Månedlige arkiver: mars 2016

Tåler din tro motstand?

Søndag 3. april 2016 — 2. søndag i påsketiden

En ung mann mistet sin kjære. Selv om han bad og tryglet Gud om et under, døde hun. Hans tro ble begravet sammen med sin kjære. En kvinne mistet sitt barn. Til tross for inderlig bønn, døde barnet. Hennes tro har siden trøstet mange i samme situasjon. Hvorfor mister én sin tro, mens en annen blankpusser den i møte med det vonde?

røtter

Tekst: Peters første brev kap. 1,3-9

Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, til en arv som aldri forgår, aldri skitnes til og aldri visner. Den er gjemt i himmelen for dere, dere som i Guds kraft blir bevart ved tro så dere når fram til frelsen. Den ligger alt ferdig til å bli åpenbart ved tidens ende.

Derfor kan dere juble av glede, selv om dere nå en kort tid, om så må være, har det tungt i mange slags prøvelser. Slik blir troen deres prøvet. Selv forgjengelig gull blir prøvet i ild. Troen, som er mye mer verdt, må også prøves, så den kan bli til pris og herlighet og ære for dere når Jesus Kristus åpenbarer seg. Ham elsker dere, enda dere ikke har sett ham; ham tror dere på, enda dere nå ikke ser ham. Og dere jubler og er fylt av en glede så herlig at den ikke kan rommes i ord, for dere når troens mål: frelse for deres sjeler.

Deler av dagens tekst leses ved graven til alle som blir begravet i Den norske kirke. «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde.» Presten lovpriser Gud, men for noen er dette døde ord. De har allerede mistet håpet. Det døde samtidig med den døde. Og i skuffelsen over Guds manglende inngripen ble troen skjøvet i bakgrunnen og «glemt».

Hvordan kan troen overleve tragedien? Her skal jeg trå veldig varsomt, for jeg vet at i møte med det håpløse, død, tvil, lengsel og tro som forsvinner, er vi skjøre og lette å knuse. Det kreves håndlag, empati, tid og romslighet.  Men andre påskedag var jeg på gudstjeneste i Mangen kapell. Der satte presten Fredrik Larsen-Mehren ord på noe vesentlig; nemlig at Jesu oppstandelse forandret verden. Fra den dagen lever håpet, helt uavhengig av meg og min skiftende evne til å tro på det. Når mitt håp ikke klarer å omfavne virkeligheten, når skuffelsen er så stor at troen dør ut, er håpet der allikevel. Jesu oppstandelse blir garantien for håpets eksistens og virkelighet. Håpet om livet venter på den håpløse, den venter, tålmodig, på å bli funnet igjen.

2016-04-03-sitat

Jeg vet at hvis min kristne tro er bygget på følelsesmessige gode og sterke opplevelser, gjerne i ungdommen, så står den på et vaklende reisverk. Tro som er bygget opp av følelser og religiøse lengsler tåler liten motstand. Den vakler i møte med død, sorg og det onde. Røttene klarer ikke å holde igjen for stormende følelser. Er troen forankret i Jesu oppstandelse har den et helt annet rotsystem. Den faller ikke overende når følelser, erfaringer og livshistorie endrer seg.

For mitt og ditt liv er i konstant endring. Hvis troen skal henge ved, må den være smidig og sterkt forankret. Som en skygge ved våre føtter, ute av stand til å forlate sin bærer. Hvordan kan den bli slik? Jo, ved å ha en annen kilde til liv enn meg selv. En som tåler både liv og død. Jesus.

God påske!

Påskedag

Tro det utrolige, og ta del i en verden av håp! 

torinokledet

Tekst: Evangeliet etter Johannes kap. 20, 1-10.

Tidlig om morgenen den første dagen i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven. Da ser hun at steinen foran graven er tatt bort. Hun løper av sted og kommer til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sier: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.» Da dro Peter og den andre disippelen ut og kom til graven. De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først. Han bøyde seg fram og så linklærne ligge der, men gikk ikke inn i graven. Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv. Da gikk den andre disippelen også inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde. Fram til da hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han måtte stå opp fra de døde. Disiplene gikk så hjem.

