Søndag 1. november 2015 — Allehelgensdag

Da Trine Rein sang «Vi vandrar saman,» i Stjernekamp, måtte jeg tørke en tåre. Jeg tenkte på venner og familie som ikke lenge er, de som jeg engang vandret sammen med. Samtidig kjente jeg på takknemligheten over å ha medvandrere som fortsatt deler liv med meg.   

Tekst: Evangeliet etter Matteus kap. 5, 13-16

Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.

Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen! 

Allehelgensdag er en dag vi minnes de som vi vandret sammen med, men som nå har avsluttet sin vandring. Hver og en av dem skinte med sitt helt spesielle lys, et lys som også beriket våre liv. Nå er deres lys sluknet. Men vi vandrer videre, godt hjulpet på veien av våre førvandrere. Så er det opp til oss å gå videre og lyse opp andres liv og livsvei, slik at de også finner veien til det gode liv. Svulstig tale? Ja, kanskje, men også sant.

Jesus kaller oss verdens lys. Vi som er døpt til Kristus deler hans lys. Lyset fra Jesus skinner gjennom oss og hjelper både oss selv og andre til å finne veien til Gud. Den danske journalisten Charlotte Rørth forteller i boken «Jeg møtte Jesus. Bekjennelser fra en motvillig troende», at mennesker rundt henne stirret slik på henne. «Det er ikke rart, svarte hennes venn Andrea, du skinner jo!»  Møtet med Jesus fikk henne til å skinne. Hun reflekterte Jesus på en måte som vakte oppsikt.

Lys er energi, og energi omsettes i handling. Vi kristne er ikke ment til å være batterier som absorberer Guds-energien og holder den lukket inne. Den energien, den kraften vi får gjennom troen på Kristus, finner veier ut av oss i form av gode gjerninger. Dette er ikke tilgjort godhet, eller handlinger som vi planlegger skal gjøre inntrykk. Det er hverdagslivets javne godhet som vi deler ut til våre medvandrere uten å tenke over det. Det er den gode gjerning som inspirerer andre til godhet og til takksigelse til Gud. Merkelig å tenke på hvor skrøpelige vi mennesker kan være, og allikevel inneholde slik en mektig kraft!  Vi kommer i alle fasonger og skikkelser og allikevel er vi vitner om Guds godhet.

Allehelgensdagen er dagen jeg minnes de døde. Da kjenner jeg på savnet, men enda sterkere – at jeg lever! Og gjennom det livet jeg ennå har igjen, skal jeg få dele vei, lys og liv med mine medvandrere.

Søndag 25. oktober 2015 — Bots og bønnedag

Tenk så enkel og fredelig verden hadde vært hvis alle var som meg!
Vi har alle tenkt tanken, det er jeg sikker på. I møte med de ekstreme og radikale, bekrefter vi vår egen fortreffelighet. Men selvrettferdighet er en alvorlig synd. Den får oss til å rakke ned på andre og tenke at de er dårligere mennesker enn oss. Akkurat slik de ekstreme og radikale tenker……! 

Tekst: Evangeliet etter Lukas kap. 18, 9-14.

Til noen som stolte på at de selv var rettferdige, og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen:
«To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: ‘Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.’ Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: ‘Gud, vær meg synder nådig!’
Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.» 

I møte med en verden full av uvitenhet, arroganse og påståelighet, er det lett å tenke høyt om egen fortreffelighet; «Tenk om alle var som meg, så hadde det ikke vært forurensning, forsøpling, banning, drap, voldtekter, sult, urett fordeling, frekke unger, religiøst svermeri, grådighet og nedhogging av regnskogen!»

Det er da det bør ringe en høy og tydelig varselsklokke! Like høyt som kirkeklokkene som en av mine konfirmanter «ved et uhell» satte i gang forrige undervisningstime! For vi er alle barn av vår tid, og vi er alle forblindet av den økonomiske, kulturelle og religiøse setting vi befinner oss i. Selvsagt er uvitenhet og manglende utdanning viktige faktorer i alvorlig miljøkriminalitet, overgrepssaker og uverdig behandling av mennesker. Men fattige mennesker i Kenya må ha ved til å lage mat, og de bryr seg lite om avskoging og jorderosjon når barna deres trenger mat. Og hvem er jeg, som eier to biler, til å snakke om forurensning og urett fordeling. Vi sitter alle i glasshus!

