Månedlige arkiver: juni 2015

Hadde jeg bare visst…

28. juni 2015 – 5. søndag i treenighetstiden

Knærne mine er såre og ryggen blir fort sliten for tiden. Jeg legger stein i hagen. For tredje gang har jeg vært nødt til å grave opp dreneringen. Hadde jeg bare gjort skikkelig arbeid første gangen, hadde jeg bare hørt på gode råd!   

bjørn skogstad - cavern.no

Tekst: Evangeliet etter Matteus, kap. 7, vers 21-29

Ikke enhver som sier til meg: ‘Herre, Herre!’ skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje. Mange skal si til meg på den dagen: ‘Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, drevet ut onde ånder ved ditt navn og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn?’ Da skal jeg si dem rett ut: ‘Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!’ Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke, for det var bygd på fjell.
Og hver den som hører disse mine ord og ikke gjør det de sier, ligner en uforstandig mann som bygde huset sitt på sand. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Da falt det, og fallet var stort.»

Da Jesus hadde fullført denne talen, var folket slått av undring over hans lære, for han lærte dem med myndighet og ikke som deres skriftlærde.

Den canadiske indie-sangerinnen Alanis Morisette synger i sin store hit Ironic: «Hvem ville trodd at det spilte noen rolle!» Hun lyttet ikke på råd hun fikk, for hvem kunne tro at det spilte noen rolle. Men det fikk store konsekvenser. Akkurat som meg og dreneringen i hagen. Hadde jeg visst hvor mye arbeid jeg ville få i etterkant, hadde jeg gravd dypt og grundig første gangen.

Jesu liknelse om å bygge huset på fast grunn er svært kjent. Den er så konkret og lett å forstå. Alle som eier et hus forstår verdien av godt grunnarbeid. Jesu ord dreier seg ikke om byggeforskrifter, de handler om å lytte til Guds gode råd for livet. I Matteusevangeliet er det tre hele kapitler med undervisning om hvordan vi skal leve det gode liv. Kapitlene kalles Bergprekenen. Disse kapitlene avsluttes med oppfordringen til å bygge sitt liv på dem. Jesu ord er solid fjell å bygge livet på. Da står du støtt, om du står eller faller underveis i livet.

Bjørn Skogstad, cavern.no

For hvem skal jeg egentlig lytte til når det gjelder råd om livet? Jo visst lytter jeg til kloke mennesker som kan mye på forskjellige områder. En lege gir meg råd om hvordan jeg skal beholde helsa, en økonom om hvordan jeg skal spare til pensjon. Men hva med det som strekker seg utover helsa og pengene og alt?

Hvem skal jeg søke råd hos når det gjelder det evige, om sorgen, om savnet, og lengselen etter det fullkomne, om håpet? Også her råder Jesus oss til å lytte kritisk, for det finnes mennesker som bruker religiøs lengsel for å fremheve seg selv. La ikke slike mennesker med religiøst maktbegjær få kontrollere deg. De er bare ute etter egen vinning og anerkjennelse. De misbruker Guds navn.

Lytt til Jesus selv! Våg å tro det han sier, at den som leter etter Gud, finner, den som banker på, blir det lukket opp for, og den som ber, skal få svar. Det er slitesterke råd!

Vigslingsgudstjeneste

Tale fra vigslingsgudstjeneste, søndag 21. juni 2015

Bjørns ordinasjon

Tekst: Matteus 9, 35-38

Jesus vandret nå omkring i alle byene og landsbyene. Han underviste i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og plage. Og da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter. Da sa han til disiplene sine: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.»

Kjære alle sammen

Da Jesus så ut over folkemengden så han en forkommen og hjelpeløs forsamling.

I dag er synet av folkemengden ganske så annerledes. Her synes det ikke å være mange forkomne og hjelpeløse mennesker. Tidene forandrer seg, Jesu tid og vår tid er svært annerledes. Alt har tilsynelatende forandret seg. Det er bare en ting som ikke har forandret seg, og det er oss mennesker.

Vi har alle et grunnleggende behov for omsorg, trygghet og tilhørighet. Vår forkommenhet og hjelpeløshet har funnet nye uttrykk. Forkommenheten og hjelpeløsheten er ikledd flotte merkeklær, materiell velstand og en kullsviertro på egen evne til å ordne opp. Men det er også alt vi har når svik, sykdom og sorg river fasadene av oss. Vi blir minnet om den når romfolk strekker sine bøsser ut mot oss, og pågående ber om hjelp. Og fordi vår form har forandret seg, reagerer vi med ulyst og irritasjon, selv om vi på innsiden er i like stort behov for Guds inngripen i våre liv som de er avhengig av vår.

