Appell: innsamling til nytt menighetshus

14. juni 2015 – Låvegudstjenesten Aur prestegård

Når vi i dag samles, så står vi midt i tidsskillet mellom gammelt og nytt.  Vi skal snart ta opp en kollekt til inntekt for Stiftelsen Aur prestegård, hvor Aurskog menighet er en av flere eiere. Vi tar opp vår kollekt med glede, for vi ser og vi vet hvor stor betydning denne gården og disse bygningene har og har hatt for Aurskog som bygd gjennom århundrer!

Disse bygningene står for kontinuitet og historisk sammenheng, samtidig som de hvert år fylles med innhold, både historisk og nytt. Tusenvis av mennesker legger hvert år turen hit, fra nær, men også fra fjern, for å delta i de mange aktiviteter, eller simpelthen bare for å være her.

Hva er det verdt å ha et slikt sted? Hvilken verdi har dette for Aurskog? Kan vi måle det?

Nei!

Vi kan ikke måle verdien dette stedet har hatt for Aurskog opp gjennom årene. Det lar seg ikke gjøre. En bygning kan måles i kroner og øre, men dets betydning kan aldri erstattes. Et historisk tun, som dette, er uvurderlig.  Det skaper tilhørighet og sammenheng for Aurskogs befolkning.

Så byggherrene det, da de i 1700 oppførte huset vi i dag kaller forpakterboligen? Så det det, da man lot oppføre en ny prestebolig i 1856.  Eller en låve, eller et stabbur, et grisehus, eller da man plantet et tuntre?

Neppe! Der og da så man et behov, og man gjorde noe med det.

Jeg er helt sikker på at mange den gang var sterkt i mot planene! «Det er galskap å bruke fellesskapets knappe midler til ny prestegård. Var ikke den gamle god nok! Må presten ha det så fint!? Kan man ikke drive i det gamle?»

I dag er det ingen som klandrer de gamle for at de våget. Tvert imot! Vi retter en stor takk!

I dag når vi samles, samles vi også for å slå et ekstra slag for innsamlingen til et nytt menighetshus i Aurskog! Vi bygger videre for fellesskapets behov!

Å samle inn penger til et fellesskapets hus, et menighetshus, er ikke som å bygge seg et nytt bolighus.  Et bolighus kan nok være fint, og det kan være dyrt og stort, men det vil aldri kunne dekke det behovet et fellesskap har for å dele liv sammen.

Et menighetshus skal dekke Aurskog menighets behov i lang, lang tid! Derfor koster det noe mer, det er litt større, det er mer krevende.

Og nå som da, vil helt sikkert noen hevde: «Det er galskap å bruke millioner på et slikt bygg! Kan de ikke klare seg med mindre. Må det være så flott! Hva med å bruke det vi har!»

Vi vet ikke om det planlagte menighetshuset står om 300 år. Men så lenge det står, skal det ivareta fellesskapets behov i langt flere slektsledd enn de som lever nå. Vi snakker om å investere for kommende, og kommende og kommende generasjoner. Vi snakker om et sted hvor våre barnebarn skal kunne samles i når de skal gifte bort sine unge. Et sted hvor våre barnebarnsbarn skal dele minner når deres gamle blir begravet.  Vi snakker om de lange perspektiver.

Da Aurskog kirke ble bygget, for 134 år siden i 1881, sto Norge ved et tidsskille.  Vi var fortsatt i union med Sverige, vår konge var fortsatt svensk, men sterke krefter arbeidet for en norsk selvstendighet. En av måtene man vant sin selvstendighet på, var å bygge kirker. Et imponerende antall kirker ble bygget i løpet av siste halvdel av 1800-tallet.  Lokalt ble det bygget kirke i Søndre Høland, i Aurskog ble Aurskog kirke reist (og Mangen kapell bare noen år etter i 1903), på Løken og på Blaker bygget man nye hovedkirker. Hvorfor?  Man bygget nasjon, man bygget nasjonalkjensle, man bygget landet frem! Og når nasjonens fellesskap ennå manglet, hva hadde man til felles, jo den evangeliske-lutherske tro.

Den samlet folket, den skapte samhold og samlingsplasser. Kirkens tro, var jo nasjonens tro.

I 1881 trådte kommune og befolkning til med rause gaver og tilskudd for å bygge kirken. Dette til tross for at Norge den gang var et av Europas fattigste land! Og Aurskog var slett ingen rik kommune.

