Månedlige arkiver: januar 2016

Det kan ikke være sant…

Søndag 30. januar 2016 — Kristi forklarelsesdag

Det var sjokket som snakket. Slik forklarer forfatter Jostein Sandsmark det at han rett etter sin datters fatale ulykke tilgir ulykkessjåføren. Det ufattelige får oss til å si ord og setninger vi siden ikke forstår at vi faktisk sa. Men heldigvis kan tid skape forståelse og forsoning over egne ord.

snakkeboble

Tekst: Evangeliet etter Lukas 9,28-36

Jesus tok med seg Peter, Johannes og Jakob og gikk opp i fjellet for å be. Og mens han ba, fikk ansiktet hans et annet utseende, og klærne ble blendende hvite. Med ett sto det to menn og snakket med ham; det var Moses og Elia. De viste seg i herlighet og talte om den utgangen livet hans skulle få, om det han skulle fullføre i Jerusalem. Peter og de andre hadde falt i dyp søvn. Nå våknet de og fikk se hans herlighet og de to mennene som sto sammen med ham. Da mennene skulle til å forlate ham, sa Peter til Jesus: «Mester, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia» – han visste ikke selv hva han sa. Mens han talte, kom det en sky og skygget over dem, og da de kom inn i skyen, ble de grepet av frykt. Det lød en røst fra skyen: «Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!» Og da røsten lød, var det ingen annen å se, bare Jesus. Disiplene tidde med dette. På den tiden fortalte de ikke til noen hva de hadde sett.

«Han visste ikke selv hva han sa.» Slik beskrives Peters reaksjon når han ser Elias, Moses og Jesus sammen. Evangelisten Markus forteller at Peter var slått av skrekk, og visste ikke hva han skulle si. Men Peter var ikke vant til å holde kjeft. Han måtte liksom si noe….

Noe skal sies med en gang, noe annet skal ikke sies og ikke alt skal sies med en gang. Men i frykt, sjokk og redsel svinner vår evne til å tenke over egne reaksjoner.

Sitat Bjørn SkogstadPeter tenkte mye på dette i etterkant. Det plaget ham sikkert at han hadde tilbudt de største gudsmennene noensinne en ussel stenhytte. Han skriver senere om denne hendelsen. Men nå har han skiftet fokus vekk fra seg selv og sine egne reaksjoner. Fokuset er på Jesus og stemmen som sier: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.» (2 Pet. 1,17) Vissheten om at Jesus er Guds sønn gav Peter mot til å vitne om ham helt frem til sin egen brutale død.

Jeg hørte nylig en ung kvinne fortelle om sitt møte med Jesus. Det gjorde inntrykk på meg.  Hun så et lys som skinte fra himmelen, gjennom taket og som omsluttet henne. Hun ble trygg og rolig har siden aldri tvilt på Jesu nærvær i sitt liv. Det skjedde på en helt udramatisk måte, svært ulik fortellingen som Peter var en del av. Men resultatet var det samme. I møte med det himmelske skapes en trygghet på hvem Jesus er.

Det er så mange ting, så mange meninger vi moderne mennesker må forholde oss til. Samtidig lengter svært mange av oss etter enkelhet og tydelighet. Søndagen som kommer kalles for Kristi forklarelsesdag. Vi får forklart, både for vårt syn og vår lengsel at Jesus er mer enn en mann. Han er den som er!

«Det går nok bra til slutt…»

Søndag 24. januar 2016 — Såmannssøndagen

Ingenting er som en film med lykkelig slutt. Da sitter jeg fornøyd med et smil om munnen. Tenk om Ringenes Herre-trilogien hadde endt med Frodos død og Sauron på tronen. Det gode må vinne frem, det er en lengsel i oss som forventer det.

gandalf

Tekst: Evangeliet etter Matteus kap. 13, 24-30

Han la fram for dem en annen lignelse og sa: «Himmelriket kan sammenlignes med en mann som hadde sådd godt korn i åkeren sin. Og mens alle sov, kom fienden hans og sådde ugress blant hveten og gikk sin vei. Da kornet skjøt opp og satte aks, kom også ugresset til syne.

Tjenerne gikk til jordeieren og sa: ‘Herre! Var det ikke godt korn du sådde i åkeren? Hvor kommer da ugresset fra?’ ‘Det har en fiende gjort’, svarte han. Tjenerne spurte ham: ‘Vil du vi skal gå og luke det bort?’ ‘Nei’, svarte han, ‘for når dere luker bort ugresset, kunne dere samtidig komme til å rykke opp hveten. La dem begge vokse der sammen til høsten kommer. Og når det er tid for innhøsting, skal jeg si til dem som høster inn: Sank først sammen ugresset og bind det i bunter for å brenne det. Men hveten skal dere samle i låven min.’»

Jeg hørte på radioen tirsdag denne uken at det er frykt for en etnisk utrensning i Burundi, nabolandet til Rwanda, hvor nær en million mennesker bestialsk ble hakket i hjel med macheter i 1994.  Umulig, tenker jeg, har man ikke lært noe av Rwanda?!

