Månedlige arkiver: desember 2015

Det åpenbart skjulte

Søndag 3. januar 2016 — Kristi Åpenbaringsdag

Et halvt år ut i undervisningen reiste konfirmanten seg og spurte: Tror du virkelig på Gud? Ja, svarte jeg. Han satte seg hoderystende ned. Noen ganger møter jeg mennesker som, selv om de prøver, ikke klarer å tro. Det er så fjernt for dem. 

lys

Tekst: 2. Korintierbrev kap. 4, 1-6

Derfor mister vi ikke motet. For Gud har i sin barmhjertighet gitt oss denne tjenesten. Vi tar avstand fra alt som er skammelig og ikke tåler lyset, vi bruker ikke knep og forfalsker ikke Guds ord. Åpent legger vi sannheten fram, og for Guds ansikt stiller vi oss selv fram så alle mennesker kan dømme oss etter sin egen samvittighet. Er vårt evangelium skjult, så er det skjult for dem som går fortapt.  For denne verdens gud har blindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset som stråler fram fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde. Vi forkynner ikke oss selv, men Jesus Kristus som Herre og oss som tjenere for dere – for Jesu skyld. For Gud, som sa: «Lys skal stråle fram fra mørket», han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram.

Hva får et menneske til å tro på Gud?  At andre gjør det er ikke godt nok. Barn tror på Gud fordi foreldrene gjør det, men også de kommer til et punkt hvor de må gjøre troen til sin egen. For noen kommer troen lett. Som et plagg som passer umiddelbart. Andre må streve seg frem til tro gjennom refleksjon, tvil og undring. Og så er det de som ikke klarer å tro.

Hva er det som gjør at de ikke får det til?

Paulus, selv jøde, er opptatt av hvorfor så mange jøder ikke tok imot troen på Jesus. Han beskriver det som om et slør er lagt over deres syn slik at de ikke ser evangeliets sannhet. Men når de vender om, tas sløret bort og de ser det tydelig. Mange jøder, men også muslimer beskriver det slik når de møter Jesus. Plutselig var det skjulte så åpenbart.  Men det måtte en endring til for å se det. En utfordrende tale, en uventet god gjerning, en drøm…

Men hva med oss, vi som ikke er av jødisk avstamming. Jo, Paulus skriver at vi er forblindet av denne verdens gud. Vi ser ikke, for vi har fokus på andre steder. Jeg synes det er en god beskrivelse. Det er så lett å spore av og miste fokus på hva som er rett og galt, sant og usant, godt og ondt. Perspektivene forskyves. Små ting blir store og store ting ignoreres eller bortforklares.

2016-01-03-sitatEn ung mann jeg nylig møtte, kunne ikke tro fordi religion ble brukt til å skape og vedlikeholde konflikter mellom mennesker. Jo, det er tragisk når religion misbrukes på den måten. Men vil mennesker noensinne slutte å misbruke religion for å undertrykke andre? Nei, dessverre ikke. Menneskelig misbruk må ikke få oss til å miste troen på Gud. Da er fokus flyttet over på mennesker og ikke Gud. Men det er en vanskelig balansegang, for vi har så lett for å identifisere troen med noen vi kjenner. En udugelig far, en kjedelig og grå prest, en noksagt kateket kan lett representere den umoderne, utdaterte og antikverte tro, mens en kjærlig bestemor eller et godt menneske kan skape undring og tillit til Gud.

Men vi gir ikke opp, sier Paulus, og appellerer til vår samvittighet. Den kan hjelpe oss å ta stilling til om Jesu ord er verdt å tro på. Når alt annet er prøvd kan en skjerpet samvittighet være vår beste venn.

En skulle vøri fire år i romjul’n…

27. desember 2015 — Romjulssøndag

En av de fineste sangene jeg vet om er Alf Prøysens « Romjulsdrøm». Den er flott og både tekst og melodi gjør godt. Men grunnen til at jeg er så glad i den er fordi far min er glad i den. Derfor gjør jeg den til min. Et godt forbilde hermer jeg gjerne etter.  

Bjørn og far

Tekst: Evangeliet etter Lukas kap. 2, 25-35

I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst. Den hellige ånd var over ham, og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede. Nå kom han til tempelet, ledet av Ånden. Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven, tok Simeon barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud og sa:
          
    «Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred,
          slik som du har lovet.
          
    For mine øyne har sett din frelse,
          
    som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk,
          
    et lys til åpenbaring for hedningene
          og ditt folk Israel til ære.»

Hans far og mor undret seg over det som ble sagt om ham. Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor Maria: «Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Slik skal de tankene mange bærer i hjertet, komme for dagen.»

Teksten om Simeon og Anna (les litt videre i din bibel) i tempelet i Jerusalem er vakre tekster om ressurssterke eldre. Jeg er så heldig at jeg har fått være sammen med syv ressurssterke eldre gjennom seks år i bandet «De Små Grå». Gjennom dem har jeg sett så mye glede, pågangsmot og styrke at de har gitt meg et eksempel til etterfølgelse.  Alder er ingen hindring for glad livsutfoldelse. Simeon hadde levd et liv i lengsel etter Herrens salvede. Hans tålmodighet ble belønnet, han fikk se sin frelser. Nå kunne han dø i fred.