Det er nettopp deg denne kirken og denne menigheten strekker ut hånden til, for å formidle Guds omsorg, gi deg trygghet og fortelle deg at du hører til.

Når jeg ser utover menigheten i dag ser jeg mitt liv passere revy. Jeg ser mennesker som betyr mye for meg, mennesker som har betydd mye for meg, og mennesker jeg vet vil bety mye for meg i tiden som kommer. Du er hjertelig velkommen!

Nå høres det ut som jeg er veldig gammel. Og i mine konfirmanters øyne er jeg jo det. En dag vi satt bak i kirken og jeg fortalte om min ungdomstid uten mobiltelefon, playstation og trådløse nettverk, spurte en konfirmant: Du Bjørn, levde du under krigen?

Tid er vanskelig å holde orden på. Og tiden har gått fort. Underveis har jeg fått anledning til å være med på mangt og jeg har fått lov til å møte mennesker i mange forskjellige sammenhenger. Alt dette har formet meg til den jeg er i dag, og gitt meg gode erfaringer som jeg tar med meg inn i en undervisningstjeneste som kateket i Den norske kirke.

Hvordan havnet jeg her?

Det var noen som bad! Det var noen som bad Gud om å kalle medarbeidere til tjeneste. Og Gud svarte på den bønnen ved å kalle meg.

Hvem var det som bad? Det vil jeg aldri få vite med sikkerhet. Men noen bad Gud om å sende arbeidere ut. Og før noen kan sendes ut, må de innkalles og få den nødvendige utdanning før de sendes ut. At jeg måtte bruke 30 år på den grunnutdanningen, håper jeg forteller om både lærelyst så vel som lærebehov.

Da jeg var ung, sang jeg ofte sangen «Jesus, her er jeg, send meg» på Fossheim leirsted, i ungdomsforeningen på Bjørkelangen bedehus og i kirka. Er ikke det for radikalt? Å synge slikt når man er så ung. Nei, det var forløsende å få lov til å engasjere seg i noe, bli en del av noe større. Det er ungdommens privilegie å få være engasjert og brennende! Det var slik jeg følte det, etter at Jane Nadden og Torill Mortensen  tålmodig hjalp meg til å forstå at livet var mer enn det mine øyne kunne se.

Jeg forstod tidlig at jeg skulle bruke mine evner og min tid i en kristen sammenheng. Noe annet var utenkelig. Jesus hadde grepet tak i meg, og det grepet har aldri løsnet. En samtale med min sokneprest Ragnvald Hemstad hjalp meg på vei, og min kjæreste, nå min kone, Marit, støttet meg i valget.

Først til MF, hvor jeg studerte teologi med tanke på å bli prest. Men livet og studieløpet ble annerledes, og etter noen år begynte jeg å arbeide i Misjon bak Jernteppet. Der blir jeg grepet av hvor slitesterk Kristus-troen er i møte med det destruktive og demoniske. Hvor smittsom troen er blant de forkomne og hjelpeløse.

I ti år fikk jeg lov til å arbeide for en lidende kirke. Jeg fikk oppleve jubelen 9. november 1989, da Berlinmuren falt. Jeg fikk oppleve underet av fulle kirker i Øst-Tyskland, og å dele ut bibler på Den røde plass. Jeg fikk møte den lidende kirke i nedbrente kirker og som trosfanger i Sovjetunionen, i Egypt, i Kina og Vietnam. Jeg møtte hungeren etter Bibelen, noe gjorde meg svært nysgjerrig på denne gamle boken.

En ny utdanning var på vei. Jeg ble kalt til seks år som generalsekretær i Bibelleseringen i Norge. Et helt studium i hvor slitesterk Bibelen er i møte med forskjellige tankegods, ideologier og i møte med sin samtid.