Å rykke opp det onde med roten, er en fristende tanke. Det er bare det at det onde og det gode er så vevd inn i hverandre. Hvem skal bestemme hvem som er god, hvem som er ond, hvem som skal leve og hvem som skal dø? Jeg, eller min motstander?

Det gode og det onde lever mellom oss, i oss. «Han er så snill så», sa hun med blåmerket i pannen, «jeg falt bare litt i går.» «Jeg mente ikke at han skulle gå og henge seg» sa mobberen, «det måtte han vel tåle å høre.»

Når det onde og det gode lever i oss og rundt oss, hvem kan da skille de fra hverandre? Ikke du, og ikke jeg. Vi må gjøre vårt beste i å oppmuntre og fremskynde det gode, og adressere det som er ondt slik at dens innflytelse og påvirkning blir så liten som mulig. Å fjerne det onde, det makter ikke vi mennesker.

Allikevel går vi alle rundt og bærer på en drøm om en lykkelig slutt! Hvorfor gjør vi det?

2016-01-24-sitat

En dag nemlig skal all djevelskap få sin ende. Det forteller Jesus gang på gang til sine tilhørere. Noe er på vei, det vokser frem. Det kan være vanskelig å se, for vi ser så mye djevelskap underveis, men det er der, – Gudsriket!

Såmannssøndagen skal jeg dele ut Det nye testamentet til femteklassinger i Aurskog kirke. Den boken er mer en enn bok full av håp om det gode. Der er også «innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd, så det mennesket som tilhører Gud, kan være fullt utrustet til all god gjerning.»   Bibelens ord gir oss veiledning for å stå i den godes tjeneste. Å hente inspirasjon fra den gir en god ballast til livet. Da vippes vi ikke rundt når det onde viser ansikt. Da vet vi hvem som vinner frem til slutt.

Virkelig!!

Søndag 17. januar 2016 — 3. søndag i åpenbaringstiden

De to guttene stanset folk på gata og leste vers fra Koranen for dem. Det var tekster om harde bud og grusomme straffer. Folk var sjokkert. Men så tok de av omslaget fra boka, og det viste seg å være Bibelen de hadde lest fra. Igjen var folk sjokkert. Sto det virkelig i Bibelen? Tror vi kristne på sånt?

Tekst: Evangeliet etter Johannes kap. 1, 15-18

2016-01-17

Det var i desember de nederlandske gutta gjorde dette eksperimentet. Også i USA ble forsøket kopiert med samme resultat. Folk var sjokkert at det fantes slike tekster i Bibelen. Millioner har sett og lest om dette på nettet. Hva har dette med dagens tekst å gjøre?

Jo, følg med nå. Det jeg skriver videre, gir deg en tolkningsnøkkel som er viktig å forstå for å ikke bli overrumplet av slike «sannheter» gutta fra Nederland gav oss.

Tekstene gutta leste fra var fra Det gamle testamentet. I Det gamle testamentet finner vi lovtekster (Loven) som ble praktisert i et samfunn for 3000 år siden. De eldste skriver seg tilbake fra Moses og utvandringen fra Egypt i årene rundt 1250-1210 f. Kr. Dette er skriftlige lovtekster for et teokratisk jødisk samfunn som gradvis ble etablert i Israel, men vi i Norge fremdeles befant oss i overgangen fra stein til bronsealder. Reglene var mange, straffene var harde. Islam og jødedom har mye til felles. Koranen, som var lovboken til oppbyggingen av et teokratisk muslimsk samfunn på den arabiske halvøy på 600-tallet, har brakt mange av dens tids lover videre. Koranen forstås som absolutt og uforanderlig av de muslimske troende og derfor bringes lovene videre til vår tid.

Men det har ikke kristendommen gjort. Hvorfor ikke?

Fordi kristendommens sentrum ikke er loven som ble gitt ved Moses, men nåden og sannheten som kom ved Jesus Kristus!

Et tilfeldig oppslag i Det gamle testamentet kan være sjokkerende å lese. På samme måte som norske lover fra norrøn tid. Derfor er det viktig å vite at den kristne tro kirken formidler ikke har sitt sentrum i eldgamle straffelover, men i Kristus.

I Jesus Kristus er fokuset et annet sted enn på straffer, regler og etikk ment for å holde et samfunn bestående. Når nåden og sannheten er i fokus, må det få følger for troens innhold. Den kristne tro er grenseoverskridende. Den får innpass overalt, i alle samfunn, til alle mennesker, til alle tider. Den er universell. Dens fokus er ikke å bygge samfunn på et gitt sett med lover, men å bygge mennesker som får og gir nåde, tilgivelse, kjærlighet og medmenneskelighet.

Er han Guds sønn?

