Søndag 1. november 2015 — Allehelgensdag

Da Trine Rein sang «Vi vandrar saman,» i Stjernekamp, måtte jeg tørke en tåre. Jeg tenkte på venner og familie som ikke lenge er, de som jeg engang vandret sammen med. Samtidig kjente jeg på takknemligheten over å ha medvandrere som fortsatt deler liv med meg.   

Tekst: Evangeliet etter Matteus kap. 5, 13-16

Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.

Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen! 

Allehelgensdag er en dag vi minnes de som vi vandret sammen med, men som nå har avsluttet sin vandring. Hver og en av dem skinte med sitt helt spesielle lys, et lys som også beriket våre liv. Nå er deres lys sluknet. Men vi vandrer videre, godt hjulpet på veien av våre førvandrere. Så er det opp til oss å gå videre og lyse opp andres liv og livsvei, slik at de også finner veien til det gode liv. Svulstig tale? Ja, kanskje, men også sant.

Jesus kaller oss verdens lys. Vi som er døpt til Kristus deler hans lys. Lyset fra Jesus skinner gjennom oss og hjelper både oss selv og andre til å finne veien til Gud. Den danske journalisten Charlotte Rørth forteller i boken «Jeg møtte Jesus. Bekjennelser fra en motvillig troende», at mennesker rundt henne stirret slik på henne. «Det er ikke rart, svarte hennes venn Andrea, du skinner jo!»  Møtet med Jesus fikk henne til å skinne. Hun reflekterte Jesus på en måte som vakte oppsikt.

Lys er energi, og energi omsettes i handling. Vi kristne er ikke ment til å være batterier som absorberer Guds-energien og holder den lukket inne. Den energien, den kraften vi får gjennom troen på Kristus, finner veier ut av oss i form av gode gjerninger. Dette er ikke tilgjort godhet, eller handlinger som vi planlegger skal gjøre inntrykk. Det er hverdagslivets javne godhet som vi deler ut til våre medvandrere uten å tenke over det. Det er den gode gjerning som inspirerer andre til godhet og til takksigelse til Gud. Merkelig å tenke på hvor skrøpelige vi mennesker kan være, og allikevel inneholde slik en mektig kraft!  Vi kommer i alle fasonger og skikkelser og allikevel er vi vitner om Guds godhet.

Allehelgensdagen er dagen jeg minnes de døde. Da kjenner jeg på savnet, men enda sterkere – at jeg lever! Og gjennom det livet jeg ennå har igjen, skal jeg få dele vei, lys og liv med mine medvandrere.