27. desember 2015 — Romjulssøndag

En av de fineste sangene jeg vet om er Alf Prøysens « Romjulsdrøm». Den er flott og både tekst og melodi gjør godt. Men grunnen til at jeg er så glad i den er fordi far min er glad i den. Derfor gjør jeg den til min. Et godt forbilde hermer jeg gjerne etter.  

Tekst: Evangeliet etter Lukas kap. 2, 25-35

I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst. Den hellige ånd var over ham, og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede. Nå kom han til tempelet, ledet av Ånden. Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven, tok Simeon barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud og sa:
          
    «Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred,
          slik som du har lovet.
          
    For mine øyne har sett din frelse,
          
    som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk,
          
    et lys til åpenbaring for hedningene
          og ditt folk Israel til ære.»

Hans far og mor undret seg over det som ble sagt om ham. Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor Maria: «Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Slik skal de tankene mange bærer i hjertet, komme for dagen.»

Teksten om Simeon og Anna (les litt videre i din bibel) i tempelet i Jerusalem er vakre tekster om ressurssterke eldre. Jeg er så heldig at jeg har fått være sammen med syv ressurssterke eldre gjennom seks år i bandet «De Små Grå». Gjennom dem har jeg sett så mye glede, pågangsmot og styrke at de har gitt meg et eksempel til etterfølgelse.  Alder er ingen hindring for glad livsutfoldelse. Simeon hadde levd et liv i lengsel etter Herrens salvede. Hans tålmodighet ble belønnet, han fikk se sin frelser. Nå kunne han dø i fred.

Å dø i fred tror jeg vi alle ønsker. Jeg har ved flere anledninger fått være sammen med urolige mennesker som vet de skal dø. De var redde for hva som kom. Da har jeg forsikret dem om Herrens nåde, om frelsen vi har i Jesus Kristus og lyst Herrens velsignelse over dem. Da har de falt til ro, trodd seg salig og møtt sin død. Og gjennom døden har de holdt fast på sin frelser.

Jesu foreldre, Josef og Maria, holdt tradisjoner vedlike. De gikk til templet med sin førstefødte, slik tradisjonen tilsa. Ved at de gjorde det, fikk de oppleve mer enn forventet.

Å holde tradisjoner er uhyre viktig. De holder oss fast i en rytme, de gir oss mening og de er innholdsmettet langt utover egen fatteevne. De knytter generasjoner og samfunn sammen. Et samfunn uten tradisjoner, en familie uten rytme, et menneske uten mening, faller sammen.

Den kristne kirke har mange tradisjoner som har gitt en rytme til vårt samfunn. Julen er en av dem. Julen feirer vi, med eller uten snø, fordi det som er viktig er ikke omstendighetene rundt, men innholdet i. Gud kom til vår verden. Og derfor kan vi alle, som Simeon, dø i fred. For våre øyne har sett Guds frelse!