Søndag 8. november 2015 — 24. søndag i treenighetstiden
Folk i leirene døde ikke der av mangel på mat, men av mangel på håp. Slik beskriver professor i psykiatri, Viktor Frankl, sine opplevelser fra oppholdet i Nazi-Tysklands konsentrasjonsleirer. Når alt håp om redning synes borte, hvorfor leve?
Tekst: Paulus’ brev til kolosserne kap. 1, 24-29
Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere, og det som ennå mangler i Kristi lidelser, det utfyller jeg med min egen kropp; jeg lider for hans kropp, som er kirken. Jeg er blitt en tjener for kirken i kraft av den forvalteroppgaven Gud har gitt meg hos dere: å fullføre tjenesten med Guds ord, det mysteriet som har vært skjult gjennom alle tider og for alle slekter, men som nå er blitt åpenbart for hans hellige. Gud ville kunngjøre for dem hvor rikt og herlig dette mysteriet er for folkeslagene: Kristus er blant dere, håpet om herligheten! Det er ham vi forkynner, og vi rettleder og underviser alle mennesker i den fulle visdom, for å føre hvert menneske fram til modenhet i Kristus. For å nå dette målet arbeider og kjemper jeg i hans kraft, den som virker i meg med styrke.
Jeg har vært i leirene. Jeg har sett gasskamrene og ovnene, brakkene og latrinene. Haugene med hår, briller, kammer og sko tatt fra de drepte. Jeg har skuet inn i helvetet! Allikevel kom mennesker levende ut av det. Jeg har snakket med noen av dem. Hvordan de klarte å overleve er vanskelig å forstå. Så lenge de fant et håp, var viljen til liv der.
Paulus, han som skriver dagens tekt, lider. Men han lider med et håp. Og håpet får ham til å holde ut og fortsette sin tjeneste. Han roper til en fortapt menneskehet: Håpet om herligheten er her, Kristus er i blant dere! Dette håpet, troen på Kristus, kaller han den fulle visdom.
Å ha visdom dreier seg altså ikke om hvor mange diplomer du har på veggen, men om du har grepet troen på Kristus. Paulus skjønte at dette vakte oppsikt i antikkens verden, hvor visdom ble lovprist som en guddom. Han blir latterliggjort, plaget og kastet i fengsel. Allikevel fortsetter han å forkynne denne lære som den fulle visdom. En visdom som nå Gud har åpenbart. Det er håp om herlighet! Vi er ikke fortapt! Håpet er Jesus Kristus!
Journalisten og skribenten med mastergrad i filosofi, Andreas Saugstad, skriver om håpet i et essay i magasinet Strek. Han forteller om egen langvarig sykdom og dødsangst. En gang han lå i ambulansen og kjempet med dødsangsten, tenkte han: «Ingen ting av det «mine» filosofer har sagt om håp, kan hjelpe meg nå.» I møtet med det endelige, med døden, ble hans forståelse av visdom etter hvert endret, og han peker på det kristne håpets fire dimensjoner:
1. Evighetshåp
2. Håp her og nå, gjennom mirakler
3. Håp via lidelse
4. Håp i handling.
Jeg opplever at det er mye håpløshet ute blant folk. Filmer, tv-serier, dokumentarer viser skremmende fremtidsperspektiver. Men håpet er ikke ute: «Kristus er blant dere, han er håpet om herligheten!»