er fra deg. For jeg har gitt dem de ord du ga meg, og de har tatt imot dem. Nå vet de i sannhet at jeg er gått ut fra deg, og de har trodd at du har sendt meg.

Jeg ber for dem. Jeg ber ikke for verden, men for dem som du har gitt meg, for de er dine. Alt mitt er ditt, og det som er ditt, er mitt, og jeg er blitt herliggjort gjennom dem.  Jeg blir ikke lenger i verden, men de er i verden, og jeg går til deg. Hellige Far, bevar dem i ditt navn, det navnet du har gitt meg, så de kan være ett, slik som vi er ett.

Hva sier vi til mennesker vi ber for når vi møtes?  Sjelden hører jeg at de har bedt for meg, men ganske ofte at de har tenkt på meg. Det går mye for det samme. Vi er litt forsiktige i vår språkbruk i vår nøkterne, nordiske kristentro. Men det gjør godt å vite at noen ber for deg. Da er det håp.

I dagens tekst leser vi at Jesus ber for alle sine venner. Gjelder det deg og meg? Ja, jeg tror det. Alle vi som en gang har blitt døpt til Faderen og Sønnen og Den hellige Ånds navn er med i den bønnen. I dåpen sies det: «Vi forenes med Jesus Kristus til et nytt liv og innlemmes i den kristne kirke.» Det er store ord, mektige ord. Og hvis de er sanne, gir de grunn til takknemlighet og glede.

Men hvorfor ber egentlig Jesus for oss? Trenger han det?  Er ikke Jesus helt til å stole på. Jo, det tror jeg. Men vi, i motsetning til Jesus, er her, midt i denne verden. Vi står med bena midt i vår verden, en verden full av gleder, men også sorger. Full av liv, men også død, full av skuffelser, men også håp.

Den store forfatteren og misjonæren Paulus, skriver at ingenting kan skille oss fra Kristi kjærlighet. Hverken «Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd». Ingenting!

Men nød, angst og sult gjør noe med oss.  Vi kan begynne å tvile og miste vår frimodighet. I møte med det onde mister noen troen fullstendig. Da er det godt at noen tenker på deg! Da er det godt å vite at noen holder ditt ansikt og navn opp foran Gud og sier: Glem ikke ditt barn!  Og Gud, som en gang tok deg inn i sin kirke, husker. Husk det!

 

Ærlighet demper angst

Søndag 17. april 2016 — 4. søndag i påsketiden

Det gjør inntrykk å se unge mennesker fortelle åpent om sine utfordringer i beste sendetid på NRK. Ungdommene sliter psykisk og fysisk med liv og idealer. De trenger hjelp for å få de til å passe sammen. To av Jesu nærmeste venner trengte også hjelp for å håndtere virkeligheten.  

Tekst: Evangeliet etter Johannes kap. 14,1-11

«La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.» Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.»

Da sier Filip: «Herre, vis oss Far, det er nok for oss.» Jesus svarer: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si: ‘Vis oss Far’? Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger. Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld.»

Jesus hadde flere ganger sagt at han var på vei til et annet sted. Han hadde snakket om at han skulle dø, at han skulle gjenoppstå, men ingen stilte spørsmål til hva han sa. Nå gjentar han det hele med andre ord, og han ber dem om å ikke være redde.

Men det er akkurat det Thomas er! Han er skremt av tanken på at Jesus skal dra fra ham. Han spør, åpent og ærlig, hvor Jesus skal. Han burde kanskje ha visst det, men nå klarer han ikke å holde igjen lenger. Svaret han får, har trøstet, inspirert og hjulpet mennesker siden: Jeg er veien, sannheten og livet!  Også Filip får svar på sitt «umulige» spørsmål. Han ber Jesus vise ham Gud.  Jesus peker på seg selv.

Filip og Thomas våger å spørre de enkle og ærlige spørsmålene. Jeg har alltid beundret dem som klarer det. Det er så mange ganger jeg har ønsket å spørre men ikke våget, fordi jeg tenker at mine spørsmål er dumme. Så våger noen å spørre, og det viser seg at mange lurer på akkurat det samme. Takk til deg som stiller spørsmål når du ikke forstår. Du har hjulpet mange flere enn deg selv!