Johannes var raskest. Han var yngre enn Peter, og hadde fortsatt ungdommens styrke og smidighet i seg. Men vel fremme var det Peter,som hivende etter pusten brøt alle tabuer. Han gitt rett inn i graven! Han var ikke  redd, men besatt av å få vite hva som hadde skjedd med Mesterens kropp. Kun likklærne lå igjen. Da skjønte Johannes hva som hadde skjedd, og han trodde.

Halleluja! Det er gledesropet i vår kirke. Det betyr «lovpris Gud». I dag er det god grunn til å ta det frem, selv om du aldri bruker det ellers. For Jesus er ikke død, hverken da eller i dag.  Evangeliene er, alle fire, bygget rundt denne utrolige hendelsen. Ja, hele den kristne kirkes eksistens bygger på dette ene utrolige – at Jesus sto opp fra graven.

Vi er ikke ment til å stå opp igjen etter vår død. Naturkreftene kjemper vi ikke mot. Døden kommer til oss alle. Jesus hadde ved noen få tilfeller endret dødens tidspunkt, hans nære venn Lasarus var et levende bevis på det. Men nå, nå hadde selve Mesteren brutt dødens jerngrep og stått opp igjen.

Derfor sier vi halleluja. Derfor synger vi håp i våre kirker, derfor jubler våre hjerter når vi ønsker hverandre «God Påske». Kristus er oppstanden, ja, han er sannelig oppstanden. Døden skal ikke lenger herske over oss, men livet.

Står man utenfor og ser på gleden i den kristne menighet over Jesu oppstandelse, kan det virke merkelig og overdrevent. Tenk da at det er dette vår tro bygger sin eksistens på – at Jesus virkelige brød dødens makt, og at vi, slik som Johannes, tror. Gud besøkte vår verden i Jesus, og der vår verden ender, lever han videre. Og han har lovet å kalle oss alle inn til seg.  Halleluja!

En levende død, overdådig sløsing og en omstridt predikant på tur

Søndag 20. mars 2016 – Palmesøndag

Det var litt av et følge som kom til byen. Lasarus, han som alle visste var død. Jesus, som vekket Lasarus opp til livet og Maria, som brukte en årslønn på et blunk! Folket jublet og fulgte spent med! Hva kom nå?

palmegren

Tekst: Evangeliet etter Johannes kap. 12,1-13

Seks dager før påske kom Jesus til Betania der Lasarus bodde, han som Jesus hadde vekket opp fra de døde. Der ble det holdt et festmåltid for ham. Marta vartet opp, og Lasarus var blant dem som lå til bords sammen med ham. Da kom Maria med et pund ekte, kostbar nardussalve, og med den salvet hun Jesu føtter og tørket dem med håret sitt. Hele huset ble fylt av duften. Da sa Judas Iskariot, en av disiplene, han som siden forrådte ham: «Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige?» Dette sa han ikke fordi han hadde omsorg for de fattige, men fordi han var en tyv. Det var han som hadde pengekassen, og han pleide å ta av det som ble lagt i den. Men Jesus sa: «La henne være! Hun har spart salven til den dagen jeg skal begraves. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid.»

Det ble kjent i den store mengden av jøder at Jesus var i Betania. Nå kom de dit, ikke bare for hans skyld, men også for å se Lasarus, som han hadde vekket opp fra de døde. Da la overprestene planer om å drepe Lasarus også. For mange av jødene dro dit på grunn av ham og kom til tro på Jesus. Dagen etter fikk folkemengden som var kommet til festen, høre at Jesus var på vei inn i Jerusalem.  Da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham, og de ropte:

           Hosianna!
           Velsignet er han som kommer
           i Herrens navn,
           Israels konge!

Palmesøndag har navnet sitt etter palmegreinene folket viftet med da Jesus red inn i Jerusalem. Dagen danner opptakten til påskeuken. Det er vanlig å lage opptog i våre kirker, hvor vi vifter med greiner av mer lokal flora.

