Månedlige arkiver: april 2015

Å bygge Guds rike

3. mai 2015 – 5. søndag i påsketiden

I 2005 kom filmen «Kingdom of Heaven»(Himmelens kongerike) på kinolerretet. I storformat fikk vi ta del i middelalderens korstog og kampen om Det hellige land. Menneskelig idealisme og religiøs hengivenhet, maktmisbruk og maktutøvelse gikk hånd i hånd. Arrene etter korstogene er fremdeles tilstede i Midtøsten. Og dessverre, også i dag kjemper noen med vold for å bygge gudsriket. Var det slik Jesus mente at Gudsriket skulle vokse frem?

Tekst: Lukasevangeliet kap. 13, 18-21

Så sa han: «Hva er Guds rike likt? Hva skal jeg sammenligne det med? Det er likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i hagen sin. Det vokste og ble til et tre, og himmelens fugler bygde rede i greinene på det.»

Igjen sa han: «Hva skal jeg sammenligne Guds rike med? Det er likt en surdeig som en kvinne tok og la inn i tre mål mel, så det hele til slutt var gjennomsyret.»

Sennepsfrø
Jesus bruker en rekke bilder og liknelser for å beskrive hva Guds rike er. Guds rike er noe som vokser, noe som i kraft av seg selv sprer seg i sine omgivelser. Guds rike er noe man ofrer alt annet for, noe man ikke gir slipp på når det blir funnet.

Er Guds rike et fysisk land, et Israel, et land hvor de guddommelige lover holdes høyt og etterleves? Nei! Aldri har det vært det og aldri kan det bli det. Mennesket skaper ikke paradis på jord. De forsøk som har blitt gjort opp gjennom tidene, har alle falt. Mennesket korrumperer sin egen skapning. Å tvinge noen til anerkjennelse av moralske og religiøse lover, er i seg selv et tap for det onde. Å bruke makt for å få andre til å etterleve Jesu ord, er en motsigelse av alt Jesus står for!

Guds rike trenger ikke maktbruk for å vokse. Guds rike vokser frem der vi lar Gud fornye våre sinn. Når vi åpner oss for Guds tanker og Guds nåde skjer det noe vakkert! Vi åpner oss og fornyes. Denne fornyelsen gir oss selvinnsikt og evne til å se hva som er godt for når neste. Og slik spres det fra menneske til menneske. – Ingen vil kunne si: ‘Se her er det’ eller: ‘Der er det’. For Guds rike er midt iblant dere, sier Jesus.

I vår kirke forkynnes dette fra døpefont og nattverdbord. Her møtes vi Guds rike i vann, vin og brød. Nært og fornyende. Nåde vi kan ta på. Den nåden sprer vi videre gjennom å leve. Slik bygger vi Guds rike!


Vil du motta mine innlegg som e-post? Klikk her for å abonnere på mitt nyhetsbrev!

Kampen og håpet

26. april 2015 – 4. søndag i påsketiden

Jeg vil anbefale alle å se de nye filmene som er laget med utgangspunkt i de gamle bibelske fortellingene. De to siste årene har vi fått historiene om Noah og Moses (Exodus) på filmlerretet.  Filmene tar oss rett inn i det brutale historiske dramaet, inn i den store kampen. Men heldigvis også forbi!

Tekst:  Profeten Jesaia 43,16-21

Så sier Herren,

han som gjorde vei gjennom sjøen,
en sti i det veldige vannet,
som førte vogner og hester, 
hær og høvdinger uti.
Der ble de liggende og reiste seg aldri,
de sluknet som når en veke slukkes.

Dere skal ikke minnes de første ting,
ikke tenke på det som hendte før.

Se, jeg gjør noe nytt.
Nå spirer det fram.
Merker dere det ikke?
 Ja, jeg legger vei i ørkenen, 
elver i ødemarken. 

