Hvordan møte det uventede

5. juli 2015 – 6. søndag i treenighetstiden

Å ringe 113 når en ulykke skjer, høres da lett ut. Men når adrenalinet koker er fingra i veien! Å høre og gjøre er ikke det samme. Å høre om det og å få oppleve det kan få oss til å reagere svært forskjellig.

uventet
Tekst: Evangeliet etter Lukas kap. 5, 1-11

En gang sto Jesus ved Gennesaretsjøen, og folk trengte seg inn på ham for å høre Guds ord. Da fikk han se to båter som lå ved stranden. Fiskerne var gått ut av dem og holdt på å skylle garn. Jesus steg opp i en av båtene, den som tilhørte Simon, og ba ham legge litt ut fra land. Så satte han seg og underviste folkemengden fra båten.

Da han var ferdig med å tale, sa han til Simon: «Legg ut på dypet og sett garn til fangst.»  «Mester», svarte Simon, «vi har strevd hele natten og ikke fått noe. Men på ditt ord vil jeg sette garn.» Så gjorde de det, og fikk så mye fisk at garnet holdt på å revne. De ga tegn til arbeidslaget i den andre båten at de skulle komme og ta i med dem. Og da de kom, fylte de begge båtene, så de var nær ved å synke. Da Simon Peter så det, kastet han seg ned for Jesu føtter og sa: «Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.»  For han og alle som var med ham, ble grepet av forferdelse over den fangsten de hadde fått.  På samme måte var det med Sebedeus-sønnene Jakob og Johannes, som fisket sammen med Simon. Men Jesus sa til Simon: «Vær ikke redd! Fra nå av skal du fange mennesker.» Så rodde de båtene i land, forlot alt og fulgte ham.

Peter var bare ikke der. Hans skjønte ikke at Jesus mente alvor med sitt prat om Gud og Guds rike og alt det der. Det hørtes jo fint ut og veldig riktig og flott formulert var det. Men Jesus kunne da ikke mene alvor når han snakker om et annerledes rike, en annerledes livsstil, et annet fokus…?

Heldigvis skjønner Peter at det er alvor når han får oppleve Jesus i handling. Ordene om Guds makt hadde ikke festet seg, ikke før nå, når garnene nesten revner og båten står i fare for å synke.

Peter overraskelse får han til å se innover og se sin egen utilstrekkelighet. Det var smart! Han gjør det eneste rette, han bøyer seg og gir Jesus rett.

Vi har alle hørt Guds ord forkynt. Så å si ingen kommer utenom. Det er på skolegudstjenester, konfirmasjoner, bryllup, begravelser, på tv, på radio, av venner, gjennom sanger mm. Noen ganger lytter vi. Andre ganger er vi bare til stede, som Peter, som egentlig skulle ha fikset garnene sine.

Så skjer det noe uventet. En alkoholiker blir edru og begynner å fortelle om Jesus. En syk blir helbredet og gir takk til Gud. Hat møter tilgivelse, uvenner blir venner.

Hvordan reagerer vi? Jeg legger merke til at når det uventede skjer, møtes det i blant av latterliggjøring og «fornuft og rasjonalitet».  Respekten er liten for mennesker som forteller om religiøse opplevelser og erfaringer. Akkurat som om man selv har bedre greie på hva som har skjedd enn den som har opplevd det. Man kan da ikke mene alvor!?

Sitat Bjørn Skogstad
I møte med det uventede, gir jeg Gud takk. Peter er i så måte et godt ideal. Han skjønte hvor lite han var verdig, og av det ble han verdig. Jeg tror Jesus mener alvor når han kaller oss til et annerledes rike, en annerledes livsstil. At livet dreier seg om å ha et annet fokus enn på meg selv.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.