Opptakten til den første palmesøndag var dramatisk. Jesus var allerede truet på livet. Nå blir også Lasarus planlagt drept.  Lasarus var godt kjent og hans død var på alles lepper. Nå står han levende foran dem, underet lar seg ikke benekte. Drapet på den levende døde blir planlagt. Hans søster Maria har nettopp brukt en årslønn på å salve Jesus. Importert nardussalve med en verdi av 300 denarer tilsvarte en årslønn for en vanlig arbeider. Et ufattelig sløseri! Men de tre søsknene Maria, Marta og Lasarus la ingenting imellom i sin hengivenhet til Jesus.

Folket været at noe var på gang. Slike hendelser skjedde ikke uten grunn. Her måtte det være noe utenom det vanlige. Ryktene løp foran Jesus, palmegreiner ble kuttet, sangen runget, man hilste Jesus velkommen til byen. Sangen runget som om det var den nye kongen som kom!

Det er spennende å lese om det politiske spillet som utspant seg rundt Jesu person. Jerusalem var et politisk og religiøst vepsebol. House of Cards er enkelt å følge i forhold. Men det bunnet til syvende og sist ut i Jesus. Det er reaksjonen på hans liv og forkynnelse som vekker folket, som så presser øverstepresten, som igjen bruker det politiske og militære apparatet for å nøytralisere ham.

Jesus lokker det beste, men også det verste frem i mennesker. Det ser vi tydelig i fortellingene vi finner i de fire evangeliene i Bibelen. Hengivenhet, hat, undring, vantro, aksept og forkastelse. Han må ha hatt en underlig virkning på mennesker. Festen i Betania, jubelen ved Jerusalems porter, og en pengegrisk disippel innleder påskens drama. Følg med! Fortsettelse følger…..

Dagen verden ble forandret

Søndag 13. mars 2016 — Maria budskapsdag

Tekst: Evangeliet etter Lukas kap. 1, 39-45

gravid

Dagen Maria fra Nasaret fikk beskjed om at hun skulle føde Jesus, forandret verden for alltid. Derfor har også den dagen vakt reaksjoner og latterliggjørelse siden. «Tror du at Gud la et lite frø inn i Maria», spurte en konfirmant meg om forrige uke. No problem, svarte jeg, hvis Gud kan skape verden så høres det verken usannsynlig eller umulig ut.  

Men Maria var ikke alene om å oppleve en uventet graviditet. Også hennes slektning Elisabeth opplevde å bli gravid i høy alder. Møtet mellom de to forløp slik:

Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse.»

Det er en vesensforskjell mellom Maria og Elisabeth. Elisabeth fikk barn sammen med sin ektefelle Sakarja. Maria derimot, fikk beskjed om å føde et barn uten en jordisk far. Gud, som er i verden, men som ikke er av verden, grep inn og forstyrret naturens orden. Gud selv valgte å bli synlig for oss, gjennom Marias sønn.  Teologien kaller dette for inkarnasjonen.

Jeg forstår at mennesker som ikke har en religiøs tro reagerer på en slik fortelling. De kunne like gjerne lese fantasiene om den greske gudesønnen Herakles’ liv og levnet. Men resultatet av at Jesus kom til verden, er ganske annerledes. Herakles kan ikke bekreftes av historiske fakta. Jesus derimot kan det. Få forskere vil benekte Jesu eksistens. Og som et resultat av hans liv og handlinger oppstod det en tro som har forandret verden og måten vi tenker på. Den kristne kirke, i alle dens mange former, lever godt — også i vår tid.

Sitat Bjørn Skogstad

Mange har avskrevet Jesus og hans innvirkning på menneskeheten. Allikevel er den der, i generasjon etter generasjon. Og stadig nye grupper mennesker kommer til tro. Et misjonærpar jeg kjenner, Sigmund og Ingjerd Evensen, forteller om hele landsbyer som kommer til tro blant urbefolkningen i Papua Ny Guinea. Etter at de fikk oversatt fortellingen om Jesus til sitt eget språk, begynte de å tro på ham. Tenk, på Papua Ny Guinea! Det er helt utrolig at mennesker fra alle land, alle stammer og språk, tiltrekkes av Marias sønn, Jesus. Han må virkelig være noe for seg selv. Og det kan vel sies å være kjernen. Han er noe for seg selv, og han kom for å være noe for alle andre. Til alle tider.

Hvorfor har vi så vanskelig for å tro?