Ville dyr skal ære meg,
sjakaler og strutser.
For jeg gir vann i ørkenen 
og elver i ødemarken
så mitt utvalgte folk kan få drikke.

Mitt folk, som jeg har formet,
skal forkynne min pris.

spireDen store kampen, hva er det? Dagens bibeltekster forteller om kampen mellom Gud og den onde, som utkjempes midt i menneskenes liv. Det er en brutal historie. Tekstene forteller om utslettelsen av den egyptiske styrken som satte etter israelittene ved Sivsjøen.  Tekstene forteller om Saul, som i religiøs fanatisme forfulgte de kristne, og hvordan han ble stoppet. Tekstene forteller om hvordan den tidlige kristne menighet måtte kjempe mot nyreligiøse trender for å beholde sin Jesus-tro. Om Judas som forråder Jesus. Og heldigvis, tekstene forteller om at noe nytt skal spire frem som et resultat av kampen.

Midt i kampen ber Gud oss å løfte blikket mot evigheten. Å ha et langsiktig perspektiv gjør at kampene og plagene underveis ikke blir uoverstigelige. Stol på Gud, du er ikke alene!

Å ha et langsiktig perspektiv kjenner vi igjen. Vil du bli rik, må du spare og investere dine midler langsiktig. Vil du ha gode karakterer, må du lese jevnt og trutt og jobbe med stoffet. Vil du ha en karriere, må du legge sten på sten og få den erfaring du trenger til drømmejobben.

Ikke alle av oss er tålmodige mennesker som planlegger livet på lang sikt. Min generasjon kalles for ‘Instant-generasjonen’. Alt skal løses umiddelbart, slik kaffepulveret løses ut i det varme vannet. Jeg har ikke tid til å vente! Men av og til er ventingen det eneste sikre. Vi har mange fortellinger om mennesker som har kjempet og bedt for sine barn i årevis. Om år uten endring og resultater.

Da er det godt å løfte blikket og se frem, at noe spirer frem, til tross for ventingen. Og at det å dvele ved det gamle ikke fører deg fremover, men i håpet om at Gud ser, hører og handler!

 «Dere skal ikke minnes de første ting, ikke tenke på det som hendte før. Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke?»


Vil du motta mine innlegg som e-post? Klikk her for å abonnere på mitt nyhetsbrev!

Ich bin auch ein Berliner!

Vår nyere tids historie kommer nær når man går gjennom Brandenbürger Tor i Berlin. Denne porten inn til Berlins sentrale bykjerne, engang en tollport inn til byen, har blitt et symbol på gjenforeningen av de to tyske statene som fant sted 3. oktober 1990. Ved Brandenbürger Tor har jeg opp gjennom årene blitt stoppet av muren, feiret uavhengighetsdagen, spist currywürst og drukket glühwein sammen med feststemte mennesker. Ved Brandenbürger Tor har jeg følt meg som en europeer.

Da den annen verdenskrig var over, lå Berlin i ruiner. Omfattende alliert bombing, artilleri og gatekamper ødela store deler av byen. Også Brandenbürger Tor ble hardt skadet. Hestefirspannet i bronse(kvadrigaen) på toppen av porten var så ødelagt, at den vi nå ser er en kopi. Et av hestehodene på den originale er bevart og kan beskues på Märkisches Museum.  Brandenbürger Tor ble brukt som en grenseovergang mellom Øst og Vest-Berlin frem til Berlin-muren ble reist 13. august 1961. Muren vest for porten og en sikkerhetssone på østsiden gjorde at den ble liggende i ingenmannsland helt til murens fall 9. november 1989. Porten ble endelig og symboltungt åpnet i desember 1990, da lederne for Øst og Vest-Tyskland sammen gikk gjennom den. Igjen var Tyskland samlet.