Jesus tar et skarpt oppgjør med mennesker som mener de er mer rettferdige overfor Gud enn andre.  Hvem som er rettferdige i Guds øyne er ikke opp til oss å bestemme. «Den som setter seg selv lavt, skal settes høyt», sier Jesus. Det menneske som vet med seg selv at det trenger Guds tilgivelse og nåde, lærer å bli ydmyk i møte med andre. Da den amerikanske presidentkandidaten Donald Trump nylig ble spurt om han hadde bedt til Gud om tilgivelse, svarte han nei. Han hadde ikke det. Han gjorde så godt han kunne og tok det derifra. Han er ikke alene, selve forståelsen av synd, og dermed behovet for tilgivelse er i endring.

Fariseerens fromme liv, hans offervilje og hans troskap mot Guds ord var ikke problemet. Mange hadde levd bedre liv, hvis de hadde hatt noe av den disiplinen og offerviljen. Det var fordømmelsen av andre Jesus ville til livs. En kristen kan, ut i fra Bibelens ord, tro seg frelst. Det står i Romerbrevet «For hvis du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst.» Allikevel skal Martin Luther ha sagt følgende: “Når jeg kommer til himmelen vil jeg bli forundret over alle de som er der som jeg ikke trodde skulle være der, og over alle de som ikke er der som jeg hadde forventet skulle være der, men mest av alt blir jeg forundret over at jeg er der selv”.

Et menneske som ser seg selv, som søker tilgivelse i møte med Gud, som ber for sin neste, seg selv og omsetter sin tro i handling, blir ydmyk overfor andres liv. Så får vi la Gud ordne med resten!

Søndag 18. oktober 2015 — 21. søndag i treenighetstiden

Hvor mange ganger har jeg ikke sagt; «hvis bare jeg hadde visst» eller «hvis bare du hadde sagt…» .  Det er en gjenganger i hele menneskehetens historie. Men hadde det hjulpet? Vi er overraskende kreative i våre forsøk på å skylde på andre, slik at vi kan unndra oss eget ansvar eller unngå å tro. 

Tekst: Evangeliet etter Lukas kap. 16, 19-31

Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag. Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som het Lasarus, full av verkende sår. Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Hundene kom til og med og slikket sårene hans.

Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravet. Da han slo øynene opp i dødsriket, der han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus tett inntil ham. ‘Far Abraham’, ropte han, ‘ha barmhjertighet med meg og send Lasarus hit, så han kan dyppe fingertuppen i vann og svale tungen min. For jeg pines i denne flammen.’  Men Abraham svarte: ‘Husk, mitt barn, at du fikk alt det gode mens du levde, og Lasarus fikk det vonde. Nå trøstes han her, mens du er i pine.  Dessuten er det lagt en dyp kløft mellom oss og dere, slik at de som vil komme herfra og over til dere, ikke skal kunne det, og ingen kan gå over fra dere til oss.’  Da sa den rike: ‘Så ber jeg deg, far, at du sender ham til mine fem brødre hjemme hos min far for å advare dem, så ikke de også skal komme til dette pinestedet.’  Men Abraham sa: ‘De har Moses og profetene, de får høre på dem.’  Han svarte: ‘Nei, far Abraham, men kommer det noen til dem fra de døde, vil de omvende seg.’ Abraham sa: ‘Hører de ikke på Moses og profetene, lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde.’» 

«Jeg skal gjerne tro på Jesus, men da må han vise seg for meg.» Ordene kom fra en konfirmant. De kunne ha kommet fra mange jeg kjenner. Det er ikke nok med at jeg forteller om Jesus, eller at Bibelen forteller om Jesus, eller at kirkens tilstedeværelse forteller om Jesus. Nei, med mindre man selv ser Jesus, kan man ikke tro. Ikke rart at vi kaller vår tid for individualismens tidsalder.

Men jeg skjønner min konfirmant godt. Hun kan ikke tro bare fordi jeg anbefaler det. Så hva skal hun gjøre?