Men Kirken var viktig, dette ville man, dette klarte man, enda kirken kollapset under bygging, og man måtte begynne om igjen!

Det norske samfunnet har forandret seg kraftig siden 1881.

Kirken er ikke lenger statens kirke, Statskirken finnes ikke mer.

Kirken er blitt en folkekirke, og skal i større grad styre seg selv. Hvorfor, jo det norske folk er ikke lenger en homogen, kristen befolkning. Stadig flere tros –og livssynssamfunn har funnet seg en plass i vårt folk.  Det betyr ikke at det religiøse liv er mindre viktig. Fortsatt vil det norske folk, ved sitt valg, sitt Storting og sin regjerning, stimulere og støtte det religiøse liv. Men det skjer på en annen måte enn før.

Skolen er ikke lenger en arena for opplæring i den kristne tro. Ei heller barnehagen, som er en relativt ny institusjon. Der hvor læreren var den viktigste trosopplærer ved siden av foreldrene, skal nå menigheten og de foresatte gjøre dette arbeidet. Det er ingen liten oppgave.

For den norske kirke er virkelig en stor folkekirke!  83,3 % av alle innbyggere i AH er medlemmer av kirken. Det er 13 070 mennesker i kommunen. I Aurskog ca. 4300 medlemmer!

I 2014 døptes 84,4 % av alle fødte barn i Aurskog-Høland. 72% av alle femtenåringer konfirmeres i kirken.  Alle de døpte skal inn i en 18-årig opplæringsplan, altså fra dåp til voksenstand.

For å dekke dette enorme behovet for opplæring bygger vi et menighetshus.  Dette er et av flere behov! Men nærliggende for meg å løfte frem, som har ansvar for undervisning i menigheten.

Aursmoen skole og SFO har 670 barn, 84%  av disse er medlemmer i kirken. Det er 560 barn, som hvert år skal inviteres til undervisning og gudstjeneste – et møte med kirken de er en del av. Noen for kun en time eller to, slik som to og treåringer, andre skal ha 60 timers undervisning. Til sammen skal hvert enkelt barn ha tilbud om 315 timers undervisning fra kirken i løpet av disse 18 årene! Dette har Aurskog menighetsråd vedtatt.

Hvor skal denne undervisningen finne sted?

I et tilrettelagt menighetshus!

Kirken, den er tilrettelagt for å feire gudstjeneste, slik man gjorde det i 1881.
Kapellet er tilrettelagt for å holde begravelser.
Prestegården er tilrettelagt for kontorer, for tilstelninger og arrangementer.
Menighetshuset er tilrettelagt for undervisning!

Hver generasjon må nås med kjennskap og kunnskap om den kristne tro. Det er den dugnaden vi nå inviteres til. Jeg er fast giver. Er du?

Hvis ikke, bli fast giver, og bli ambassadør for det nye menighetshuset. Snakk varmt om det. Del utfordringen. La oss komme i gang! VI har ingen tid å miste.

Preken konfirmasjon 7. juni 2015, Aurskog kirke

Jeg liker å omgi meg med familie! Og i dag er vi omgitt av familie på alle kanter!

Min familie er svær, større en de fleste! På arbeidspulten min har jeg et kjempehyggelig bilde at Therese, Hanna, Victoria og Henrikke. Det setter meg i godt humør bare jeg ser på det. På andre siden har jeg bilder malt av Andreas som jeg kjøpte på innsamlingsaksjon på skolen. På veggene henger det bilder og tegninger fra barn, og bilder av 480 konfirmanter samt syv glade pensjonister! Og her om dagen var det ei femårig jente som sa til meg: Du er den kuuleste jeg vet om! Oj, Oj, oj! Takk Tuva!

Noen snakker om å ha en stor familie, men jeg tror jeg vinner der! Er det ikke kjekt å ha en stor, utvidet, moderne familie!

Men det er ikke bare lett og deilig.

For noen ganger må jeg delta i lidelsen familien har, nå sist etter jordskjelvet i Nepal, hvor jeg på avstand måtte se at flere medlemmer av familien mistet alt de eide.

Andre ganger igjen, sitter jeg med sorgen i fanget og fortvilelsen i rastløse hender, når jeg opplever at familiemedlemmer dør av sykdom og i ulykker.

