Tåler din tro motstand?

Søndag 3. april 2016 — 2. søndag i påsketiden

En ung mann mistet sin kjære. Selv om han bad og tryglet Gud om et under, døde hun. Hans tro ble begravet sammen med sin kjære. En kvinne mistet sitt barn. Til tross for inderlig bønn, døde barnet. Hennes tro har siden trøstet mange i samme situasjon. Hvorfor mister én sin tro, mens en annen blankpusser den i møte med det vonde?

røtter

Tekst: Peters første brev kap. 1,3-9

Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, til en arv som aldri forgår, aldri skitnes til og aldri visner. Den er gjemt i himmelen for dere, dere som i Guds kraft blir bevart ved tro så dere når fram til frelsen. Den ligger alt ferdig til å bli åpenbart ved tidens ende.

Derfor kan dere juble av glede, selv om dere nå en kort tid, om så må være, har det tungt i mange slags prøvelser. Slik blir troen deres prøvet. Selv forgjengelig gull blir prøvet i ild. Troen, som er mye mer verdt, må også prøves, så den kan bli til pris og herlighet og ære for dere når Jesus Kristus åpenbarer seg. Ham elsker dere, enda dere ikke har sett ham; ham tror dere på, enda dere nå ikke ser ham. Og dere jubler og er fylt av en glede så herlig at den ikke kan rommes i ord, for dere når troens mål: frelse for deres sjeler.

Deler av dagens tekst leses ved graven til alle som blir begravet i Den norske kirke. «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde.» Presten lovpriser Gud, men for noen er dette døde ord. De har allerede mistet håpet. Det døde samtidig med den døde. Og i skuffelsen over Guds manglende inngripen ble troen skjøvet i bakgrunnen og «glemt».

Hvordan kan troen overleve tragedien? Her skal jeg trå veldig varsomt, for jeg vet at i møte med det håpløse, død, tvil, lengsel og tro som forsvinner, er vi skjøre og lette å knuse. Det kreves håndlag, empati, tid og romslighet.  Men andre påskedag var jeg på gudstjeneste i Mangen kapell. Der satte presten Fredrik Larsen-Mehren ord på noe vesentlig; nemlig at Jesu oppstandelse forandret verden. Fra den dagen lever håpet, helt uavhengig av meg og min skiftende evne til å tro på det. Når mitt håp ikke klarer å omfavne virkeligheten, når skuffelsen er så stor at troen dør ut, er håpet der allikevel. Jesu oppstandelse blir garantien for håpets eksistens og virkelighet. Håpet om livet venter på den håpløse, den venter, tålmodig, på å bli funnet igjen.

2016-04-03-sitat

Jeg vet at hvis min kristne tro er bygget på følelsesmessige gode og sterke opplevelser, gjerne i ungdommen, så står den på et vaklende reisverk. Tro som er bygget opp av følelser og religiøse lengsler tåler liten motstand. Den vakler i møte med død, sorg og det onde. Røttene klarer ikke å holde igjen for stormende følelser. Er troen forankret i Jesu oppstandelse har den et helt annet rotsystem. Den faller ikke overende når følelser, erfaringer og livshistorie endrer seg.

For mitt og ditt liv er i konstant endring. Hvis troen skal henge ved, må den være smidig og sterkt forankret. Som en skygge ved våre føtter, ute av stand til å forlate sin bærer. Hvordan kan den bli slik? Jo, ved å ha en annen kilde til liv enn meg selv. En som tåler både liv og død. Jesus.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.