Å dø i fred tror jeg vi alle ønsker. Jeg har ved flere anledninger fått være sammen med urolige mennesker som vet de skal dø. De var redde for hva som kom. Da har jeg forsikret dem om Herrens nåde, om frelsen vi har i Jesus Kristus og lyst Herrens velsignelse over dem. Da har de falt til ro, trodd seg salig og møtt sin død. Og gjennom døden har de holdt fast på sin frelser.

Jesu foreldre, Josef og Maria, holdt tradisjoner vedlike. De gikk til templet med sin førstefødte, slik tradisjonen tilsa. Ved at de gjorde det, fikk de oppleve mer enn forventet.

Sitat Bjørn Skogstad

Å holde tradisjoner er uhyre viktig. De holder oss fast i en rytme, de gir oss mening og de er innholdsmettet langt utover egen fatteevne. De knytter generasjoner og samfunn sammen. Et samfunn uten tradisjoner, en familie uten rytme, et menneske uten mening, faller sammen.

Den kristne kirke har mange tradisjoner som har gitt en rytme til vårt samfunn. Julen er en av dem. Julen feirer vi, med eller uten snø, fordi det som er viktig er ikke omstendighetene rundt, men innholdet i. Gud kom til vår verden. Og derfor kan vi alle, som Simeon, dø i fred. For våre øyne har sett Guds frelse!

Det begynte med en drøm… og så gikk den i oppfyllelse

4. søndag i advent — 20. desember 2015

Tenk om man fikk alt man drømte om. Besnærende, men det er godt det ikke er slik. Det hadde vært et mareritt hvis også de vonde  og onde drømmene kom til live. Men noen drømmer er fra Gud, de forsvinner ikke når man våkner. De lever videre i bevisstheten. Slik kaller Gud mennesker, den gang og i dag. 

Drømmefanger

Tekst: Evangeliet etter Matteus kap. 1, 18-25

Med Jesu Kristi fødsel gikk det slik til: Hans mor Maria var lovet bort til Josef. Men før de var kommet sammen, viste det seg at hun var med barn ved Den hellige ånd. Josef, mannen hennes, som var rettskaffen og ikke ønsket å føre skam over henne, ville da skille seg fra henne i all stillhet. Men da han hadde bestemt seg for dette, viste en Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: «Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din kone. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.»

Alt dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som Herren har talt gjennom profeten:

Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn,
og de skal gi ham navnet Immanuel
– det betyr: Gud med oss.

Da Josef våknet av søvnen, gjorde han som Herrens engel hadde pålagt ham og tok henne hjem til seg som sin kone og levde ikke sammen med henne før hun hadde født sin sønn. Og han ga ham navnet Jesus.

Historien er vel kjent. Da jeg besøker barnehager før jul, vet alle barna hvem Maria, Josef og Jesus er. De ser og tar på julekrybbefigurene og peker og forteller meg hvem som er hvem. «Der er Maria, der er Jesus og der er pappa Josef», sier de. Og jeg nikker med, vel vitende om at Josefs rolle i denne lille familien er ganske så annerledes. Josef er den tause helten i dramaet som utspilte seg. Han er den som i stillhet planlegger å skille seg fra Maria, men som i en drøm blir overbevist om noe annet. Hvordan kan han lytte til en drøm, når han skal avgjøre noe så viktig?

Vi har alle drømmer. Underbevisstheten jobber og prosesserer dagens inntrykk. Underlige ting farer gjennom våre tanker. Men det var ikke en slik drøm Josef hadde. Nei, den var tydelig og kunne gjenfortelles og huskes i etterkant. Den etterlot seg et varig inntrykk.

Gud kaller mennesker gjennom drømmer. Hvorfor vet jeg ikke, men bøker er skrevet om det. En av dem er «Drømmer og syner» av Tom Doyle fra Lunde forlag. Doyle beskriver hvordan Jesus i dag viser seg for muslimer gjennom drømmer og kaller de til tro. I følge Doyle pågår det en skjult vekkelse i den muslimske verden. Jesus kaller mennesker, som med stor fare for eget liv, oppsøker kristne for å lære mer om den Jesus de har så levende drømmer om. Dette bekreftes fra mange hold, bl.a. fra norske misjonærer.

Nå, rett før vi går inn i julens høytid, vil jeg løfte frem Josef. Maria har sin egen dag i kirkeåret, men hvor er Josefs dag? Takk for denne mannen som våget å følge sine drømmer og som ved det la sine beskyttende hender over Gud som kom til oss som et sårbart barn.

Sitat Bjørn Skogstad

Gud med oss! For en fantastisk drøm som ble virkelighet!