2016-04-17-sitatKanskje det er en god måte å møte mennesker på som ikke får livet til å fungere. Å spørre dem hva de strever med og hva de lengter etter. Sette ord på det. Kanskje det hjelper oss å forstå dem. Og kanskje de kan se at det å ikke strekke til er noe vi alle kjenner på. Det er ikke så farlig å ikke strekke til på alle plan. Det er ikke så farlig å skilles. Det som er farlig er å ikke spørre, ikke snakke, ikke være åpen og ærlig om det. Det gjelder også i vårt åndelige liv.  Våger vi å skjelle på Gud når vi er opprørt? Våger vi å kjenne på våre egne følelser, snakker vi om det som er vanskelig med Gud, med våre medvandrere, med våre fortrolige? Eller tror vi al ingen andre føler som oss, og derfor ikke kan hjelpe? Han, som kaller seg veien, sannheten og livet, tåler hele deg. Spør!

…når Gud får fordele, får alle nok…

Søndag 10. april 2016 — 3. søndag i påsketiden

Slik er deler av teksten når vi synger vårt bordvers. Synger du ikke bordvers? En takk til Gud for maten er en fin påminnelse om at vi ikke lever alene.   

Tekst: Evangeliet etter Markus kap. 6, 30-44

Apostlene samlet seg igjen hos Jesus og fortalte ham om alt de hadde gjort, og alt de hadde lært folket. Og han sa til dem: «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt!» For det var så mange som kom og gikk at de ikke fikk tid til å spise engang.

Så dro de ut med båten til et øde sted for å være alene. Men mange så at de dro bort, og kjente dem igjen, og fra alle byene strømmet folk sammen til fots og nådde fram før dem. Da Jesus gikk i land, fikk han se en mengde mennesker. Han fikk inderlig medfølelse med dem, for de var som sauer uten gjeter. Og han ga seg til å undervise dem om mange ting.

Det var nå blitt sent på dagen, og disiplene kom til ham og sa: «Stedet er øde, og det er alt blitt sent. Send dem fra deg, så de kan dra til gårdene og landsbyene her omkring og kjøpe mat.» Men Jesus svarte: «Dere skal gi dem mat!» De sa: «Skal vi kanskje gå og kjøpe brød for to hundre denarer, så de kan få spise?»  «Hvor mange brød har dere?» spurte han. «Gå og se etter!» Da de hadde gjort det, sa de: «Fem brød og to fisker.» Så sa han at de skulle la alle danne matlag og sette seg i det grønne gresset. Og de slo seg ned, rekke ved rekke – noen på hundre og noen på femti. Så tok han de fem brødene og de to fiskene, løftet blikket mot himmelen og ba takkebønnen, brøt brødene i stykker og ga til disiplene, for at de skulle dele ut til folk. De to fiskene delte han også ut til alle. Og alle spiste og ble mette. Etterpå samlet de opp tolv fulle kurver med brødstykker og fisk. Det var fem tusen menn som hadde spist.

Mange ganger vet jeg mine barn har vært flaue av meg. For jeg har vært ganske sta på det å synge bordvers, selv når vi har gjester. Det har ikke vært min hensikt å bry mine gjester, men det har rett og slett vært et ønske om å gi Gud en takk for maten. Man er ingen mindre god kristen hvis man ikke synger for maten, men det skader heller ikke.

Det var flere måter Jesus viste omsorg for mennesker han møtte. En av dem var å gi de sultne mat. Det gjorde han selv om alle hans egne ressurser ble tømt. Fortellingen i dag viser det med all tydelighet. Hans venner ville ikke gi bort maten, for de så at det ikke var ikke nok til alle. Selv om de brukte hele reisekassen sin på 200 denarer (Jesu følge var ganske stort, og de hadde en reisekasse) ville det ikke vært nok. Skulle de blakke seg helt for å gi mat til kun noen i mengden…? Ja, sier Jesus, og underet skjer. Alle får mat, og det blir mat til overs. Derfor synger vi «når Gud får fordele får alle nok.»

Ingen av oss tryller mat på bordet. Vi må alle kjøpe maten for penger skapt i arbeid og strev. Så at barna takker sine forsørgere for maten er godt og riktig. Og til slutt så takkes Gud selv. For vår jord bærer mat nok til alle. Jorden har en fantastisk egenskap til å produsere mat, og mange kloke bønder og forskere bidrar til å øke matproduksjonen i takt med befolkningsveksten. At folk sulter i hjel, enten det skjer i Syria eller Etiopia har ingenting med manglende mat å gjøre. Det er vår evne og vilje til å distribuere, fordele og gi mat som svikter. At krig er menneske -og gudsfiendtlig forstår vi alle, men det er også renspikket kapitalisme når den holder oss tilbake fra å hindre nød. Vi må finne løsninger som fordeler jordens matressurser slik at alle får nok. Jesus underviste og viste i praksis hvordan: Forkynn ansvar, ta ansvar, vis ansvar.