Men hva er det egentlig jeg snakker om? Min egen familie, min kone og våre tre barn, kan telles på en hånd, og slekta mi er lett å ha oversikt på..

Er det konfirmantene som omsider har fått meg til å tørne… nei, da, de er sjeldent hyggelige unge mennesker. Det er nemlig det at jeg har en utvidet familieforståelse som er i ferd med å sprenge alle rammer. Og den har jeg lyst til å fortelle dere om.

Vi har akkurat lest to tekster fra Bibelen som forteller om det å ha en utvidet familie. De er skrevet med tusen års mellomrom, men sammen forteller de om noe, som både er svært vakkert, men også svært viktig for oss alle!

Teksten fra Salmenes bok, forteller at alle folk sammen skal juble og stå sammen, når Herrens frelse kommer. (Salme 67, 2-6)

Og Herrens frelse kom med Jesus.

Derfor skriver Paulus i sitt brev til Galaterne, at vi mennesker er knyttet sammen som en familie i troen på Kristus! (Gal. 3, 23-29)

Gud har grepet inn i vår verden og gitt oss en familie som langt overgår våre nærmeste. Det er en gave, som virkelig er verdt vår lovsang og takk til Gud.

Men la oss se litt nærmere på det, for hva kan det bety?

Det står altså at jubelen skal gå jorden rundt, alle folkeslag, alle folk skal delta i gleden over Guds frelse.

Dette skjer i dag ved at fortellingen om Jesus går verden rundt og slår rot i menneskers hjerter blant alle folkeslag. Vi nordmenn ble engang nådd av mennesker som eide troen før oss, og fra Norge sender vi fortsatt misjonærer til steder og folkegrupper hvor det ennå ikke finnes noen menighet. Alle menigheter i Norge er med på dette. Aurskog menighet har forpliktet seg på å støtte et arbeid i Kambodsja som jobber med menighetsutvikling og fattigdomsbekjempelse. Gjennom radio, tv, og internett nås mennesker og Bibelens ord blir oversatt til stadig nye språk!  Slik vokser kirken, og familien blir stadig større.

Denne bevegelsen, misjonsbevegelsen, fører altså stadig nye mennesker inn i den store familien.

Og det virkelig revolusjonerende kommer i neste omgang.

Nemlig at i dette fellesskapet, er alle sosiale skiller, uvesentlige. Som en konsekvens av fellesskapet vi har i Jesus-troen, kan ingen si seg mer verdt enn andre!

Har Gud skapt noen med større verdi enn andre? Vi kan mene det, men ikke Gud.

Har Jesus frelst noen mer enn andre? Vi kan mene det, men ikke Gud.

Paulus utdyper dette og skriver: Her er det ikke jøde eller greker, fri eller slave, kvinne eller man….

Da Paulus skrev at alle skiller oss mennesker imellom var utvisket, vakte det enorm skandale. De kristne var gærne!

En tanke som fortsatt henger i: I går leste jeg en lengre artikkel om Odd Egil Olsen. Drillo, i avisen Vårt Land, hvor han sier akkurat det samme. Han vokste opp i arbeidermiljø i Sarpsborg, hvor man mente at alle kristne var idioter og alle høyrefolk var halvfascister! Og attpåtil kunne han ikke skjønne seg på religiøse ekstremister….  Nei, for han var jo ikke ekstrem….. Men, som sagt, han er ikke den første….

På Jesu tid ville ikke jøder ha noe med grekere og romere å gjøre. De var barbarer. Romerne så med mistenkelige og hatefulle øyne på jødene, og grekerne likte ikke romerne. Kvinner og menn var definert i verdi, og kvinnene tapte på alle fronter. Slavene kunne selges, kjøpes som kveg og behandles deretter. Les Asterix og Obelix, så får du et virkelighetsnært bilde.

I romernes første anklager mot de kristne, forteller de med forakt, at selv barn og slaver og kvinner deltar på møtene deres, sammen med frie menn! Det var nok til å forkaste hele hurven!

Men nettopp denne åpenheten og fellesskapet det skapte vant den antikke verden for den kristne tro!

Mye har skjedd siden. Mange feilgrep er gjort, både fra storsamfunn og kirke. Kirken har blitt brukt og har latt seg bruke av majoritetssamfunnet.

Men kirken har alltid løftet frem tanken om at vi har en lik verdi, uavhengig av kjønn, sosial status og etnisk tilhørighet.