Vi skal elske vår neste, om nødvendig også med ord

Søndag 13. desember 2015 — 3. søndag i adventstiden

Hva gjør deg troverdig? Det du sier eller det du gjør? Hvis du ikke følger opp ord med handling, har du liten eller ingen troverdighet. Når ord og handling derimot forteller det samme,  forandres liv!

soup_soap_salvation

Tekst: Evangeliet etter Johannes kap. 5, 31-36

Dersom jeg vitner om meg selv, er mitt vitneutsagn ikke gyldig. Men det er en annen som vitner om meg, og jeg vet at hans vitneutsagn om meg er sant. Dere sendte bud til Johannes, og han har vitnet for sannheten. Men jeg er ikke avhengig av at noe menneske vitner om meg. Dette sier jeg for at dere skal bli frelst. Johannes var en brennende og skinnende lampe, og for en tid ville dere glede dere i lyset fra ham.

Men jeg har et sterkere vitneutsagn enn det Johannes ga: de gjerningene Far har gitt meg å fullføre. Og det er disse gjerningene jeg gjør, som vitner om at Far har sendt meg.

Profeten Elia var en ruvende skikkelse med sterke gjerninger i det gamle Israel. På Jesu tid var profeten Johannes den «nye Elias». Johannes er mest kjent for sitt vitnesbyrd at Jesus var Messias som skulle komme. Og da Johannes i fengsel tvilte på sine egne ord, fikk han til svar fra Jesus: Se hva jeg gjør! Det holdt for Johannes.

I dag er det ikke nok å peke på hva Jesus gjorde den gang. Ikke-religiøse mennesker forstår ikke at Jesu tegn og under, hans død og oppstandelse er relevante til deres liv. Og selv i kirken stilles det spørsmål om tekstene er korrekte, om hendelsene er reelle og om de kan ha betydning i dag. Hvis man ikke engang er sikker på om hendelsene fant sted, så er det lite inspirasjon til tro å hente i dem.

Allikevel kommer mennesker til tro på Jesus hver dag i Norge. Det skjer som et under midt i blant oss. Unge og gamle, barn og voksne, griper tak i troen på Jesus og lar den prege sine liv. Hvorfor gjør de det?

Sitat Bjørn Skogstad

Veien til tro er mangfoldig. Men ofte vokser troen frem ved at de møter mennesker som viser omsorg og kjærlighet. De viser omsorg på grunn av sin tro på Jesus. Og denne troen får utslag i konkrete handlinger som uten et ord vitner om Jesus. Når så ord og handlinger taler det samme kjærlighetens språk, skapes det tro og liv forandres. Slik vitner Jesus fortsatt med sine gjerninger. Så hvordan skal vi vinne nye mennesker for Kristus? Jo, vi skal vise at vi elsker dem, om nødvendig også med våre ord.

Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves…

Søndag 6. desember 2015 — 2. søndag i adventstiden

Er det virkelig sant? At det alltid vil komme noe godt ut det, selv om ventingen er lang. Ordtaket kan ha sin opprinnelse i dagens tekst. Den sier at selv gjennom smerte, vil vår venting til slutt bli kronet med glede.

ventetid

Tekst: Evangeliet etter Johannes kap. 16, 21-24

Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere.
På den dagen skal dere ikke ha mer å spørre meg om. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ber Far om noe, skal han gi dere det i mitt navn. Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen.

Hørte på «Nitimen» på radioen mandag. En klimapsykolog forklarte hvorfor vi som enkeltpersoner ikke tar klimakrisen mer inn over oss. Han sammenliknet de mange krisemeldingene som dreier seg om klimaet med kristendommen, som har ropt om Jesu gjenkomst nå i tusen år. Folk tar det ikke så alvorlig lenger. Det blir noe upersonlig over det, og folk spør seg: Hva kan lille jeg gjøre i møtet med de varslede klimakatastrofene?

Når det er sagt: La oss alle be om at klimamøtet i Paris virkelig får positive konsekvenser for klimaet. Det er et alvor over dette som vi ikke kan eller bør løpe fra. Det er våre barns fremtid vi planlegger.

Sitat - Bjørn Skogstad

Når det gjelder dette med Jesu gjenkomst, så skjønner jeg også at folk ikke tar det så alvorlig lenger. Det har jo latt vente på seg. Samtidig er det ingenting som er så personlig, så alvorlig og så viktig som det!

Å vente på Jesu gjenkomst har ingenting med realitetsflukt å gjøre. Det er nemlig blitt sagt og holdt som en kritikk mot den kristne kirke. Det har ingen rot i virkeligheten. Den kristne kirke hjelper og bidrar til menneskers helse og jordiske fremtid på alle kontinenter og i alle land. Den kristne kirke og det kristne mennesket tar ansvar for jorden og vår felles fremtid.

Jesu gjenkomst er varslet av Jesus selv. Derfor kommer den. Og derfor er det grunn til å være forberedt. Og da kan vi si at den som venter på noe godt, ikke venter forgjeves. For det som vil møte oss da er en glede, en glede større enn noe annet!

Be om å få dele den gleden. For det står: Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen.