14. februar 2016 — 1. søndag i fastetiden

Hvis du skulle dø i morgen, hvem ville du vært sammen med i dag?
Dine barn, dine søsken, foreldre, din ektefelle? Jesus valgte å være sammen med sine nærmeste venner, Jakob, Peter og Johannes. Den stunden preget resten av deres liv. Alle som har tatt farvel med en de elsket preges for livet. 

Tekst: Evangeliet etter Matteus kap. 26, 36-45

Så kom Jesus sammen med disiplene til et sted som heter Getsemane, og han sa til dem: «Sett dere her mens jeg går dit bort og ber.» Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og han ble grepet av sorg og gru. Da sa han til dem: « Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk med meg!» 

Han gikk fram et lite stykke, kastet seg ned med ansiktet mot jorden og ba: «Min Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil.»

Da han kom tilbake til disiplene og fant dem sovende, sa han til Peter: «Så klarte dere ikke å våke med meg en eneste time? Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kroppen er svak.» Igjen, for andre gang, gikk han bort og ba: «Min Far! Om ikke dette begeret kan gå forbi meg, og jeg må drikke det, så la viljen din skje.» Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn. Nå forlot han dem og gikk på ny bort og ba den samme bønnen for tredje gang. Så kom han tilbake til disiplene og sa: «Dere sover og hviler fremdeles? Nå er stunden kommet da Menneskesønnen skal overgis i synderhender.

Fortellingen om Jesus er en merkelig gudehistorie. Ikke rart at den vekker både latter og hån når den blir presentert for så vel antikkens søkende som for det moderne mennesket med sin kritiske sannhetsallergi. En gudesønn som lider, ja, ikke bare lider, han velger å lide! For et tåpelig bedrag! Samtidig vekker fortellingen om Jesus en gjenkjennelse hos de mange som har smakt livets bitre sider, slik som smerte, sorg, gru, fortvilelse og håpløshet. Det kom ingen Zevs som reddet situasjonen, ingen udefinerbar gudommelig kraft steg frem. Selv Jesu venner sovnet da det gjaldt som mest å holde seg våken. Alle sviktet.

Bibelen har ingen superhelter. Selv den store David svikter. Han dreper en mann for å få tilgang til hans attraktive kone.  Også Samson, kjempen med de store kreftene, bli rundlurt i en forræders armer. Bibelen taler sant om mennesket – om en ånd som er villig til å ofre seg og gjøre rett, men også om en kropp som er svak og som søker letteste vei. Så er det denne Jesus da. Han velger lidelsens vei når han kunne valgt en annen lettere vei. Valgte han feil?

Han valgte rett! Han valgte å kjempe kampen fremfor å flykte fra den. En kamp som endte i død. Den ukjente forfatteren av Hebreerbrevet skriver at Jesus ble «opphav til evig frelse for alle dem som adlyder ham» på grunn av det valget.

Hva kan det bety?

Evig frelse betyr liv. Jesus sier: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Dødskreftene er overvunnet. Vår død fører oss ut i noe annet, noe større. Det betyr ikke ikke-eksistens, slik som hinduisme og buddhisme og moderne ny-spiritualitet søker etter. Det er heller ikke selvrealisering som ikke-religiøs tro søker etter. Det handler om en annen form for eksistens.  Dette tilbudet om evig frelse gjelder alle mennesker, og innebærer en form for gjenopprettelse av det tapte paradis. En tilstand som Jesus beskriver slik:

Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne,
og døden skal ikke være mer,
heller ikke sorg eller skrik eller smerte.
For det som en gang var, er borte.

Å adlyde Jesus betyr på mange måter det samme som å tro på ham. Jesu venner, apostlene, bad en gang om større tro. Jesus svarte slik: Om dere hadde tro som et sennepsfrø, kunne dere si til dette morbærtreet: ‘Rykk deg opp og slå rot i havet!’ Og det skulle adlyde dere.» Deres lille tro var nok. Tror du din tro må være større og annerledes?

Jakob, Johannes og Peter glemte aldri kvelden da Jesus overgav seg til døden. Resten av deres liv og deres død bar preg av det.  Mange kjenner sangen «Den stunda i Getsemane». I den synger vi:  Av kjærleik der du sveitta blod, av kjærleik der du bad, av kjærleik skjelvande du stod, så eg går frelst og glad.

Fastetiden er en tid for undring og forsakelse. En kan undre seg over det «å være frelst og glad». Nå søker vi ikke frelse, men god helse, stod det i avisen Vårt Land lørdag 6. februar. Men i møte med døden må selv god helse gi tapt. Nå er det tid for tro!