Tale under konfirmasjonsgudstjeneste – 7. juni 2015

Preken konfirmasjon 7. juni 2015, Aurskog kirke

Jeg liker å omgi meg med familie! Og i dag er vi omgitt av familie på alle kanter!

Min familie er svær, større en de fleste! På arbeidspulten min har jeg et kjempehyggelig bilde at Therese, Hanna, Victoria og Henrikke. Det setter meg i godt humør bare jeg ser på det. På andre siden har jeg bilder malt av Andreas som jeg kjøpte på innsamlingsaksjon på skolen. På veggene henger det bilder og tegninger fra barn, og bilder av 480 konfirmanter samt syv glade pensjonister! Og her om dagen var det ei femårig jente som sa til meg: Du er den kuuleste jeg vet om! Oj, Oj, oj! Takk Tuva!

Noen snakker om å ha en stor familie, men jeg tror jeg vinner der! Er det ikke kjekt å ha en stor, utvidet, moderne familie!

Men det er ikke bare lett og deilig.

For noen ganger må jeg delta i lidelsen familien har, nå sist etter jordskjelvet i Nepal, hvor jeg på avstand måtte se at flere medlemmer av familien mistet alt de eide.

Andre ganger igjen, sitter jeg med sorgen i fanget og fortvilelsen i rastløse hender, når jeg opplever at familiemedlemmer dør av sykdom og i ulykker.

Men hva er det egentlig jeg snakker om? Min egen familie, min kone og våre tre barn, kan telles på en hånd, og slekta mi er lett å ha oversikt på..

Er det konfirmantene som omsider har fått meg til å tørne… nei, da, de er sjeldent hyggelige unge mennesker. Det er nemlig det at jeg har en utvidet familieforståelse som er i ferd med å sprenge alle rammer. Og den har jeg lyst til å fortelle dere om.

Vi har akkurat lest to tekster fra Bibelen som forteller om det å ha en utvidet familie. De er skrevet med tusen års mellomrom, men sammen forteller de om noe, som både er svært vakkert, men også svært viktig for oss alle!

Teksten fra Salmenes bok, forteller at alle folk sammen skal juble og stå sammen, når Herrens frelse kommer. (Salme 67, 2-6)

Og Herrens frelse kom med Jesus.

Derfor skriver Paulus i sitt brev til Galaterne, at vi mennesker er knyttet sammen som en familie i troen på Kristus! (Gal. 3, 23-29)

Gud har grepet inn i vår verden og gitt oss en familie som langt overgår våre nærmeste. Det er en gave, som virkelig er verdt vår lovsang og takk til Gud.

Men la oss se litt nærmere på det, for hva kan det bety?

Det står altså at jubelen skal gå jorden rundt, alle folkeslag, alle folk skal delta i gleden over Guds frelse.

Dette skjer i dag ved at fortellingen om Jesus går verden rundt og slår rot i menneskers hjerter blant alle folkeslag. Vi nordmenn ble engang nådd av mennesker som eide troen før oss, og fra Norge sender vi fortsatt misjonærer til steder og folkegrupper hvor det ennå ikke finnes noen menighet. Alle menigheter i Norge er med på dette. Aurskog menighet har forpliktet seg på å støtte et arbeid i Kambodsja som jobber med menighetsutvikling og fattigdomsbekjempelse. Gjennom radio, tv, og internett nås mennesker og Bibelens ord blir oversatt til stadig nye språk!  Slik vokser kirken, og familien blir stadig større.

Denne bevegelsen, misjonsbevegelsen, fører altså stadig nye mennesker inn i den store familien.

Og det virkelig revolusjonerende kommer i neste omgang.

Nemlig at i dette fellesskapet, er alle sosiale skiller, uvesentlige. Som en konsekvens av fellesskapet vi har i Jesus-troen, kan ingen si seg mer verdt enn andre!

Har Gud skapt noen med større verdi enn andre? Vi kan mene det, men ikke Gud.

Har Jesus frelst noen mer enn andre? Vi kan mene det, men ikke Gud.

Paulus utdyper dette og skriver: Her er det ikke jøde eller greker, fri eller slave, kvinne eller man….

Da Paulus skrev at alle skiller oss mennesker imellom var utvisket, vakte det enorm skandale. De kristne var gærne!

En tanke som fortsatt henger i: I går leste jeg en lengre artikkel om Odd Egil Olsen. Drillo, i avisen Vårt Land, hvor han sier akkurat det samme. Han vokste opp i arbeidermiljø i Sarpsborg, hvor man mente at alle kristne var idioter og alle høyrefolk var halvfascister! Og attpåtil kunne han ikke skjønne seg på religiøse ekstremister….  Nei, for han var jo ikke ekstrem….. Men, som sagt, han er ikke den første….

På Jesu tid ville ikke jøder ha noe med grekere og romere å gjøre. De var barbarer. Romerne så med mistenkelige og hatefulle øyne på jødene, og grekerne likte ikke romerne. Kvinner og menn var definert i verdi, og kvinnene tapte på alle fronter. Slavene kunne selges, kjøpes som kveg og behandles deretter. Les Asterix og Obelix, så får du et virkelighetsnært bilde.

I romernes første anklager mot de kristne, forteller de med forakt, at selv barn og slaver og kvinner deltar på møtene deres, sammen med frie menn! Det var nok til å forkaste hele hurven!

Men nettopp denne åpenheten og fellesskapet det skapte vant den antikke verden for den kristne tro!

Mye har skjedd siden. Mange feilgrep er gjort, både fra storsamfunn og kirke. Kirken har blitt brukt og har latt seg bruke av majoritetssamfunnet.

Men kirken har alltid løftet frem tanken om at vi har en lik verdi, uavhengig av kjønn, sosial status og etnisk tilhørighet.

Derfor skal den kristne være den siste til å dømme andre mennesker. Derfor skal den kristne være den første til å omfavne den fremmede.

Av og til møter vi mennesker som vi kan snakke sammen med om alt. Det er som om vi har kjent hverandre i lang tid.

Akkurat det har jeg opplevd i Kina, i Egypt, i Russland og i Søndre Høland!

Jeg har vært på reise og besøkt kristne menigheter, snakket med folk, spist sammen med dem og delt deres liv. Når i har sagt farvel til hverandre, så har vi skjønt at vi aldri kommer til å møtes igjen. Det gjør oss triste, men så sier vi: I himmelen! Der skal vi møtes en gang. Jesus-troen gjør slikt med oss. Vi bryr oss om hverandre, vi har et ansvar for hverandre, og vi tilhører hverandre, selv om vi kanskje sees bare en gang i livet.

For vi vet at ingen av oss har en forrang fremfor noen andre. I Guds øyne er vi like, i dag illustrert ved at konfirmantene, med sin forskjellige sosiale status, i dag er helt like i sine hvite kapper.

Den døpte, konfirmanten, er en del av min utvidede familie. Jeg har en forpliktelse til å ta vare på dem, om jeg skulle like dem eller ei, for de er min familie. Når Jesus-troen hjelper oss å se slik på sin neste, blir det lettere å inkludere de fremmede, de som er annerledes, de som søker asyl, de som søker vår velstand, også. For hvem er jeg til å dømme om deres verdi og deres rettigheter. Alle mennesker fortjener å bli sett, for vi er hverandres familie.

Kjære konfirmanter, kjære familie! Gå med Gud ut i verden og besøk din familie, bry deg om den, ta ansvar og la deg begeistre. Til lykke med dagen!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.