6. mars 2016 — 4. søndag i fastetiden

Nær hundre og tyve tusen nordmenn har sett dokumentarfilmen om Snåsamannen. Jeg er en av dem. Jeg har sett med våre egne øyne hvordan mennesker blir helbredet. Der og da! Allikevel nekter mange å tro.  Well, it’s the same old story!

Foto: Bjarne Thune

Foto: Bjarne Thune

Tekst: Evangeliet etter Lukas kap. 6, 24-36

Da folk så at verken Jesus eller disiplene hans var der, gikk de i båtene og dro over til Kapernaum for å lete etter ham. De fant ham på den siden av sjøen og sa til ham: «Rabbi, når kom du hit?» Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere leter ikke etter meg fordi dere har sett tegn, men fordi dere spiste av brødene og ble mette. Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som består og gir evig liv, den som Menneskesønnen vil gi dere. For på ham har Far, Gud selv, satt sitt segl.»

Da sa de til ham: «Hvilke gjerninger er det da Gud vil vi skal gjøre?» Jesus svarte: «Dette er den gjerning Gud vil dere skal gjøre: Tro på ham som Gud har sendt.» «Hvilket tegn gjør du, så vi kan se det og tro på deg? Hva vil du gjøre?» spurte de. «Våre fedre spiste manna i ørkenen, slik det står skrevet: Brød fra himmelen ga han dem å spise.»  Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Moses ga dere ikke brødet fra himmelen. Det er min Far som gir dere det sanne brødet fra himmelen. Guds brød er det brødet som kommer ned fra himmelen og gir verden liv.» Da sa de til ham: «Herre, gi oss alltid dette brødet.» Jesus svarte: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste.

Men jeg har sagt dere: Enda dere har sett meg, tror dere ikke.

– Det er helt forunderlig at veldig kompetente vitenskapsmenn er så forstokkede og dogmatiske at de ikke tar fakta innover seg. Joralf Gjerstad har satt hele foreningen Skepsis i forlegenhet. De har ingen alternativ forklaring. Det sier advokat Cato Schiøtz i en meget skarp forsvarstale for Joralf Gjerstads synske evner. (Dagbladet på nett) Det samme kan sies om hans evner til å hjelpe mennesker med fysiske og psykiske plager. Det anslås av nær femti tusen mennesker har søkt hjelp av Snåsamannen. Hvor mange av disse som har fått endret sine liv, vet vi ikke. Men at det har skjedd, vet vi.  I stedet for å glede seg over de som blir hjulpet, ropes det på mer kritiske reportasjer, undersøkelser og laboratorieforsøk, som om Snåsamannen er en laboratorierotte man kan gjøre hva man vil med.

Tusenvis av mennesker fulgte Jesus på hans vei gjennom Israel. Når han mettet flere tusen mennesker med noen få brød og fisk, skrek forsamlingen etter mer. «Herre, gi oss alltid dette brødet» ropte folket og ville har mer av samme slag. Når Jesus nektet dem det og presiserer at han er livets brød, at det er han de skal tro på for å bli mettet med evig liv, forlater mange ham. De ville ikke tro, selv om underet hadde skjedd rett foran deres egne øyne.

Sitat Bjørn Skogstad

Hvorfor har vi så vanskelig for å tro på det utrolige? Er det en sunn skepsis som redder oss fra å bli misbrukt? Eller er vår skepsis vår største fiende? Gjerstad er åpen på hva troen på Gud betyr for ham. Han er også åpen på at det han formidler med sine hender ikke er fra ham selv. Og hvis det ikke er fra ham selv, kan det være fra…Gud? Er det derfor så mange ikke vil tro? Fordi de har avskrevet til og med tanken om Gud?

En hardbarket ateist jeg er meget glad i, kom i helgen med en overraskende erkjennelse. Vi hadde snakket om de ørsmå detaljene i universet som muliggjør livet på vår klode. Er de bare en tilfeldighet, alle disse hårfine variablene, eller er det en Skaper bak det hele? Ateisten sa: Jeg må innrømme at det kanskje er en Gud! Det var en modig erkjennelse. La oss våge å åpne opp for det vi ser rundt oss i stedet for å gjemme oss i dogmatiske og irrasjonelle rasjonelle skyttergraver.