Søndag 22. november 2015 — Domssøndag/Kristi kongedag
Det var som en forelskelse. Vi hadde det så fint sammen! Vi var sammen hele helga, og så sovnet vi i benkene etter gudstjenesten søndag morgen.
Slik beskriver hun sin ungdomstid i den kristne ungdomsforeningen. Men troens flamme sluknet, nå sender hun sin datter på bedehuset i stedet.
Tekst: Evangeliet etter Matteus kap. 25, 1-13
Da kan himmelriket sammenlignes med ti brudepiker som tok oljelampene sine og gikk ut for å møte brudgommen. Fem av dem var uforstandige, og fem var kloke. De uforstandige tok med seg lampene sine, men ikke olje. Men de kloke tok med seg kanner med olje sammen med lampene. Da det trakk ut før brudgommen kom, ble de alle trette og sovnet.
Men ved midnatt lød et rop: ‘Brudgommen kommer! Gå og møt ham!’ Da våknet alle brudepikene og gjorde lampene i stand. Men de uforstandige sa til de kloke: ‘Gi oss litt av oljen deres, for lampene våre slukner.’ ‘Nei’, svarte de kloke, ‘det blir ikke nok til både oss og dere, gå heller til kjøpmannen og kjøp selv!’
Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen, og de som var forberedt, gikk sammen med ham inn til bryllupet, og døren ble stengt. Senere kom også de andre brudepikene og sa: ‘Herre, herre, lukk opp for oss!’ Men han svarte: ‘Sannelig, jeg sier dere: Jeg kjenner dere ikke.’
Så våk da, for dere kjenner ikke dagen eller timen.
Hennes fortelling deles av mange. De mange som var aktive i sin ungdom, på bedehus og i kirken, i ungdomsforeningen og ungdomskoret, og som i voksen alder har mistet kontakten med sin barndoms tro. Eller rettere sagt med sitt aktive trosliv, for troen flamme er ikke helt sluknet, den er ennå glød igjen. Derfor sender de sine barn på søndagsskole eller konfirmantundervisning. De vil at barna skal få dele noe av den gleden og samholdet de selv opplevde en gang. Men å finne veien tilbake og la troen lys flamme opp igjen, er vanskelig.
Kjenner du deg igjen, eller kjenner du noen i den situasjonen? Jeg kjenner mange, og jeg savner dem. Vi som gikk lange turer nattestid, før kirkeklokkene ringte oss inn til gudstjeneste. Vi som okkuperte stuer og sofaer, spiste varme ostesmørbrød og sang Andrea Crouch, Bjørn Eidsvåg og Larry Norman-sanger til gitar og piano. Er det bare romantiske minner om en svunnen ungdomstid, eller kan man få oppleve det igjen?
Vi blir aldri unge igjen. Men forelskelsen, gleden, fellesskapet og troens klare flamme venter på oss. Bare enda sterkere! For dybden i troen er større enn hva vi opplevde som unge. Det er mye uutforsket tro å gå inn i, det er store mysterier å utforske. Guds kjærlighet er større enn vår tilbakeholdenhet og skepsis. Det er ennå mye å oppleve – det er mer enn du noensinne har kjent på. Troen er ikke utlevd etter hektiske år i ungdommen. Det er ennå olje å få tak i!