Som generalsekretær i Bibelleseringen hadde jeg også et delansvar for utviklingen av Bibelleseringen i Baltikum, og hva var det man spurte etter i et fritt Baltikum etter glasnost og frigjøring? Jo – bibler. Og med Bibelen trengte man hjelp til å forstå, hjelp til å lese, hjelp til å gjøre Gudsordet til sitt eget. Mennesket vil alltid søke svar, og forenklede svar og manipulasjon kan utløse ekstreme holdninger. Den beste medisin mot ekstreme religiøse holdninger er religiøs opplæring. Ikke fravær av religion.

Sitat - Bjørn Skogstad - cavern.no

Men jeg skulle videre i min utdanning. Stillingen som kateket i Aurskog menighet ble lyst ledig, og jeg fikk jobben. Riktignok som menighetspedagog, for min formelle utdanning var ikke på plass. Spranget fra organisasjonslivet til kirkens liv var stort. Nå møtte jeg folkemengden. De mange tusen døpte som alle kalte kirken for sin, og de få som benyttet den. Sprengfulle kirker på høytidsdager og de få bedende på hverdager. Tilhørigheten, og samtidig beskjedenheten og engstelsen for å engasjere seg. Jeg fikk et blikk inn i hverdagstro og høytidstro og med det en respekt for det gryende og forsiktige. Det er lett å stå på barrikader i kampens hete, slik jeg gjorde i Norsk Misjon i Øst og i Bibelleseringen. Nå bygger jeg broer, slik at mennesker kan komme inn til troens varme uten å bli brent og støtt vekk av de som kjemper troens hete kamp.

Etter ti år i Aurskog er min utdannelse komplett. Med fantastisk hjelp av Menighetsfakultetet og støttende kollegaer og arbeidsgiver, står jeg her, med så vel formell som uformell kompetanse og kan kalle meg kateket.

Venner, familie, foreldre, ja alle har på hver sin måte gitt sitt bidrag inn i dette. Og jeg er dypt takknemlig.

Gud har kalt, og jeg vil svare ja.  For et oppdrag. Å hjelpe forkomne, hjelpeløse mennesker til å gripe Guds utstrakte hånd, ved sin Sønn, Jesus Kristus, han som er var og blir den samme gjennom alle tider. For en glede!

Amen.

Bjørn deler ut nattverd

Den store dagen

Søndag 21. juni 2015 – 4. søndag i treenighetstiden

Enkelte situasjoner husker jeg godt. Kaoset, gleden og takknemligheten da mine barn ble født. Hvor nervøs jeg var i kirken da jeg giftet meg. Adrenalinsjokket da min første sjøørret bet på, misunnelsen da min venninne Annelie fikk ny sykkel og roen på en seilbåt til Koster. Merkelig hvordan enkelte situasjoner setter seg fast, mens andre sakte forsvinner. Nå tror jeg at jeg er på vei mot en ny slik hendelse…

Bjørn på fisketur

Kveldsfiske fra Bolærne, Oslofjorden

Tekst: Evangeliet etter Matteus kap 9, 35-38

Jesus vandret nå omkring i alle byene og landsbyene. Han underviste i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og plage. Og da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter. Da sa han til disiplene sine: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.»

Denne søndagen blir spesiell for meg. I ny grønn skjorte og strøket alba, skal jeg bli vigslet til kateket i Den norske kirke av biskop Atle Sommerfeldt. Omgitt av venner, medarbeidere og familie er det jeg som skal innlemmes i kirkens store «vi» av vigslede medarbeidere. Jeg får ingen nye rettigheter, ingen høyere lønn, ingen frynsegoder… Men jeg får lov til å representere min kirke på en ny og annen måte, og jeg vil for alltid være kateket, selv om jeg skulle begynne å arbeide med noe helt annet. Jesus sier: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.»

Det er noen som har bedt, og Gud har kalt meg til tjeneste. Søndag sier jeg et bekreftende ja til nettopp det kallet – å høste inn mennesker til Guds rike! For en jobbeskrivelse!

«Nå blir det vel slutt på ditt gode humør!», sa en av De Små Grå litt spøkefullt til meg i går. Vi hadde nettopp spilt på Bondestua i Rødenes og var på vei tilbake. Hun er oppvokst med strenge og alvorlige prester, og forventningene til den vigslede kateketen bar preg av det.

