Kollisjon med livet til følge

Søndag 20. september 2015 — 17. søndag i treenighetstiden

Det er sjelden en kollisjon fører til liv. Alt for ofte skjer det motsatte, at døden er resultatet. I dag får vi et lite glimt inn i en verden vi drømmer om, men ikke kjenner. Som om vi ser inn «i et speil, i en gåte», som Paulus sier det. Vi får et glimt av det evige og uforgjengelige.

speilTekst: Evangeliet etter Lukas kap. 7, 11-17

Kort tid etter ga Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde dro sammen med ham. Da han nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen. Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: «Gråt ikke!»  Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren.  Alle ble grepet av ærefrykt, og de lovpriste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss», sa de, «Gud har gjestet sitt folk.» Dette ordet om ham spredte seg i hele Judea og området omkring. 

Jeg skulle så gjerne ønske at dette skjedde hver gang et ungt menneske ble ført til graven, at Gud stanset gravfølget, la sin hånd på båren og sa: Stå opp!

Men kjenner jeg oss mennesker rett, så hadde vi kort tid etter anklaget Gud for at han i første omgang lot ulykken eller sykdommen ramme den unge. Hvorfor måtte han gjennom dette…..?  Kunne du ikke bare…..! Hvis du er Gud, så…..

Ofte hører jeg ordene «hvis Gud virkelig er, så hadde ikke dette skjedd». Ordene kan komme i kjølvannet etter ulykker og dødsfall, men også i kjølvannet av skilsmisser og personlige tragedier.  Som en umiddelbar reaksjon forstår jeg den godt. Men som et velbegrunnet og godt argument for guds ikke-eksistens når den ikke langt. Ikke hvis den gud du mener ikke eksisterer er Bibelens Gud. For Bibelens Gud bryr seg. Vi har noen fortellinger som viser oss dette, slik som dagens tekst om den unge mannen i Nain. Underet i Nain, skinner som en diamant gjennom veven som skiller det evige fra det forgjengelige.  Vi aner en tilværelse der døden ikke lenger er, der smerte og sykdom ikke lenger rammer, der Gud skal vandre mellom oss.  Og hvis vi tror at lidelsen ikke kan ramme oss om Gud virkelig er, så har vi en korrigering i Jesu eget liv. Den forteller oss at lidelsen ikke er fraværende, selv for Gud sønn.

Det gikk et gledens følge mot Nain. Jesus gikk i spissen for en glad folkemengde. Der møtte de et følge ut fra Nain. Et sorgens følge fulgte etter en gråtende enke og hennes døde sønn.  Kollisjonen mellom følgene fikk et uant resultat. Gud gjestet sitt folk, og livet vant.

«En dag skal rettferdigheten seire, en dag skal vi danse, skal vi feire, at gleden er funnet, freden er vunnet – en dag!»  — Bjørn Eidsvåg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.