En dansk kvinne, Charlotte Rørth, har nylig gitt ut en bok, «Jeg mødte Jesus». Hun forteller om et møte med Jesus som forandret hennes liv. Boken ble utsolgt på tre dager i Danmark! Også i Norge selger den meget godt. Charlotte fikk sitt liv forandret, men hennes mann, hennes nærmeste venn, avskriver det hele! Og såkalte «reflekterte» kritikere i Danmark kaller boken for nonsens! Det er jammen ikke lett å trenge inn til menneskers hjerter! Det var ikke bedre før i tiden heller. Da Vilhelmine Ullmann (f.1816) i ung alder spurte sin mor, forfatterinnen Conradine Dunker: «Er det slet ingenting i det, de kalder Kristendom?,  svarte hennes mor: «Det er Tanker, som poetiske Sjæle trænger at holde sig til, naar Virkeligheten bliver dem for haard at bære.»

Har man første bestemt seg for ikke å tro, skal det mye til for å forandre mening. I dagens tekst forteller Jesus på dramatisk vis, at selv om mennesker står opp fra de døde, vil mange ha svært vanskelig for å tro. Troen passer ikke inn i deres verden.

Det gjorde den heller ikke for den svenske kvinnen Elisabeth Sandlund. Men den hardbarka ateisten ble en kristen. Troen passet ikke inn i heavyrockeren Ken Hensleys verden, allikevel møtte han Jesus, i en kirke han motvillig oppsøkte etter innstendig mas fra en venn. Eller for Hans-Erik Dyvik Husby, alias Hank von Helvete, som etter å ha vært erklært klinisk død, kommer tilbake til livet og finner troen på Jesus.

Det kan nesten virke som om Jesus må vise seg for hver enkelt av oss for at vi skal våge å tro.

Vi bortskjemte individualister, vi har mistet troen på det perfekte i jaget etter det perfekte liv.

Søndag 11. oktober 2015 — 20. søndag i treenighetstiden

Aldri før har så mange stemt ved kirkevalget som nå i september. En eksplosiv økning fra tidligere valg. Bare i Aurskog stemte 495 velgere på nytt Kirkeråd. Det er åpenbart at striden om likekjønnet ekteskap i kirken trakk folk til stemmeurnene. I følge avisen Vårt Land vil de første likekjønnede ekteparene vies i vår kirke allerede i 2017.  

Tekst: Evangeliet etter Markus kap. 10, 2-9

Noen fariseere kom og spurte ham: «Har en mann lov til å skille seg fra sin kone?» De ville sette ham på prøve. «Hva har Moses påbudt dere?» sa han. De svarte: «Moses har tillatt mannen å skrive skilsmissebrev og sende henne fra seg.» Da sa han til dem: «Fordi dere har så harde hjerter, har Moses gitt dere dette budet. Men fra begynnelsen av, ved skapelsen, skapte Gud dem som mann og kvinne. Derfor skal mannen forlate sin far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp. Så er de ikke lenger to; de er én kropp. Og det som Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille.»

Når Jesus blir spurt om retten til skilsmisse, velger han å presisere, ikke bare ekteskapets ukrenkelighet, men også foreningen mellom mann og kvinne. Hvis Jesu ord er Den norske kirkes rettesnor, kan det virke som om vår kirke er ute av kurs. Både skilte mennesker og likekjønnede par har full tilgang til vår kirkes samlinger. Kirkens dører er åpne for alle, uavhengig av legning eller sivil status.

Men det kan ikke være her problemet ligger! Selvsagt må det være slik! Kirken er ikke og har ikke et moralpoliti som står på kirketrappa og siler ut mennesker etter laster, synder, fortid, holdninger og legning. Hadde det vært slik, ville ingen kommet inn. For alle mennesker er syndere og trenger Guds nåde i sine liv. Nettopp derfor inviterer vi til gudstjeneste.

Men hvis Jesus sier at Gud har skapt mann og kvinne og sammenføyd dem til et livslangt fellesskap, hvorfor har vi da både skilte og gjengifte, homofile og lesbiske medarbeidere i vår kirke, og et flertall av biskopene som vil innføre likekjønnet ekteskap?