Derfor skal den kristne være den siste til å dømme andre mennesker. Derfor skal den kristne være den første til å omfavne den fremmede.

Av og til møter vi mennesker som vi kan snakke sammen med om alt. Det er som om vi har kjent hverandre i lang tid.

Akkurat det har jeg opplevd i Kina, i Egypt, i Russland og i Søndre Høland!

Jeg har vært på reise og besøkt kristne menigheter, snakket med folk, spist sammen med dem og delt deres liv. Når i har sagt farvel til hverandre, så har vi skjønt at vi aldri kommer til å møtes igjen. Det gjør oss triste, men så sier vi: I himmelen! Der skal vi møtes en gang. Jesus-troen gjør slikt med oss. Vi bryr oss om hverandre, vi har et ansvar for hverandre, og vi tilhører hverandre, selv om vi kanskje sees bare en gang i livet.

For vi vet at ingen av oss har en forrang fremfor noen andre. I Guds øyne er vi like, i dag illustrert ved at konfirmantene, med sin forskjellige sosiale status, i dag er helt like i sine hvite kapper.

Den døpte, konfirmanten, er en del av min utvidede familie. Jeg har en forpliktelse til å ta vare på dem, om jeg skulle like dem eller ei, for de er min familie. Når Jesus-troen hjelper oss å se slik på sin neste, blir det lettere å inkludere de fremmede, de som er annerledes, de som søker asyl, de som søker vår velstand, også. For hvem er jeg til å dømme om deres verdi og deres rettigheter. Alle mennesker fortjener å bli sett, for vi er hverandres familie.

Kjære konfirmanter, kjære familie! Gå med Gud ut i verden og besøk din familie, bry deg om den, ta ansvar og la deg begeistre. Til lykke med dagen!

Konfirmasjonsgudstjenester Mangen kapell 31. mai 2015

Tekst: Lukas 10, 21-24

I samme stund jublet han i Den hellige ånd og sa: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små. Ja, Far, for dette var din gode vilje. Alt har min Far overgitt til meg. Ingen vet hvem Sønnen er, unntatt Faderen, og ingen vet hvem Faderen er, unntatt Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.»

Da de var alene, vendte han seg til disiplene og sa: «Salige er de øynene som ser det dere ser! For jeg sier dere: Mange profeter og konger ville gjerne se det som dere ser, men fikk ikke se det, og høre det som dere hører, men fikk ikke høre det.»

Tenk å få møte Paul McCartney! Å, det hadde vært noe!

Mannen med bassgitaren og sølvstrupen, Beatles-legenden og Mr. Music-himself!

Helt fra jeg var 13 år har jeg lyttet til Beatles og deres musikk.

Da John Lennon ble myrdet i 1980 gråt jeg bittert. Og da George døde i 2001, mistet jeg alt håp om en forening.  Nå er det bare Ringo og Paul igjen. Men Paul, han holder koken, og leverer musikk som ingen annen kan!  Tenk å få møte han! Og det skal jeg, med rådyre billetter til Telenor Arena 7. juli, skal jeg heie ham fram! For en dag det skal bli!

Nå høres jeg ut som en fjortis på vei til en Justin Bieber-konsert! Eller som en Vålerenga-fans på vei til Lillestrøm! Men er det ikke deilig å ha noe å glede seg til. Noe som er større enn mitt liv, større enn den hverdag jeg lever i! Tenk å få være med i noe som hever meg opp og som gjør meg større!

I følge både forskere og trendanalytikere er vi nordmenn i ferd med å bli et samfunn av livsnytere som stadig er på jakt etter nye og eksotiske opplevelser. Da jeg var 15 år, var det eksklusivt å til Syden. Nå drar mange til Syden flere ganger i året.  Skal man imponere i dag, bør man dra til minst Thailand og ri på elefanter, med mindre man klatrer i Himalaya eller løper Maraton i Arktis.

Nordmenn kan gjøre mer, men vi krever også mer. Vi opplever mer, men lengter etter mer. Vi får mer, men vil også ha mer. Vi blir veldig krevende mennesker å være i lag med. Bare å be noen på middag gir jo svettetokter og søvnløse netter, for maten må jo være så spesiell og annerledes.