Jeg håper inderlig at det gode humøret fortsatt vil prege meg, selv etter vigslingen. Og jeg håper at kjærligheten til undervisningen og menigheten vil bli enda sterkere. For jeg er ikke god på å formane, men jeg tror jeg er god på å være glad i folk, og ta de for den de er! Herren så på folket, og så de forkomne og hjelpeløse. Han fikk inderlig medfølelse for dem. Det er mitt ønske for dagen – å få en inderlig medfølelse for de mange, slik at jeg kan være til hjelp for dem på veien inn i Guds rike.

Når Gud kaller gjelder det å svare. Jeg er trygg på at Han som kaller vil meg vel. Da er det lett å si Ja!

Å blir kalt ved sitt rette navn

Søndag 14. juni 2015 – 3. søndag i treenighetstiden

Jeg er ikke god på navn. Ofte når jeg møter kjente, sliter jeg med å finne navnet til nettopp det ansiktet. Samtidig blir jeg glad når andre kjenner igjen meg og sier: Hei Bjørn! Det er godt å høre at andre vet hvem du er!  Derfor gir jeg ikke opp! For jeg tror alle setter pris på nettopp det.

kom

Tekst: Johannesevangeliet kap. 1,35-51

Dagen etter sto Johannes der igjen sammen med to av disiplene sine. Da Jesus kom gående, så Johannes på ham og sa: «Se, Guds lam!» De to disiplene hørte hva han sa og fulgte etter Jesus. Jesus snudde seg og så at de fulgte ham, og han sa: «Hva leter dere etter?» De svarte: «Rabbi, hvor bor du?» Rabbi betyr lærer. «Kom og se!» sa Jesus. De gikk da med ham og så hvor han bodde, og de ble hos ham den dagen. Det var omkring den tiende time.

Andreas, Simon Peters bror, var en av de to som hadde hørt det Johannes sa, og som hadde fulgt etter Jesus. Han fant nå først sin bror Simon og sa til ham: «Vi har funnet Messias!» – Messias betyr «Den salvede». Så førte han Simon til Jesus. Jesus så på ham og sa: «Du er Simon, sønn av Johannes. Du skal hete Kefas» – det er det samme som Peter.

Dagen etter ville Jesus dra til Galilea. Da fant han Filip og sa til ham: «Følg meg!» Filip var fra Betsaida, den byen Peter og Andreas var fra. Filip traff Natanael og sa til ham: «Vi har funnet ham som Moses har skrevet om i loven, og som også profetene har skrevet om: Det er Jesus fra Nasaret, Josefs sønn.»  «Kan det komme noe godt fra Nasaret?» sa Natanael. Filip svarte: «Kom og se!» Jesus så Natanael komme gående og sa: «Se, der er en sann israelitt, en som er uten svik.»  «Hvor kjenner du meg fra?» spurte Natanael. Jesus svarte: «Jeg så deg før Filip ropte på deg, da du satt under fikentreet.» Da sa Natanael: «Rabbi, du er Guds Sønn, du er Israels konge.» «Tror du fordi jeg sa at jeg så deg under fikentreet?» sa Jesus. «Du skal få se større ting enn dette.» Så sa han: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler gå opp og gå ned over Menneskesønnen.»

Kan det komme noe godt fra Nasaret? Jeg elsker måten Natanael sarkastisk konstaterer at sjansen for at det skal komme noe godt derfra er liten. Det har da også blitt et ordtak: Kan det komme noe godt fra…..?

Men han blir overrasket av Jesus. Jesus kjenner Natanael og roper hans gode kvaliteter ut, slik at alle kan høre! Se der, er en sann israelitt! Hadde Jesus levd i Norge under krigen, hadde han ropt: Se der er en god nordmann, en som er uten svik.

Natanael hadde rent rulleblad, både i møte med de romerske okkupantene og deres håndlangere, men aller mest overfor sin Gud. Han svek ikke!

Natanael, Filip, Peter, Andreas og fortelleren her, Johannes (den ene av de to som ikke blir navngitt) ble Jesu nære venner og disipler. Deres møte med Jesus var så overveldende at de fulgte ham til sin dødsdag.

Hvorfor følger jeg Jesus? Det spørsmålet har jeg stilt meg selv mange ganger. Det gjorde nok også disiplene. De visste jo at Jesus kom fra et fattig hjem i Nasaret, var tømrer, sønn av en tømrer og med en tvilsom tilblivelse. Ryktene gikk…

Hvorfor skal jeg følge ham? Min tvil har alltid fulgt meg, og styrket min tro. For min tvil overbeviser meg hele tiden om hvor merkelig dette med Jesus er, og overlater det til min tro å si: Denne galskap, at Gud selv forsoner seg med oss, når vi i vår avmakt ikke klarer, må være sant! Det er den ene grunnen til at jeg tror.