Jeg tror ikke Jesus tar feil. Men jeg tror heller ikke at Jesus har gjort det til kirkens oppgave å støte mennesker fra seg. Hvem våger å ta på seg en slik oppgave? Ikke jeg!

Jeg tror ingen annen organisasjon har jobbet så godt og grundig med samlivsetikk i Norge som Den norske kirke. Ingen! Det har vært en omfattende og tung jobb. For det kan ikke gjøres lettvint når kirken nå velger å se bort fra Jesu egne ord i sine holdninger og handlinger. Tabloide angrep mot kirken på dette området bør legges døde. Vi vedtar oss ikke bort fra ubehagelige valg, vi kjemper oss gjennom dem og søker å finne løsninger som favner Jesu egen forkynnelse og intensjon. Jeg vil alltid peke på Jesus og si til alle som søker liv, nåde, tilgivelse og trøst: Gå til ham! Uavhengig av sivil status eller legning til den som spør. For det er hos ham livet finnes. Jeg skal engang stilles til ansvar for mine valg, ikke dine, andres eller Den norske kirkes. De omtrentlige valg må vi alle bære og ta ansvar for, i håp om at vi gjør det i nestekjærlighetens tjeneste.

Søndag 4. oktober 2015 — 19. søndag i treenighetstiden

Det er bare et luftig parti, sier Solbjørg om turen opp til Falketind. Hun er husmor på  Turistforeningens hytte Fondsbu. Dette klarer du, bare en 7-8 timers tur. Våger jeg å tro på henne? Skal jeg bestille turen opp til mer en 2000 moh, bundet fast i tau, over stup og bresprekker?

Tekst: Evangeliet etter Johannes kap. 7, 14-17

Det var alt midt i høytiden da Jesus gikk opp på tempelplassen og begynte å undervise. Jødene undret seg og sa: «Hvordan kan han ha slik kunnskap, han som ikke har fått noen opplæring?» Jesus svarte: «Min lære er ikke min, men kommer fra ham som har sendt meg. Den som vil gjøre hans vilje, skal skjønne om læren er av Gud, eller om jeg taler ut fra meg selv.

Av og til skal det mye til for å stole på folk. Selv om man vet at de har greie på det. For det strider mot en egen overbevisning eller egen evne. Som Solbjørg, som kjenner til det meste som skjer i Jotunheimen. Samtidig vil jeg gjerne tro på henne, for jeg har jo lyst til å klatre til topps!

Slik er det med Jesus også. Han utfordrer meg til å både lytte til hans ord og gjøre hans ord. For når jeg gjør det, vil jeg forstå at hans ord også er Guds ord.

Tro og handling henger tett sammen. Solbjørg sier jeg klarer å nå til topps på Falketind. Jeg vil aldri få vite om det stemmer, med mindre jeg faktisk tar turen. Selvsagt kan jeg teoretisere rundt det, og mene noe om jeg med min vekt, form, treningsgrunnlag og utstyr kan klare det. Men jeg må faktisk prøve!

Jesus utfordret sine tilhørere når han sa disse ordene. Han hadde helbredet en mann på hviledagen, og folk var sinte. På hviledagen skulle man ikke helbrede. Allikevel hadde Jesus gjort det. Og han talte med overbevisning og kunnskap. Hvis det han sa var sant, ville det snu liv, tanker og holdninger. Men ikke uten at man etterprøvde hans ord ved å gjøre dem.

I dag er vi utfordret på mange fronter. I samfunn og kirke, nasjonalt og internasjonalt er det mangel på nestekjærlighet, solidaritet og vilje til oppgjør. Jesu ord om å elske sin neste, ja selv sin fiende, ville snudd vår verden på hodet. Et slikt samfunn ville virkelig være gudgitt. Eller tenk om jeg hadde klart å bruke mine egne ressurser til beste for min neste. Da tror jeg mine prioriteringer hadde vært ganske annerledes. Det er ikke alltid lett, men gradvis forstår jeg at  en tro uten handling blir kjedelig og lite attraktiv. Tro med handling derimot, fremstår som ekte og spennende.