Månedlige arkiver: november 2015

Fremmedfrykt og veien ut av det

Søndag 29. november 2015 — 1.søndag i advent

Det står menn med maskingevær på hvert gatehjørne i Paris og Brussel.  Sikkerhetspolitiet jobber overtid, mistenkelige pakker finnes overalt, flyavganger innstilles. Våpen avverger terror, men i møtet med religiøs motivert terror er den kristne tro vårt beste våpen.

Notre Dame

Tekst: Evangeliet etter Matteus kap. 21, 10-17

Da han dro inn i Jerusalem, ble det uro i hele byen, og de spurte: «Hvem er dette?» Og mengden svarte: «Det er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea.» Så gikk Jesus inn på tempelplassen og jaget ut alle dem som solgte og kjøpte der. Han veltet pengevekslernes bord og duehandlernes benker og sa til dem: «Det står skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus. Men dere gjør det til en røverhule.»

På tempelplassen kom noen blinde og lamme til ham, og han helbredet dem. Men da overprestene og de skriftlærde så undrene han gjorde og hørte barna som ropte i helligdommen: «Hosianna, Davids sønn!» ble de forarget og spurte ham: «Hører du hva de sier?» «Ja», svarte Jesus. «Har dere aldri lest:
           Fra småbarns og spedbarns munn
           har du latt lovsang lyde!»

Så forlot han dem og gikk ut av byen, til Betania. Der ble han natten over.

Det er nyttårsfeiring i kirken første søndag i advent. I Aurskog kirke skal vi ha «Lys Våken» med barn som overnatter fra lørdag til søndag. Førjulskonsertene i kirkene med kjente artister begynner. Det lukter stearin og førjulshygge i kirker, skoler og kjøpesentre.

Samtidig rammes mennesker av religiøst motivert terror i stadig flere land. Belgia og Frankrike er i unntakstilstand og mange er skremt av det som skjer. I Tyskland har fremmedskeptiske stemmer pekt på at vår kristne arv er i fare. Noe som førte til at Tysklands forbundskansler Angela Merkel oppfordrer oss til følgende: – I stedet for å være redd for troende muslimer, bør Europas kristne heller starte å gå i kirken. Vi har fortsatt frihet til å bekjenne vår religion om vi utøver den og tror på den. Vi skal også ha mot til å si at vi er kristne. Dette er kloke ord.

I møte med islam og store ikke-kristne innvandringsgrupper, skal vi ikke være redde. Men vi skal være tydelige. Vi skal fortelle om vår identitet, hva vi mener er rett og sant og møte ånd med ånd. Er du en kristen så vis det. Gå i kirken, fyll opp benkene, del, skap samhold. Ikke sitt hjemme og føl deg truet av andres religiøse iver. Vær slik som barna vi leste om. De så de gode gjerningene Jesus gjorde og ropte det ut! Ikke med våpen, ikke med steinkasting, men med gode ord.

Sitat Bjørn Skogstad

Første søndag i et nytt kirkeår er en flott startdag for å fornye dine kristne røtter. Du er ikke bare et resultat av slektskap, ætt og aner. Er du døpt til Kristus så er det en viktig del av din identitet. Ta din kristne identitet frem, utforsk den, blankpuss den. La den prege deg, din hverdag, og ditt møte med de fremmede. Mitt hus skal være et bønnens hus, sier Jesus. Bønn til Gud driver frykten ut – også fremmedfrykten.

Troen som sluknet…

Søndag 22. november 2015 — Domssøndag/Kristi kongedag

Det var som en forelskelse. Vi hadde det så fint sammen! Vi var sammen hele helga, og så sovnet vi i benkene etter gudstjenesten søndag morgen.

Slik beskriver hun sin ungdomstid i den kristne ungdomsforeningen. Men troens flamme sluknet, nå sender hun sin datter på bedehuset i stedet. 

lys_sluknet

Tekst: Evangeliet etter Matteus kap. 25, 1-13

Da kan himmelriket sammenlignes med ti brudepiker som tok oljelampene sine og gikk ut for å møte brudgommen. Fem av dem var uforstandige, og fem var kloke. De uforstandige tok med seg lampene sine, men ikke olje. Men de kloke tok med seg kanner med olje sammen med lampene. Da det trakk ut før brudgommen kom, ble de alle trette og sovnet.

