☧ Søndagstanker – 3. søndag i fastetiden

Søndag 8. mars 2015

Tredje søndag i fastetiden

Tekst: Efeserbrevet kap. 6, 10-18

Til slutt: Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft!

Ta på Guds fulle rustning, så dere kan stå dere mot djevelens listige knep For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Ta derfor på Guds fulle rustning, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. Stå da fast! Spenn sannhetens belte rundt livet og kle dere i rettferdighetens brynje, stå klar med fredens evangelium som sko på føttene. Hold alltid troens skjold høyt! Med det kan dere slukke alle den ondes brennende piler. Ta imot frelsens hjelm ogÅndens sverd, som er Guds ord.

Gjør dette i bønn, og legg alt fram for Gud! Be alltid i Ånden! Våk og hold ut i bønn for alle de hellige.

alarmDagens tekst er dramatisk! Den maner til kamp! Alle kristne blir oppmuntret til å kjempe for sin tro, til å holde fast på den med en sta og inderlig overbevisning. Kjemp for din frelse! Hvorfor ? Jo, den blir hele tiden angrepet av krefter av åndskrefter som vil ta den fra deg.

Vi er ikke så vant til å snakke om åndskrefter lenger. Onde ånder, djevelen, åndskrefter, åndehær…. Vel, det blir liksom litt for urasjonelt i vår rasjonelle verden.  «Vi lever jo i 2015!» sies det ofte i møte med det irrasjonelle.  Samtidig opplever vi irrasjonelle åndskrefter og ideologier som lever i beste velgående – fanatisme, antisemittisme, ekstremisme mm. Tiden arbeider ikke for det rasjonelle. Tiden måler bare tid.

Her i Norge utfordres den kristne mest av sin egen sløvhet! Er det en åndskraft? Om det er det eller ei, så er den effektiv. Er det så nøye å gå i kirken? Er Bibelen virkelig verdt å lese i? Vi glemmer å be og takke Gud for vårt daglige brød og vår velstand. Vi glemmer å be aftenbønn og Fader Vår. Vi lar oss trekkes bort fra kirke og tro av venner, ektefeller og kjærester som ikke deler vår tro. Vi ber ikke med våre barn, de må jo bestemme selv!

Jeg møter langt flere som har lagt sin ungdoms tro død pga manglende kamp og vedlikehold enn de som tar aktivt avstand fra den. «Barnetroen» er redusert til et hyggelig minne.

Samtidig ropes det etter hjelp fra Midtøsten! Hele landsbyer hvor kristne har levd i århundrer blir ødelagt. Kristne blir drept, tatt til fange, brukt som slaver. Kirker brennes, klostre ødelegges. Hvem skal kjempe for dem?

Som kristne kan vi ikke passivt se at disse ugjerningene skjer rett foran våre øyne. Ondskap skal bekjempes. Når vi ikke kjemper imot, sprer den seg. Den er som en kreftsvulst. Ubekjempet sprer den seg og forgifter hele kroppen.

Men hva kan vi gjøre? Som kristne kalles vi til å våke og be. Vi tror på en mektig Gud, og vi tror på fellesskapet av de troende, de helliges samfunn. Vi er som en kropp, som lever og lider sammen. Derfor ber vi for hverandre, hjelper hverandre og oppmuntrer hverandre til å holde ut!

Men når mange nok mister sin tro, mister vi det fellesskapet som beskytter og tar vare på oss. Når troen blir en kuriositet for spesielt interesserte, vitrer samholdet og motstanden mot det onde dør.

Hvem skal da hjelpe de hjelpeløse?  Hvem skal da kjempe for de undertrykte? Hvem skal bekjempe åndskrefter som truer oss alle? Resolusjoner hjelper ikke. Bomber hjelper ikke.

Ånd mot ånd, er det eneste som hjelper.

Det ringer i en vekkerklokke. Hører du?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.