Så hva er så den ultimate opplevelse? Hva er det som ikke kan bli større? En tur til Mars? En vandring i verdensrommet? Vil det noensinne stoppe?
Det er en opplevelse som millioner av mennesker har drømt om, men aldri fått oppleve.

Det er å møte Gud.

Ansikt til ansikt! Å få stille de spørsmål som brenner i oss, å få svar på alle hvorfor som ligger i vår natur. Tenk å få lov til det! Å se inn i både fremtid og fortid, å forstå hvordan tiden, hendelser og våre liv henger sammen.

I det perspektivet blekner alt annet! Vålerenga, Beatles, Northug og Bjørgen, Thailand og Mount Everest blir ingenting i forhold til det.

Ikke rart at mennesker til alle tider har søkt Gud på alle forskjellige måter, Gjennom bønn, askese, selvpining, gjennom forsakelser og fråtsing, gjennom fromhet og ekstase. Listen er lang og bokhandelen er full av bøker som på forskjellig vis skal hjelpe oss i å komme i kontakt med Gud.

Men det nytter ikke. Det nytter ikke å tvinge Gud til å åpenbare seg for deg. Gud lar seg ikke tvinge.  Gud er ingen nikkedukke!

Er det da håpløst?

I sin lille fortelling om den gamle skomakeren, forteller den russiske forfatteren Leo Tolstoj på sin mesterlige måte om den gamle Adjevitj.

Adjevitj var alene etter at kona og sønnen døde. Dagen lang lappet han sko. Om kvelden brukte han å lese i den eneste boka han eide. Det var en bibel han hadde igjen etter sin kone. Han leste om Jesus som gikk rundt og snakket med folk i Galilea. Det skapte en lengsel i den gamle mannen. En kveld sa han til seg selv: «Om jeg bare kunne få se ham, da ble det lettere å gjøre det som er rett.» Da han hadde lagt seg den kvelden, hørte han en mild røst si navnet sitt. «Jeg skal komme til deg i morgen, Adjevitj.»

Leo Tolstoj forteller hvordan dagen kom og dagen gikk. Det eneste den gamle skomakeren så var mennesker. Først en eldre mann som frøs i vinterkulda. Han tok ham inn i varmen og gav han litt varm te og mat. Deretter en kone og hennes lille sønn. De var dårlig kledd og de måtte gå langt den kvelden. Han fant fram fra en kasse sin avdøde kones sjal og skoene han en gang laget til sin egen sønn. Nå var det andre som trengte det mer. De siste han så var en kvinne som kranglet med en gutt om et eple han hadde stjålet. Han bød dem inn. De fikk snakke ut. Det viste seg at gutten var svært sulten. De to gikk ut fra skomakerens verksted som venner. Da kvelden kom og den gamle mannen leste i Bibelen om Jesus, tenkte han på nytt – om han bare ville komme og snakke med meg. Da fikk han på ny høre den samme milde røsten: «Jeg har vært hos deg i dag, Adjevitj …

Adjetitj reiste seg fort og sa:

Herre, når var du hos meg? Jeg var så opptatt med mitt ringe arbeid at jeg ikke merket det.
Jeg var hos deg i morges med den gamle mannen som skuffet snø. Jeg var hos deg ved middagstid med moren og barnet. Jeg var hos deg i kveld med kvinnen og gutten. Jeg var sulten, og du delte det lille du hadde med meg. Jeg frøs, og du lunet meg med klær, varmet av din kjærlighet. Det du gjorde for disse, Adjevitj, det gjorde du også for meg

Det er håp for oss alle!

Gud åpenbarer seg for oss!
Det er Guds gode vilje, leser vi i teksten i dag. Gud viser seg selv gjennom Jesus. Og Jesus sier: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.

Vi kan lengte etter de store opplevelsene, vi kan hige etter stjernene. Men den den største stjernen av dem alle, Gud, higer etter å være i lag med oss.

De eneste som kreves er at vi må bli litt mindre, litt mer ydmyke, litt mindre påståelige, slik at Gud kan få sin rette plass.

Da blir det spennende å leve! For når vi ser Gud i vår neste, får livet en helt annen dimensjon.

Kjære konfirmanter. Verden trenger dere! Til å gjøre godt. Til å gjøre en forandring. Verden trenger dere til å mette den sultne, kle den nakne og pleie den syke.  Ved å se Gud i sin neste. Det er vårt høyeste kall. Det er større enn alt annet.

Til lykke med dagen og fremtiden.