Men ved midnatt lød et rop: ‘Brudgommen kommer! Gå og møt ham!’ Da våknet alle brudepikene og gjorde lampene i stand. Men de uforstandige sa til de kloke: ‘Gi oss litt av oljen deres, for lampene våre slukner.’ ‘Nei’, svarte de kloke, ‘det blir ikke nok til både oss og dere, gå heller til kjøpmannen og kjøp selv!’

Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen, og de som var forberedt, gikk sammen med ham inn til bryllupet, og døren ble stengt. Senere kom også de andre brudepikene og sa: ‘Herre, herre, lukk opp for oss!’ Men han svarte: ‘Sannelig, jeg sier dere: Jeg kjenner dere ikke.’

Så våk da, for dere kjenner ikke dagen eller timen. 

Hennes fortelling deles av mange. De mange som var aktive i sin ungdom, på bedehus og i kirken, i ungdomsforeningen og ungdomskoret, og som i voksen alder har mistet kontakten med sin barndoms tro. Eller rettere sagt med sitt aktive trosliv, for troen flamme er ikke helt sluknet, den er ennå glød igjen. Derfor sender de sine barn på søndagsskole eller konfirmantundervisning. De vil at barna skal få dele noe av den gleden og samholdet de selv opplevde en gang. Men å finne veien tilbake og la troen lys flamme opp igjen, er vanskelig.

Kjenner du deg igjen, eller kjenner du noen i den situasjonen? Jeg kjenner mange, og jeg savner dem. Vi som gikk lange turer nattestid, før kirkeklokkene ringte oss inn til gudstjeneste. Vi som okkuperte stuer og sofaer, spiste varme ostesmørbrød og sang Andrea Crouch, Bjørn Eidsvåg og Larry Norman-sanger til gitar og piano. Er det bare romantiske minner om en svunnen ungdomstid, eller kan man få oppleve det igjen?

2015-11-22-sitatVi blir aldri unge igjen. Men forelskelsen, gleden, fellesskapet og troens klare flamme venter på oss. Bare enda sterkere! For dybden i troen er større enn hva vi opplevde som unge. Det er mye uutforsket tro å gå inn i, det er store mysterier å utforske.  Guds kjærlighet er større enn vår tilbakeholdenhet og skepsis. Det er ennå mye å oppleve – det er mer enn du noensinne har kjent på. Troen er ikke utlevd etter hektiske år i ungdommen. Det er ennå olje å få tak i!

Troende til litt av hvert

Søndag 15. november 2015 — 25. søndag i treenighetstiden

Troende til litt av hvert, heter en bok av Arne Tord Sveinall. Den omhandler menneskers søken etter tro. Det kan virke som om mennesker er villige til å tro hva som helst, så lenge det skaper mening i tilværelsen. Slikt som at alt er skapt av ingenting eller hva med å gå på vannet?   

Melkeveien

Tekst: Evangeliet etter Matteus kap. 14, 22-34

Jesus fikk disiplene til å gå i båten og dra i forveien over til den andre siden, mens han selv sendte folket av sted. Da han hadde gjort det, gikk han opp i fjellet for å være for seg selv og be. Da kvelden kom, var han der alene. Båten var allerede langt fra land, og den kjempet seg fram i bølgene, for det var motvind. Men i den fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen. Da disiplene fikk se ham der han gikk på vannet, ble de skrekkslagne. «Det er et gjenferd!» sa de og skrek av angst. Men i det samme talte Jesus til dem: «Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!» Da sa Peter til ham: «Herre, er det deg, så si at jeg skal komme til deg på vannet.» «Kom!» sa Jesus. Peter steg ut av båten og gikk på vannet bort til Jesus. Men da han så hvor hardt det blåste, ble han redd. Han begynte å synke, og ropte: «Herre, berg meg!» Straks rakte Jesus hånden ut og grep fatt i ham og sa: «Du lite troende – hvorfor tvilte du?» Så steg de opp i båten, og vinden stilnet. Men de som var i båten, tilba ham og sa: «Du er i sannhet Guds Sønn!» Da de var kommet over, la de til land ved Gennesaret.

Stephen Hawking, britisk fysiker og matematiker, hevder at alt (ja, virkelig alt) er et resultat av tyngdeloven. Han sier: «Da tyngdeloven eksisterer, så kan og vil universet skape seg selv ut av ingenting. Spontan skapelse er grunnen til at det eksisterer noe, i stedet for ingenting. Derfor eksisterer universet, derfor eksisterer vi. Det er ingen grunn til å påkalle Gud til å komme med plantegningen for å skape universet».(VG 3/9/10)

Nå har jeg ingen ambisjoner om å utfordre Hawking til en intellektuell tvekamp. Den taper jeg. Men jeg har virkelig vanskelig for å tro det han sier. Like vanskelig som enkelte har for å tro at Jesus gikk på vannet.