Elsa_Bjørn

Elsa og meg i Berlin

 

11. april i år fikk jeg gleden av å gå arm i arm med Elsa gjennom porten. Det var en helt spesiell opplevelse. Historien ble med ett levende. Elsa Ødegård er en dame på 90 år fra Aurskog i Norge. Da hun ble født i 1924, kjempet det tyske demokratiet en hard kamp i Weimar-republikken. Landet reiste seg sakte etter første verdenskrig. Berlin var en urolig by, og gradvis tapte demokratiet i takt med nasjonalsosialismens fremvekst. Da Elsa ble 9 år var Hitler valgt til rikskansler, og året hun ble 16 marsjerte unge tyske soldater gjennom Brandenbürger Tor på sin vei mot Norge. Frem til hennes 21-årsdag er Norge i krig. Ikke bare Europa, men store deler av verden ligger i krigens favntak. Det ble fem år med forbud mot å samles, fem år hvor hun og hennes venner må møtes i det skjulte for moro og fest, fem år med knapphet og usikkerhet om hvem man kunne stole på, hvem som samarbeidet med eller kjempet mot okkupasjonen.

Året Elsa ble 37 år, arbeidet østtyske murere hektisk sammen med sine sovjetiske venner for å bygge en mur til beskyttelse for sosialismen. Rundt Vest-Berlin og langs grensen mot Vest delte et Jernteppe Europa i to. Hun, og hennes familie, vokste opp med et delt Europa og et delt Berlin helt frem til 1989. Og som 66-åring, ble hun vitne til at Tyskland igjen fant sammen.

Nå går vi der, arm i arm, gjennom Brandenbürger Tor. Elsa er mor, bestemor og oldemor. Hennes etterkommere lever i et Europa ganske så annerledes enn det Europa Elsa ble født inn i.

Historien formes av mennesker. Noen bidrar mer synlig enn andre. Statsministere og ledende beslutningstakere blir nevnt i historiebøkene, mens andre lever sine liv i stillhet. Men uten den ene, vil den andre ikke fungere. Elsas arv til sine, er et Europa hvor grensene er åpnere enn noensinne, hvor økonomien er jevnere fordelt enn før, og hvor krigens spor sakte blir borte. Både jeg og Elsa har vært med på å spille en rolle i dette, der vi går arm i arm gjennom Brandenbürger Tor.  Vissheten om det, får meg til å tenke: Ich bin auch ein Berliner!

Hei, det er meg!

19. april 2015 – 3. søndag i påsketiden

Hei, det er meg!

Vi kjenner umiddelbart igjen stemmen til en bekjent på telefonen. Stemmen bærer med seg både minner, følelser og forventninger. En stemme kan vekke opp skuffelse og irritasjon, glede og sorg. Stemmen forteller om man er i frisk eller syk, glad eller bekymret.  Stemmen vår er unik og dypt personlig

Tekst: Johannesevangeliet kap. 10,1-10

«Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som ikke går inn til saueflokken gjennom porten, men klatrer over et annet sted, han er en tyv og en røver. Men den som kommer inn gjennom porten, er gjeter for sauene. Portvokteren åpner for ham, og sauene hører stemmen hans. Han kaller sine egne sauer ved navn og fører dem ut. Og når han har fått ut alle sine, går han foran dem, og sauene følger ham, for de kjenner stemmen hans. Men en fremmed følger de ikke. De flykter fra ham fordi de ikke kjenner den fremmedes stemme.» Denne lignelsen fortalte Jesus, men de skjønte ikke hva han mente.

Da sa Jesus: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Jeg er porten inn til sauene. Alle de som er kommet før meg, er tyver og røvere, men sauene har ikke hørt på dem. Jeg er porten. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst og fritt gå inn og ut og finne beite. Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod».

speach-bubbleJesus bruker en liknelse alle kjente seg igjen i. Gjeteren som bringer liv og trygghet til flokken, tyven som bringer død og ødeleggelse. Jesus er den gode gjeteren, han er den trygge porten. Han har den gode stemmen!

