Hvis bare…..

Søndag 18. oktober 2015 — 21. søndag i treenighetstiden

Hvor mange ganger har jeg ikke sagt; «hvis bare jeg hadde visst» eller «hvis bare du hadde sagt…» .  Det er en gjenganger i hele menneskehetens historie. Men hadde det hjulpet? Vi er overraskende kreative i våre forsøk på å skylde på andre, slik at vi kan unndra oss eget ansvar eller unngå å tro. 

thomas_tvilerenTekst: Evangeliet etter Lukas kap. 16, 19-31

Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag. Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som het Lasarus, full av verkende sår. Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Hundene kom til og med og slikket sårene hans.

Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravet. Da han slo øynene opp i dødsriket, der han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus tett inntil ham. ‘Far Abraham’, ropte han, ‘ha barmhjertighet med meg og send Lasarus hit, så han kan dyppe fingertuppen i vann og svale tungen min. For jeg pines i denne flammen.’  Men Abraham svarte: ‘Husk, mitt barn, at du fikk alt det gode mens du levde, og Lasarus fikk det vonde. Nå trøstes han her, mens du er i pine.  Dessuten er det lagt en dyp kløft mellom oss og dere, slik at de som vil komme herfra og over til dere, ikke skal kunne det, og ingen kan gå over fra dere til oss.’  Da sa den rike: ‘Så ber jeg deg, far, at du sender ham til mine fem brødre hjemme hos min far for å advare dem, så ikke de også skal komme til dette pinestedet.’  Men Abraham sa: ‘De har Moses og profetene, de får høre på dem.’  Han svarte: ‘Nei, far Abraham, men kommer det noen til dem fra de døde, vil de omvende seg.’ Abraham sa: ‘Hører de ikke på Moses og profetene, lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde.’» 

«Jeg skal gjerne tro på Jesus, men da må han vise seg for meg.» Ordene kom fra en konfirmant. De kunne ha kommet fra mange jeg kjenner. Det er ikke nok med at jeg forteller om Jesus, eller at Bibelen forteller om Jesus, eller at kirkens tilstedeværelse forteller om Jesus. Nei, med mindre man selv ser Jesus, kan man ikke tro. Ikke rart at vi kaller vår tid for individualismens tidsalder.

Men jeg skjønner min konfirmant godt. Hun kan ikke tro bare fordi jeg anbefaler det. Så hva skal hun gjøre?

En dansk kvinne, Charlotte Rørth, har nylig gitt ut en bok, «Jeg mødte Jesus». Hun forteller om et møte med Jesus som forandret hennes liv. Boken ble utsolgt på tre dager i Danmark! Også i Norge selger den meget godt. Charlotte fikk sitt liv forandret, men hennes mann, hennes nærmeste venn, avskriver det hele! Og såkalte «reflekterte» kritikere i Danmark kaller boken for nonsens! Det er jammen ikke lett å trenge inn til menneskers hjerter! Det var ikke bedre før i tiden heller. Da Vilhelmine Ullmann (f.1816) i ung alder spurte sin mor, forfatterinnen Conradine Dunker: «Er det slet ingenting i det, de kalder Kristendom?,  svarte hennes mor: «Det er Tanker, som poetiske Sjæle trænger at holde sig til, naar Virkeligheten bliver dem for haard at bære.»

Har man første bestemt seg for ikke å tro, skal det mye til for å forandre mening. I dagens tekst forteller Jesus på dramatisk vis, at selv om mennesker står opp fra de døde, vil mange ha svært vanskelig for å tro. Troen passer ikke inn i deres verden.

Sitat Bjørn SkogstadDet gjorde den heller ikke for den svenske kvinnen Elisabeth Sandlund. Men den hardbarka ateisten ble en kristen. Troen passet ikke inn i heavyrockeren Ken Hensleys verden, allikevel møtte han Jesus, i en kirke han motvillig oppsøkte etter innstendig mas fra en venn. Eller for Hans-Erik Dyvik Husby, alias Hank von Helvete, som etter å ha vært erklært klinisk død, kommer tilbake til livet og finner troen på Jesus.

Det kan nesten virke som om Jesus må vise seg for hver enkelt av oss for at vi skal våge å tro.

Vi bortskjemte individualister, vi har mistet troen på det perfekte i jaget etter det perfekte liv.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.