Selv teologer har vært oppsiktsvekkende kreative i sine forsøk på å forklare dette underet.  Jesus gikk egentlig bare på en sandbanke, eller at disiplene så rett og slett feil, for naturlovene skal man ikke klusse med!

Men hva når vitenskapsmenn hevder at ut i fra de samme naturlovene så kommer alt ut av ingenting. Skal man da liksom tro på det og mene at det må være rett? Kan man ikke på samme måte si, at med tro kan du få til hva som helst. Selv en tro så liten som et sennepsfrø, er jo større enn ingenting. Og hvis ingenting kan skape universet, så tenk for en mulighet en vaklende tro har!

Sitat Bjørn SkogstadJeg har fått høre at jeg har en sterk tro. Men hva er egentlig det? Jeg tror på Jesus, og som Peter erfarte, så går det litt opp og ned. Men å tro på Hawking, det føler jeg virkelig krever en sterk tro. Jeg, jeg velger å tro på Jesus.

 

Det finnes håp

Søndag 8. november 2015 — 24. søndag i treenighetstiden

Folk i leirene døde ikke der av mangel på mat, men av mangel på håp.  Slik beskriver professor i psykiatri, Viktor Frankl, sine opplevelser fra oppholdet i Nazi-Tysklands konsentrasjonsleirer. Når alt håp om redning synes borte, hvorfor leve?  

Tekst: Paulus’ brev til kolosserne kap. 1, 24-29

Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere, og det som ennå mangler i Kristi lidelser, det utfyller jeg med min egen kropp; jeg lider for hans kropp, som er kirken. Jeg er blitt en tjener for kirken i kraft av den forvalteroppgaven Gud har gitt meg hos dere: å fullføre tjenesten med Guds ord, det mysteriet som har vært skjult gjennom alle tider og for alle slekter, men som nå er blitt åpenbart for hans hellige. Gud ville kunngjøre for dem hvor rikt og herlig dette mysteriet er for folkeslagene: Kristus er blant dere, håpet om herligheten! Det er ham vi forkynner, og vi rettleder og underviser alle mennesker i den fulle visdom, for å føre hvert menneske fram til modenhet i Kristus. For å nå dette målet arbeider og kjemper jeg i hans kraft, den som virker i meg med styrke. 

Jeg har vært i leirene. Jeg har sett gasskamrene og ovnene, brakkene og latrinene. Haugene med hår, briller, kammer og sko tatt fra de drepte. Jeg har skuet inn i helvetet! Allikevel kom mennesker levende ut av det. Jeg har snakket med noen av dem. Hvordan de klarte å overleve er vanskelig å forstå. Så lenge de fant et håp, var viljen til liv der.

2015-11-08-sitatPaulus, han som skriver dagens tekt, lider. Men han lider med et håp. Og håpet får ham til å holde ut og fortsette sin tjeneste. Han roper til en fortapt menneskehet: Håpet om herligheten er her, Kristus er i blant dere! Dette håpet, troen på Kristus, kaller han den fulle visdom.

Å ha visdom dreier seg altså ikke om hvor mange diplomer du har på veggen, men om du har grepet troen på Kristus. Paulus skjønte at dette vakte oppsikt i antikkens verden, hvor visdom ble lovprist som en guddom. Han blir latterliggjort, plaget og kastet i fengsel. Allikevel fortsetter han å forkynne denne lære som den fulle visdom. En visdom som nå Gud har åpenbart. Det er håp om herlighet! Vi er ikke fortapt! Håpet er Jesus Kristus!

Journalisten og skribenten med mastergrad i filosofi, Andreas Saugstad, skriver om håpet i et essay i magasinet Strek. Han forteller om egen langvarig sykdom og dødsangst. En gang han lå i ambulansen og kjempet med dødsangsten, tenkte han: «Ingen ting av det «mine» filosofer har sagt om håp, kan hjelpe meg nå.»  I møtet med det endelige, med døden, ble hans forståelse av visdom etter hvert endret, og han peker på det kristne håpets fire dimensjoner:
1. Evighetshåp
2. Håp her og nå, gjennom mirakler
3. Håp via lidelse
4. Håp i handling.

Jeg opplever at det er mye håpløshet ute blant folk. Filmer, tv-serier, dokumentarer viser skremmende fremtidsperspektiver. Men håpet er ikke ute: «Kristus er blant dere, han er håpet om herligheten!»