Stemmer omgir oss. Stemmen fra de radikale, de frustrerte, de apatiske og de energiske. De som kaller på rasisme og fremmedhat, de som kaller på kjærlighet og grenseløshet. Stemmer som sier nok, stemmer som sier mer!

Det er viktig å velge hvem vi vil lytte til. Vi preges så sterkt av det. Alle som arbeider med barn og unge ser dette svært tydelig. I en fase hvor språk, holdninger og verdier er i støpeskjeen, er det nok med en negativ opplevelse for å prege et ungt menneske for livet. I min menighet valgte en gutt på 13 år å ta sitt eget liv. De negative stemmene og erfaringene tok overhånd.

For å gi våre unge et godt fotfeste må vi prege de med gode opplevelser, gode holdninger, gode verdier, trygghet og sikkerhet. Da vil de negative opplevelsene ikke bli stående uimotsagt, men få en god og tung ballast å kjempe mot.

Derfor forteller vi om Jesus som den gode hyrde. Han er den gode leder som kjemper for sine venner, ja, helt til døden. Det er godt å bli kjent med stemmen hans, slik at vi kjenner forskjellen på den og andres. Jesus er kommet for at vi skal ha liv og overflod.  Der er ikke alle stemmer som ønsker oss det. Jesu fysiske stemme er skjult for oss, men hans ord lever videre. Det er en rik kilde å øse av.

Non, je ne regrette rien! (Edith Piaf)

12. april 2015 – 2. søndag i påsketiden

Når mennesker som oppsummerer sine liv sier «Jeg angrer ingenting!», så tror jeg ikke på dem. Alle angrer. Noe annet er å lære seg å leve med de valg man har gjort og de konsekvenser de gav. Men å ikke angre, nei, det tror jeg ikke på.

Tekst: Johannesevangeliet kap. 21,15-19

Da de var ferdige med måltidet, sier Jesus til Simon Peter: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg mer enn disse?» Han svarte: «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær.» Jesus sier til ham: «Fø lammene mine!»

Igjen, for annen gang, sier han: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg?» «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær», svarte Peter. Jesus sier: «Vær gjeter for sauene mine!»

Så sier han for tredje gang: «Simon, sønn av Johannes, har du meg kjær?» Peter ble bedrøvet over at Jesus for tredje gang spurte om han hadde ham kjær, og han sa: «Herre, du vet alt. Du vet at jeg har deg kjær.» Jesus sier til ham: «Fø sauene mine! Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Da du var ung, bandt du beltet om deg og gikk dit du selv ville. Men når du blir gammel, skal du strekke ut hendene dine, og en annen skal binde beltet om deg og føre deg dit du ikke vil.» Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle ære Gud med.

Da han hadde sagt dette, sa han til Peter: «Følg meg!»

AngerDagen Jesus ble arrestert, langfredag, forkaster Peter Jesus tre ganger! Av frykt for selv å bli arrestert, sverger han på at han ikke kjenner Jesus! Frykt kan få oss til å miste hodet og gjøre de mest merkelige ting.  Vi blir sinte og kjefter på dem vi elsker, vi slår, vi fornekter, vi lyver.

Peter er på ingen måte annerledes enn oss. Men han hadde lovet å aldri fornekte Jesus, så fallet var skyhøyt. Peter legger seg flat. Han angrer som en hund! Ingen å skylde på, ingen formidlende omstendigheter.

Jesus møter Peters tre fornektelser med tre tillitserklæringer. Det var ikke noe lettvint oppgjør. Jesus er nærgående; Elsker du meg?

Det blir ikke stilt spørsmål ved Peters kvalifikasjoner. Han var en leder og skulle fortsatt være der. Men hva med selve fundamentet for hans ledelse: Kjærligheten. Var den på plass?