Søndag 10. januar 2016 — 2. søndag i åpenbaringstiden

Ja, det er det store spørsmålet som slår i mot oss. Svarer vi ja på det, må det få konsekvenser. Mange sier jo ja til Jesus. Men så kommer slike utsagn «Jeg blir så forbanna når jeg møter kristne som sier de har sannheten.» Det sa Mari Maurstad i tv-programmet «I heisen med». At Gud finnes er hun krystallklar på. Kanskje det er konsekvensene av et ja hun er redd for?

keepcalm

Tekst: Evangeliet etter Johannes 1, 29-34

Dagen etter ser han Jesus komme gående mot seg, og han sier: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd! Om ham var det jeg sa: Etter meg kommer det en mann som er kommet før meg, for han var til før meg. Jeg kjente ham ikke, men for at han skal bli åpenbart for Israel, er jeg kommet og døper med vann.» Og Johannes vitnet og sa: «Jeg så Ånden dale ned fra himmelen som en due, og den ble værende over ham. Jeg kjente ham ikke. Men han som sendte meg for å døpe med vann, sa til meg: Ham du ser Ånden dale ned over og bli hos, han er det som døper med Den hellige ånd. Jeg har sett det, og jeg har vitnet: Han er Guds Sønn.»

Hva Mari Maurstad innerst inne tenker og tror vet jeg ikke. Det kan virke som hun har møtt kristne som på en uforstandig og skråsikker måte har lekset opp sannheten for henne. Det fyller meg som kristen og som kateket med sorg. Slik forkynnelse gjør at mennesker tar avstand fra Jesus, og det er ingenting prisverdig med den. Den fører jo mennesker vekk fra troen. Det nytter ikke å tvinge mennesker til tro ved hjelp av hårdnakket argumentasjon.

Men så kan det være at mennesker, som Mari Maurstad som så tydelig sier ja til Gud men nei til «sannheter», er redde for hva et ja til Jesus kan føre til. Jesus er jo så mye mer personlig enn Gud. Gud kan man gjøre så liten som en teskje som trekkes frem av lomma når anledningen passer. Slik som teskjekjerringa av Prøysen. Men Jesus har vi et bilde av. Vi har vitner som har fortalt om ham. Vi har hans egne ord. Jesus er ikke så lett å minimere som et begrep om Gud er.

Johannes var ikke redd for å tro på Jesus. Tvert imot, han ønsket Jesus velkommen og ropte ut så alle kunne høre – «Han er Guds sønn.»

Å si ja til Jesus gjør deg ikke til en viljeløs trosrobot eller til en fanatisk fundamentalist. Slikt vokser frem i miljøer hvor mennesker vil styre deg. Det kaller vi manipulasjon.

Sitat Bjørn Skogstad

Det som skjer når du sier ja til både Jesus og konsekvensene av at han er Guds sønn, er at du blir hel. Livet, verden, kaoset du står i, får en helhet over seg. «Jeg er ikke kommet for å dømme verden, sier Jesus, men for å frelse verden. Frelse er å bli hel igjen.

Noen tanker ved et nytt år

2016

Kjære leser – Godt nytt år!
Bjørn Skogstad & Christian WillochDet er så oppmuntrende å vite at mange mennesker leser min blogg. Min web-redaktør, Christian Willoch, som gjør en flott jobb med bilder, design og tekniske løsninger, forteller meg at det er mange som leser Søndagstanker jevnlig. Han bruker like lang tid som meg på bloggen og med dette retter jeg ham en stor takk!

Jeg får også hyggelige hilsener fra leserne, noe jeg setter overraskende stor pris på. For det er med stor glede jeg skriver mine Søndagstanker. Det gir meg en mulighet og en forpliktelse til å reflektere over søndagens tekst. Men det tar tid. Jeg kan bruke timer på å få tekster og ord til å «passe sammen». Derfor er tilbakemeldinger kjærkomne.

Nå ser jeg frem til nok et år på nett. Jeg har skrevet det før, men vil også gjenta, at det jeg skriver er mine egne tanker og refleksjoner. Som ansatt i Den norske kirke, vil de nødvendigvis reflektere kirkens syn, men det har ikke vært et poeng for meg å være «rettroende». Det viktigste for meg er å formidle begeistringen jeg har fått del i ved å møte Bibelens Jesus som en nær venn og livsledsager. Det møtet har gjort noe med meg og det farger meg på alle plan. Dessuten har Bibelen og møtet med kirken i mange land gitt meg et stort tilfang av ideer, holdninger, engasjement og utfordringer. Noen ganger føler jeg meg som en fremmed på jorden, andre ganger er fellesskapet intenst og lykkelig.

Som leser vil du få del i dette med et håp fra min side at du vil utfordres «til et liv i tro og tjeneste». Det er god bruk for mennesker som vil formidle tro, håp og kjærlighet der ute. Den digitale verden er enkel å forholde seg til, der velger vi fra øverste hylle. Virkeligheten der ute må vi møte som den kommer. Det utfordrer. Derfor må vi vite hvem vi er, hvem vi tror på og hva vi har å fare med. Med søndagstanker i din mentale ryggsekk, får du med noen innspill du kanskje kan bruke. Lykke til!