Den andre er at han har kalt meg ved navn! Jeg hørte mitt navn den 13. oktober 1979, på et møte på Momoen samfunnshus. Momoen, av alle steder! Det var meg, Bjørn, han ropte til og kalte til tro. Etter det har jeg ikke klart å slippe ham. Han kalte meg ved navn!

Er vi alle Abrahams barn…..?

7. juni 2015 – 2. søndag i treenighetstiden

For fire år siden gikk teaterstykket «Abrahams barn» på scenen. Den ble kåret til årets forstilling og er skrevet og fremført av Svein Tindberg. Tittelen avspeiler at både jødedom, kristendom og islam sporer sine røtter tilbake til patriarken Abraham. Men er det nok til å kalle seg Abrahams barn….?

lovprise

Tekst: Salmenes bok 67, vers 2 – 6

Gud være oss nådig og velsigne oss,
Gud la sitt ansikt lyse for oss!
Da skal din vei bli kjent på jorden,
din frelse blant alle folkeslag.
Folkene skal prise deg, Gud,
alle folk skal prise deg!
La folkeslag glede seg og juble,
for du dømmer folkene med rettferd
og leder folkeslagene på jorden.
Folkene skal prise deg, Gud,
alle folk skal prise deg!

Søndagens tekst, som du nettopp leste, er en lovprisning til Gud for hans nåde og velsignelse. Når Herrens vei blir åpenbart, når Herrens frelse gis, da skal folkene, ja alle folk, prise Gud. Teksten kan leses med glede av alle som lever med en lengsel i seg etter Guds frelse. Tenk for en dag det skal bli, når dette skjer….!

Men det har allerede skjedd! Lovprisningen bryter frem i alle folk på jorden, ja i alle folkeslag! Kan du høre det? Hva er det som har skjedd?

Jo, Guds vei er åpenbart, Herrens frelse er gitt! Hvordan? Frelseren Jesus er kommet!

Bibelen sier at vi er èn i troen på Kristus! Alle folkeslag på jorden får nå høre evangeliet om Jesus ved at Bibelen blir oversatt og gjort tilgjengelig på stadig nye språk, ved radio og tv-sendinger, via internett og gjennom mennesker som en-til-en formidler Jesus-troen! Dette arbeidet vekker mennesker og nye menigheter til live verden over. Lovsangen lyser på stadig flere språk, stadig flere deltar. ….alle folk skal prise deg!

Det er Jesus-troen som forener oss. I denne troen kan vi kalle oss Abrahams barn.  «Dere er alle én i Kristus Jesus. Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger etter løftet.» (Gal. 3)

Det er ikke nok å vise til Abraham for å kalle seg Abrahams barn. Nå er det ikke noe poeng å torpedere Tindbergs flotte skuespill/monolog, for det er sant at jøder, kristne og muslimer, alle peker på Abraham.

Men hva Bibelen sier om dette, er jo i enda sterkere grad relevant og viktig!

I troen på Kristus, blir nemlig alle skiller mellom mennesker visket ut. I troen på Kristus er alle som er døpt til Kristus, kledd i Kristus. Da betyr ikke opprinnelse, nasjonalitet, etnisitet, kjønn, sosial status noe. Det som betyr noe er vårt fellesskap i Kristus. Da kan vi kalle oss Abrahams ætt og arvinger til Guds frelse. Da kan vi juble!

Disse tankene, et stort fellesskap i troen på Jesus, var dynamitt da de kom. Det var utenkelig for en slave å ha fellesskap med en fri mann, en jøde med de greske barbarer, kvinner med menn, Men i et etterkristent Europa har disse tankene fortsatt sprengkraft i seg. Det er revolusjonerende tankegods for de som definerer tilhørighet og aksept mer ut ifra status, nasjonalitet og hvor godt en lukter! Jeg har delt min Kristusglede med søsken i bushen i Kenya, på de russiske stepper, på slitte kirkebenker i Kina, i prakt og i fattigdom.  Troen forener! Abrahams etterkommere er tallrike som sandkornene på stranden, som stjernene på himmelen…..….alle folk skal prise deg!