Kirken er et mangehodet vesen. «Konservative» kjemper mot «liberale», kvinner mot menn, unge mot eldre, aksjonister mot trygghetssøkende, klimaforkjempere mot forurensere, homoforkjempere mot homomotstandere. Bildet er mangesidig og lett å gå vill i. Slik vil det alltid være. For kirken består av mennesker. Men noe må ligge som en felles klangbunn –  at vi elsker Jesus. Der fødes evnen til å forandre, både kirken og verden – for «hvem andre seirer over verden enn den som tror at Jesus er Guds Sønn?» (1 Joh 5,1-5)


Vil du motta mine innlegg som e-post? Klikk her for å abonnere på mitt nyhetsbrev!

Et intellektuelt krasj?

Søndag 5. april 2015 – Påskedag

En fersk undersøkelse hevder at det finnes like mange ikke-troende som troende i landet vårt. 38% av oss tror, 38% tror ikke. De resterende 24% vet ikke! En som ble intervjuet om hvorfor han ikke trodde, hevdet at med større kunnskap om verden og universet, så trengte vår forstand ikke lenger troen på Gud. Er 38% av oss på intellektuell bærtur?  Å leve med og i troen på den oppstandne Jesus, betyr ikke at en har gravlagt egen fornuft og evne til rasjonell tenkning. Den er vi født med og den skal vi bruke. Så, hvordan kan vår forstand utelukke Gud?

Tekst: Matt 28,1-10

Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø. Vaktene skalv av redsel da de så ham, og de ble liggende som døde. Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: «Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! Skynd dere av sted og si til disiplene hans: ‘Han er stått opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.’ – Nå har jeg sagt dere det.»

Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene. Og se, Jesus kom mot dem og sa: «Vær hilset!» De gikk fram og omfavnet føttene hans og tilba ham. Jesus sa til dem: «Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg.»

Tom gravDa Jesus møter skeptiske og usikre venner etter sin oppstandelse, åpner han deres forstand så de kan forstå! (Les mer om dette i Lukas 24.) Han ber de ikke om å legge den vekk! Det som skjedde måtte skje. Bare på den måten kunne Gud gripe tak i det grunnleggende problemet mennesket har; sin klokkertro på egen evne og forstand. En forstand som har ført til at mennesket er i ferd med å utslette seg selv på en ødelagt klode!

Jesus åpnet sine venners forstand, slik at de så verden slik Gud ser den. En menneskehet som trengte frelse og en vei dit.

I dag høres jubelropet fra den kristne kirke over hele jorden, fra Jerusalem og til verdens ender: Kristus er oppstanden!   

I det ropet finnes håp for en hel verden. I Kristus er veien, sannheten og livet. I troen på Kristus er det forsoning mellom mennesker og tilgivelse til tross for overgrep og synd. I troen på Kristus er en bærekraftig utvikling og en rettferdig fordeling av ressurser mulig. I troen på Kristus kan vi skape en verden hvor både mennesker, dyr og natur kan leve sammen.

Påskedag er åpendag!  I dag inviterer jeg deg som ikke vet og du som ikke tror til å åpne din forstand! Ikke å legge den vekk. Se verden med Guds øyne, med øyne som elsker. Hvordan vil du overvinne menneskers svakhet og falskhet. Hvordan vil du bekjempe mennesker grådighet og påfølgende miljøødeleggelser? Hvordan vil du forsone mennesker som hater hverandre til døden?

Kan det være at det som for oss virker irrasjonelt og ulogisk, allikevel er den mest logiske måte å gå frem på?  At Jesus overvant døden og dets grep på oss. At livet fikk en ny start med den levende og oppstandne Kristus?

Jeg tror det! Og jeg tror på livet. Jeg tror på ærlighet, åpenhet, endring og forsoning.  I påsken synger vi «Påskemorgen slukker sorgen, slukker sorgen til evig tid». Jesu oppstandelse slukker sorgen, men ikke livet, ikke forstanden, ikke evnen.  «Frykt ikke», sier Jesus til skremte venner. Frykt ikke troen på det gode! God påske! 


Vil du motta mine innlegg som e-post? Abonner.